Den såkalte «Jødeparagrafen» – mer korrekt benevnt som religionsparagrafen – utgjorde det rettslige fundamentet i Grunnlovens § 2 slik den forelå i perioden mellom 1814 og 1851. Den opprinnelige ordlyden statuerte følgende: «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
Denne eksklusjonspolitikken var forankret i konspiratoriske forestillinger om det jødiske folks manglende pålitelighet, samt en oppfatning om at de utgjorde en betydelig økonomisk trussel mot rikets borgere. Begrunnelsen for adgangsnekten var således ikke utelukkende av konfesjonell karakter, men basert på sekulære påstander om manglende lojalitet og økonomisk fare. I ytterlige 37 år ble jøder nektet innreise og adgang til handelsvirksomhet i Norge. Denne ekskluderingens konstitusjonelle vekt ble understreket av dens plassering som § 2, umiddelbart etter paragrafen som definerte Norges nasjonale suverenitet.
I dagens politiske landskap kan man observere en tendens til at lignende tankegods sirkulerer i offentligheten. Den 19. juni la regjeringen Støre frem et lovforslag til høring med tittelen: «Lov om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina». Dette lovforslaget innebærer et omfattende forbud mot import og eksport av varer til og fra israelske bosetninger. Forslaget foreskriver videre et forbud mot erverv av fast eiendom, levering av tjenester knyttet til oppføring og renovering, samt kjøp og salg av næringsvirksomhet med hovedsete i disse områdene. Samtidig presiseres det at forslaget skal skjerme det de kaller for «palestinsk» (= arabisk) aktivitet og humanitær bistand, mens overtredelser foreslås sanksjonert med straffeansvar:
«Lovforslaget innebærer et forbud mot å importere varer fra de israelske bosetningene i Palestina og et forbud mot å eksportere varer til de samme bosetningene. Det foreslås også forbud mot å kjøpe fast eiendom i bosetningene, mot å levere tjenester knyttet til bygging, renovering, kjøp eller salg av eiendom der, og mot å kjøpe næringsvirksomhet som har hovedsete og produksjon i bosetningene. Samtidig skjermer forslaget legitime palestinske aktiviteter og humanitær bistand. Overtredelser av loven vil være straffbare.»
Det er legitimt å reise kritiske spørsmål ved det historiske og juridiske fundamentet for et slikt initiativ. Anvendelsen av betegnelsen «Palestina» i denne konteksten er begrepsmessig utfordrende, da en slik stat historisk sett aldri har eksistert. En boikott av varer fra Judea og Samaria – regioner som utgjør deler av et over 3500 år gammelt historisk fedreland – fremstår som en selektiv diskriminering av jøder. Det er derfor maktpåliggende med en juridisk vurdering av hvorvidt denne formen for differensiert behandling er i strid med Grunnlovens prinsipper.
Når en regjering formelt erklærer at produkter fremstilt av jøder i deres historiske kjerneområder er illegale, kan dette gi en statlig legitimering til radikale grupperinger. En slik institusjonalisert demonisering kan oversettes direkte til økt antisemittisme og potensiell vold. Det vi observerer er en tiltakende demonisering i akademia, media og politikk, hvor falske påstander om okkupasjon og anklager om folkemord – som kan karakteriseres som moderne blodanklager – får eskalere uimotsagt.
Samtidige hendelser underbygger denne frykten. Nylig ble det i Aftenposten publisert en kronikk av en jødisk kunstner som ikke våget å offentliggjøre sin identitet av frykt for represalier. I Narvik aksjonerte radikale aktivister for å identifisere jødiske togpassasjerer i den hensikt å hindre deres adgang til byen. Videre ser man at institusjoner som NTNU unnlater å distansere seg fra professor Bassam Hussein som offentlig har hyllet massakren i oktober som «7.okt – det vakreste som har skjedd i vårt århundre.» Selv politiet i Trøndelag utviste manglende handlekraft i den saken, til tross for anmeldelse fra en norsk jøde.
Hvorfor bare Israel?
Regjeringens politiske linje fremstår som preget av betydelig inkonsekvens, da det aldri har blitt fremmet tilsvarende sanksjonsforslag mot regimer som utøver ubestridte okkupasjoner. Eksempelvis har man ikke sett tilsvarende reaksjoner mot Kinas okkupasjon av Tibet, eller Tyrkias okkupasjon av deler av Kurdistan og Nord-Kypros. At norske myndigheter velger å anerkjenne eller forholde seg passivt til disse okkupasjonene, samtidig som man fokuserer ensidig på en angivelig okkupasjon i Israel, svekker troverdigheten til de moralske argumentene som anføres.
Denne tilnærmingen, som peker ut bare Israel og jøder og der Norge synes å konkurrere med nasjoner som Belgia, Spania og Irland om den mest konfronterende linjen, har dype historiske røtter. Man må her jevnføre med araberlandenes oljeembargo i 1973, med geopolitisk press på Europa og krav om en mer fiendtlig holdning overfor staten Israel – regionens eneste fungerende demokrati. Over 50 år med ettergivende politikk har bidratt til en sivilisasjon som synes å være i gradvis forfall. Istedenfor å konsentrere seg om egne problemer, velger Europas politikere å mislede oppmerksomheten til syndebukken Israel.
Visjonen om en verden uten staten Israel, ser ut til å deles av visse europeiske miljøer så vel som de totalitære regimene i Iran og Tyrkia, uten støtte i de politiske realitetene. Flere tiårs forsøk på å utøve økonomisk press mot Israel har vist seg å være virkningsløse. Mens Europa står overfor omfattende økonomiske utfordringer, har den israelske økonomien utvist en bemerkelsesverdig motstandskraft og vekst etter oktober 2023, til tross for en vedvarende eksistensiell konflikt.
Gahr Støres politisk symbolhandling
Man må stille spørsmål ved hva som er det egentlige målet med denne symbolpolitikken. Ønsker man reelt å boikotte essensielle israelske produkter innen høyteknologi, medisin, sikkerhet og flyelektronikk? Eller er Israel blitt en passende syndebukk som kan avlede oppmerksomheten fra Norges egne samfunnsutfordringer?
Dersom motstand mot okkupasjon er et bærende prinsipp i Støre-regjeringens utenrikspolitikk, fremstår som sagt den manglende oppmerksomheten rundt situasjonen i regioner som Tibet og Nord-Kypros som en påfallende inkonsekvens. Ved å prioritere en situasjon med en kompleks folkerettslig status, samtidig som man overser andre dokumenterte okkupasjoner, svekkes regjeringens moralske og politiske tyngde. Dette reiser spørsmål om hvorvidt politikken er basert på universelle prinsipper eller om den snarere er et utslag av politisk symbolhandling.
Gahr Støre vet at Israel aldri kommer til å gi fra seg Judea og Samaria. Ikke bare fordi området er en del av jødenes eldgamle land, slik navnet selv indikerer, men like fullt fordi det ville være en kapitulasjon overfor PLO- og Hamas-terrorister som bare venter på muligheten til å utføre en oktobermassakre på samtlige jøder i Israel. Konfrontasjonen med terrorregimet i Iran, Hizbollah, PLO og Hamas har demonstrert Israels styrke; ikke nødvendigvis utelukkende grunnet teknologisk overlegenhet som man prøver nå å ramme ved boikott, men fordi befolkningen nå står sammen i kollektiv besluttsomhet om at et nytt Holocaust aldri skal finne sted. Dette utgjør nasjonens fundamentale drivkraft.
Norges og EUs boikott-politikk har i liten grad ført til de ønskede resultatene. Mens regionale prosesser som Abraham-avtalene har lagt grunnlaget for normalisering mellom Israel og arabiske land, og representerer et paradigmeskifte for regional integrasjon mellom Israel og flere nabostater, fremstår den europeiske og norske boikott-tilnærmingen som preget av realpolitiske hensyn og forsøk på å balansere interne politiske spenninger mot eksterne økonomiske interesser.
Parallelt har Israel gjennom flere tiår diversifisert sine strategiske allianser. Ved å bygge sikkerhetspolitiske og økonomiske bånd med nasjoner i Øst-Europa, Afrika og Asia – basert på en felles forståelse av transnasjonale sikkerhetstrusler – har Israel posisjonert seg som en sentral aktør i kampen mot radikal ekstremisme.
Det fremstår derfor som lite sannsynlig at symbolske sanksjoner eller politisk press fra norske myndigheter, eller fra EU, vil medføre endringer i Israels sikkerhetsstrategi. For den israelske staten vektlegges statlig suverenitet og nasjonal sikkerhet tyngre enn europeiske diplomatiske markeringer. Samtidig foreligger det en berettiget bekymring for at lovforslaget kan bidra til økt antisemittisme i Norge, noe som primært vil ramme den jødiske minoriteten. For Israels del vil en eventuell boikottlov i praksis ha forsvinnende liten betydning.
