Donald Trumps politiske retrett i konflikten med Iran – utløst av tapet av 13 amerikanske soldater og en marginal økning i oljeprisen på én dollar per gallon (3.79 liter) – markerer et markant vendepunkt. Denne begrensede motgangen var tilsynelatende også med for at Trump lot det iranske regimet diktere premissene for en kontroversiell intensjonsavtale på 14 punkter. Avtalen gir Teheran et sekstidagers pusterom med ubegrenset adgang til oljeeksport. Disse milliardinntektene vil etter alt å dømme ikke tilfalle den iranske sivilbefolkningen, men snarere kanaliseres inn i regimets etablerte prioriteringer gjennom 47 år: internasjonal terrorisme, ballistiske missilprogrammer, atomvåpenutvikling og interne menneskerettighetsbrudd.
Innholdet i intensjonsavtalen står i skarp kontrast til den aggressive retorikken Trump har benyttet siden konfliktens utbrudd og til hans ubetingede støtte til Irans befolkning, Gulfstatenes og Israels rett til å forsvare seg mot regimets terror som har et erklært mål om å utrydde alle verdens jøder og kontrollere hele regionen. Hans uttalelser under G7-toppmøtet i Frankrike, symbolsk nok på slottet i Versailles, fremstår som dypt urovekkende.
Nærmest over natten har det iranske regimet gått fra å være definert som ekstremister til å bli behandlet som rasjonelle fredspartnere. Trump, som opprinnelig initierte militære tiltak mot Iran – riktignok etter at IDF hadde kjempet alene i tolv dager – hevder nå paradoksalt nok at det iranske regimet har en legitim rett til å besitte missiler på lik linje med andre stater.
Trumps foreslåtte strategi overfor Hizbollah innebærer å overlate initiativet i Libanon til Abu Mohammad al-Julani (med bakgrunn fra ISIL), under påskudd av at han vil være mer effektiv enn det israelske forsvaret (IDF). En slik tilnærming vil uunngåelig føre til omfattende voldshandlinger mot Libanons sjiamuslimske befolkning – som støttet Assad-regimet i Syria – og åpne for tyrkisk ekspansjon under president Erdoğan. Slike kritiske konsekvenser blir imidlertid ignorert av Trump.
Trumps intensjonsavtale
I et tiår kritiserte Trump systematisk Obama for avtalen han undertegnet med Iran i 2015, for så å implementere en tilsvarende linje selv. Han har endog karakterisert de iranske forhandlerne som «rasjonelle aktører» som er «behagelige å samarbeide med».
Avtalen ble undertegnet ikke tilfeldig mellom lederen for verdens mektigste stat og en av de svakeste representantene for det iranske terrorregimet, president Masoud Pezeshkian. En analyse av dokumentet viser at det er formulert slik at partene, bilateralt eller unilateralt, har adgang til å tre ut av avtalen. Avtalen unnlater å adressere Irans rolle som sponsor av internasjonal terrorisme. Blant annet anerkjenner avtalen iransk kontroll over det strategisk viktige Hormuzstredet, i strid med etablerte internasjonale havrettsprinsipper.
Det første avsnittet i avtalen fremstår som det mest problematiske fra et israelsk sikkerhetsperspektiv, ettersom USA her søker å legge føringer på Israels legitime forsvarsoperasjoner i Libanon. Dette uten at Israel hverken var involvert i forhandlingene eller sa seg villig til å akseptere avtalen.
«1. Amerikas forente stater og Den islamske republikken Iran og deres allierte i den nåværende krigen erklærer, ved å undertegne denne intensjonsavtalen (MOU), et umiddelbart og permanent opphør av militære operasjoner på alle fronter, inkludert i Libanon. De forplikter seg fra nå av til ikke å iverksette noen krig eller militære operasjoner mot hverandre, til å avstå fra trusler om eller bruk av makt mot hverandre, samt å sikre Libanons territorielle integritet og suverenitet. Den endelige avtalen vil bekrefte det permanente opphøret av krigen på alle fronter, inkludert i Libanon, samt de øvrige bestemmelsene i dette avsnittet.»
Det potensielt stabiliserende elementet i dette kortfattede dokumentet er klausulen om at amerikanske styrker forblir i regionen inntil 30 dager etter signeringen av en endelig avtale, men dette kan også bety et krav fra Iran om et Midtøsten uten amerikanske styrker.
Ved inngåelse av en endelig avtale vil det iranske regimet tilføres minst 300 milliarder dollar. Disse midlene vil bli avpresset de arabiske nabolandene, som tvinges til å finansiere regimet for å unngå militære angrep. Fristillingen av milliardene betinget av at en endelig avtale faktisk blir inngått.
Det er åpenbart at Israel ikke vil rette seg etter disse begrensningene, og Hizbollah brøt avtalen allerede torsdag i det de angrep Israel flere ganger samme kveld. Iran fra sin side brøt også avtalen i det de nektet å møte USAs visepresident i et møte i Sveits avtalt til fredag den 19. juni. Anklagene er som forventet rettet mot Israel som forsvarte seg, ikke mot Hizbollah som angrep først.
Mens Israel kjemper for sin eksistens, prioriterer Vesten økonomiske interesser
Den tiltakende fiendtligheten mot Israel og det jødiske folk i vestlig opinion næres av en antisemittisk symbiose mellom venstreradikale og islamistiske krefter. De attribuerer feilaktig alvorlige anklager som okkupasjon, folkemord, manglende rett til å eksistere, og fremstiller feilaktig staten som en aktør som foretrekker krigføring fremfor diplomatisk dialog. Israels militære operasjoner representerer ikke en ekspansiv krigføring som vil vare evig, men en kontinuerlig eksistenskamp som vil vedvare så lenge truslene eksisterer. Israel har alltid vært interessert i fred med sine naboer, ikke i en krig som naboene påtvinger landet.
Som en stat som i tiår har levd under eksplisitte trusler om utslettelse fra Teheran, og som kontinuerlig konfronterer iranske proksy-grupper som Hizbollah, Hamas og houthiene, har Israel båret hovedbyrden i arbeidet med å demme opp for det iranske atomprogrammet. Til tross for dette valgte Trump-administrasjonen å ekskludere Israel fra forhandlingene med det iranske regimet.
Det bilaterale forholdet mellom USA og Israel har historisk sett aldri vært preget av ubetinget amerikansk støtte. I 1948 motsto David Ben-Gurion amerikansk diplomatisk press mot å erklære israelsk selvstendighet, i en periode der den amerikanske våpenembargoen i realiteten rammet den jødiske siden hardest. I 1957 tvang USA, i enighet med Russland, Israel til en tilbaketrekning fra Sinai og Gaza i etterkant av Suez-krisen (Operasjon Kadesh). Da Reagan-administrasjonen i 1981 suspenderte det strategiske samarbeidet etter at Israel hadde ødelagt den irakiske atomreaktoren Osirak, responderte statsminister Menachem Begin med å understreke at Israel ikke var noen amerikansk vasallstat. Disse historiske eksemplene illustrerer en konstant realitet: USA støtter Israel primært når strategiske interesser konvergerer.
For USA representerer Iran en regional utfordrer, men også en integrert brikke i den globale maktbalansen som involverer oljemarkeder, Hormuzstredet, relasjoner til Kina og Russland, innenlandske drivstoffpriser, velgeroppslutning og diplomatiske prestisjeprosjekter.
For Israel representerer derimot regimet en direkte eksistensiell trussel i form av atomvåpenambisjoner, langtrekkende missiler og et nettverk av voldelige proksy-aktører som Hizbollah, Hamas, Islamsk Jihad, houthiene samt militser i Irak og Syria.
Det er derfor avgjørende at Israel opprettholder en kompromissløs linje når det gjelder sin rett til å forsvare seg, og ikke tillater at premissene for landets sikkerhet dikteres av hverken europeisk antisemittisme eller regionale terroraktører. Dette avgjøres i Jerusalem – ikke i Washington, og selvsagt hverken i Brussel eller Teheran.
Det må også erindres at de titusener av iranske demonstranter som har mistet livet i kampen mot regimet, ikke ofret seg for å sikre lave- vestlige oljepriser og imports gods eller finansiere det teokratiske diktaturet. De kjempet for de grunnleggende menneskerettighetene de ble frarøvet i 1979.
Israel besitter betydelig strategisk verdi for det internasjonale samfunnet, inkludert USA, spesielt gjennom høyteknologisk innovasjon av globalt ledende karakter. Strategiske partnerskap med aktører som India og Gulfstater bidrar dessuten til å diversifisere landets utenrikspolitiske fundament. Et fremtidig fritt Iran vil kunne utgjøre en stabiliserende kraft i regionen og gjenopprette de historisk tette og vennskapelige relasjonene med Israel.
På samme måte som Netanyahu lyktes i å navigere Israel gjennom krevende diplomatiske utfordringer under både Obama- og Biden-administrasjonene, er det all grunn til å anta at han vil håndtere den nåværende strategiske situasjonen med tilsvarende politisk dyktighet. Vi får bare håpe at Trump, som hittil har vært Israels beste venn, våkner i tide. For om Israel må angripe terrorregimet for å berge seg selv, er det ingen tvil om at det kommer til å skje.
