Nobelprisvinneren Günter Grass har høstet kritikk for sitt nylig publiserte dikt i Süddeutsche Zeitung der han gir uttrykk for sinne mot Israels politikk og at landet antagelig har atomvåpen. Tysklands omdiskuterte salg av ubåter til Israel er en av de konkrete sakene han tar opp. Han mener Tysklands nazi-fortid gjør temaet ømtålig, og at dette er grunnen til at Tyskland tier om Israels antatte atomvåpen. Han derimot er hevet over dette og forbeholder seg retten til å kritisere Israel. Også et eventuelt forkjøpsangrep på Iran tas opp i diktet. Grass er svært bekymret for den iranske sivilbefolkningen, men den israelske nevnes ikke med ett ord. Dette til tross for at Iran har truet Israel med utslettelse. Israel har ikke truet noen.
Den israelske historikeren Tom Segev sier i et intervju med Der Spiegel at Grass’ dikt er mer om forfatterens langvarige fortielse av fortiden sin, enn om Tysklands taushet omkring Israels atomprogram. Videre skriver den prisbelønnede tyske journalisten Josef Joffe i Die Zeit at Grass’ dikt handler mer om selvrettferdiggjørelse enn om ubåter. Forfatteren Grass holdt nemlig skjult for verden at han hadde vært medlem i SS i sine unge år, helt til 2006. I denne sammenhengen kan dette sies å være vesentlig.
Grass’ utbrudd kan imidlertid ses på som et uttrykk for den økende aggresjonen mot Israel i Tyskland. Berettiget eller ikke, kanskje noe av det kan skyldes den høyredreining som har funnet sted i Israel det siste tiåret. Men en annen grunn er kanskje også at den betydning Holocaust har hatt i den tyske folkebevissthet nå har begynt å miste noe av sin betydning. Det fins tegn på at tyskerne har begynt å se på seg selv mer som ofre enn som overgripere.
En undersøkelse fra 2009 konkluderte med at halvparten av de spurte mener Israel opptrer «aggressivt,» og bare rundt en tredel mener Tyskland har noe spesielt ansvar overfor Israel. Seksti prosent mente Tyskland slett ikke har noe spesielt ansvar, og prosentandelen var enda høyere blant de yngre, og spesielt blant de spurte som var fra tidligere Øst-Tyskland.
Det kan bli interessant å se om diktet av Grass kan ses på som et slags utslag av oppdemmet sinne blant folk som føler at de ikke kommer skikkelig til orde på grunn av Tysklands spesielle situasjon i forhold til Holocaust, og om debatten som antagelig vil komme i nær fremtid vil bære preg av dette.
En undersøkelse som nylig ble offentliggjort av ADL, Anti-Defamation League, viser en økning 20 prosent av antisemittiske angrep og trakasserier i Tyskland i forhold til 2009.
I Europa ellers er det også de siste par årene en markant økning i noterte tilfeller av antisemittisme. Ungarn ligger på topp i undersøkelsen, tett fulgt av Spania og Polen. Også en tilsvarende undersøkelse i Sveits konkluderer med en økning av vold mot og trakassering av jøder.
Medienes søkelys ble nylig rettet mot antisemittismen i Frankrike, hvor tre jødiske barn og en voksen ble drept av en muslim med algerisk bakgrunn. Man ser at de siste tiår med stor muslimsk innvandring til Frankrike har ført til en mer jødefiendtlig holdning. Frankrike er med sine 6-700.000 jøder det største jødiske samfunnet utenfor Israel, bortsett fra USA. I den pågående valgkampen i landet er Marine Le Pens ytterliggående høyreparti Nasjonal Front en sterk faktor med sitt innvandringsfiendtlige program. Partiet har også en sterk antisemittisk filosofi. Grunnleggeren, Jean-Marie Le Pen, ble kjent blant annet for antisemittiske uttalelser og bagatellisering av Holocaust.
Under den annen verdenskrig overlevde 75 prosent av jødene i Frankrike. Imidlertid ble rundt to tredeler av franske jøder som var født i utlandet, drept. I alt snakker man om 75.000 drepte jøder. Vichy-regjeringen i Frankrike samarbeidet med nazistene, og holdningene representerer med rette en svart flekk på franskmennenes psyke og selvbilde, som det gjør i Tyskland. Også i Norge ser vi dette etter at opplysninger har kommet frem om hvordan norske politi- og embedsmenn arbeidet for nazistene ved å arrestere jøder som skulle sendes til deportasjon og tilintetgjørelse, og at det aldri har vært tatt noe oppgjør med disse ugjerningene.
Etter krigen anerkjente Frankrike Israel og etablerte en rekke bånd til landet. Titusener av sefardiske jøder fra nord-Afrika emigrerte til Frankrike. Men etter seksdagerskrigen i 1967 ble landets Midtøsten-politikk mer arabervennlig. Charles DeGaulle advarte Israels utenriksminister Abba Eban mot å gå til et preemtivt angrep. Israel gjorde som kjent likevel dette, og den franske regjering innførte en våpenembargo. De franske jødene støttet Israels handlemåte, og da uttalte DeGaulle i en pressemelding: «[jødene] … er et elitefolk, de er selvsikre, og de er dominerende.» Dette utsagnet tydet på at han mente jødenes lojalitet i forhold til Frankrike var tvilsom.
I årene etterpå har det vært økende antisemittisme i Frankrike. Utspringet for trakasseringen synes imidlertid nå å ha forflyttet seg. Det er ikke lenger de nasjonalistiske franskmennene som står for hendelsene, men den muslimske befolkningen som nå begynner å gjøre seg gjeldende i negativ forstand.
Til tross for dette tyder alt på at de franske jødene er godt assimilert og integrert. Franske jøder har gjort seg godt bemerket, også i prominente stillinger. Blant annet har det vært flere statsministre og andre ledende politikere med jødisk bakgrunn. Også dagens statsminister Nicolas Sarkozy har et visst jødisk opphav.
En rapport tidligere i år meldte om at en fjerdedel av de franske jødene nå ønsker å flytte fra landet, hovedsakelig på grunn av den antisemittisme de opplever fra muslimer. En av grunnleggerne av det såkalte «Israel-prosjektet,» Jennifer Laszlo Mizrahi, beskriver stemningen blant jødene som «alvorlig depresjon.»
Men det er ikke likevel så håndpåtagelig rent fysisk. Hvis man føler seg plaget, er det ikke nødvendigvis slik at man blir angrepet og slått i hodet på vei til skolen. «Det er mer som seksuell trakassering: hvis du har blitt utsatt for det, så vet du det,» sier Mizrahi.
I de baltiske statene Latvia og Litauen har man akkurat feiret frigjøringen fra Sovjet-unionen. I disse festlighetene dukket det opp grupper som bruker Waffen SS-uniformer, til heder for den beryktede halvmilitære enheten i nazi-Tyskland. Og vi snakker ikke om små grupper. Det er tusenvis av mennesker som marsjerer, og tusenvis som står langs veien og hyller dem. Og regjeringen har godkjent marsjen. Latvias Andris Berzins skal ha rost veteranene på TV nylig. «Det er galskap å tenke at de er krigsforbrytere,» sa han. «Mange mennesker ga livet sitt for Latvia under krigen. Jeg kan ikke se noen grunn til å forby dette.»
I Litauen ble det i 2008 forbudt å eksponere nazi- og sovjetsymboler. Men i 2010 bestemte en domstol at hakekorset var unntatt fra denne loven, fordi «det vridde korset er mer et symbol på Litauens historiske arv enn et symbol på Nazi-Tyskland.» Man kunne si dette kunne gå an å akseptere om man ikke samtidig hørte ropene «Juden raus!» som øyevitner beretter fra marsjene.
Både i Baltikum og langs hele Europas østlige grense har denne statlige aksepten for å ære dem som sloss sammen med SS blitt en trend. Landene og folkene omfavner en form for eksklusiv nasjonalisme som ikke hører hjemme i dagens globaliserte verden, men som var en del av Hitlers ideologi «Ett folk, ett rike.»
EU og NATO er bekymret for utviklingen i disse landene. Den amerikanske ambassaden i Vilnius støttet en annen markering, «Celebrate Freedom» i regi av menneskerettighetsorganisasjoner. Europarådet offentliggjorde en rapport om Nazi-marsjene i februar der de skriver: «Alle forsøk på å minnes personer som kjempet i Waffen SS og som samarbeidet med nazistene, må fordømmes. Enhver samling eller marsj som legitimerer nazisme i noen som helst form må fordømmes.»
Det skrives videre at Europarådet «kan ikke la være å uttrykke bekymring over ethvert forsøk på å rettferdiggjøre kamp i Waffen SS og samarbeid med nazistene, ettersom dette kan gi næring til rasisme, xenofobi, antisemittisme og intoleranse…»
De fleste historikere og sosiologer i området er enige om at tendensen i Baltikum og Øst-Europa har en historisk forklaring. All historie blir politisert, i en grad som ligner Sovjet-unionens indoktrinering. Bare at nå er det med nasjonalistisk fortegn. Alle landene vi snakker om har regjeringer til høyre for sentrum, og økonomien drives av kjøp i de frie markeder. Men det er ikke ideologi som driver diskusjonen i disse landene. Man plukker fra historien det man trenger, og serverer det uhyre selektivt. Man trenger en syndebukk, og som så mange ganger før i historien er jødene et yndet offer.
Antisemittismen i regionen er påtrengende. For hundre år siden var området mellom Baltikum og Svartehavet selve hjertet av verdens jødiske befolkning. I dag finnes det knapt jøder her. «Men mangel på jøder er ikke noe problem for antisemitter,» sier den polske sosiologen Rafal Pankoswki. «Det er en slags konsensus om fiendskap ikke bare mot jøder, men mot hele ideen om mangfold. Det er en slags sosial protest å uttrykke sinne mot ting.»
Jødene er ifølge nasjonalistene en internasjonal gruppe som forsøker å styre verden med sine intriger. Sovjet-kommunismen var i deres øyne en del av dette. Marx var jøde. Trotsky og mange av de andre tidligere bolsjevikene var jøder. Også i dag har man det polske skjellsordet «zydokomuna,” som betyr “jødekommunist,” og som brukes mot de liberale når de forsvarer alt fra homofiles rettigheter til EU.
I Polen er jøde fortsatt et skjellsord, og brukes flittig, særlig i fotballsammenheng. Man skjeller hverandre ut ved å kalle hverandre «jøde.» Under en match i fjor ble det laget et banner hvor det het «Død over krumnesene» over et bilde av en karikert jøde med yarmulka.
