Onsdag denne uken, 26. november, markerte vi norske jøder dagen i 1942 da 529 av våre egne ble sendt med fangeskipet Donau fra Amerika-kaia i Oslo til dødsleirene. Kun 9 av dem kom tilbake etter krigen. Små som store ble de stuet inn i båten og sendt i døden fordi de var jøder. På kaia sto det bare én modig mann som våget å vise sin støtte til jødene; Arthur Berg, senere redaktør i avisen Dagen.
Kirkens selektive omsorg
Det er trolig ikke tilfeldig at kun to dager etter den jødiske minnedagen arrangerte Den norske kirke «en fredagsmesse med markering av FNs internasjonale solidaritetsdag for Palestina”. Blant deltakerne var statsminister Jonas Gahr Støre. Det er den samme norske kirken som unnlot å stå opp mot nazistene i 1942 og glimret med sitt fravær på kaia, og som i dag misbruker sin posisjon med demoniserende propaganda mot staten Israel.
Hva bringer prester og biskoper til å leke med internasjonal politikk de ikke har noe med, istedenfor å forkynne evangeliet som er det sentrale i deres oppdrag? Hvorfor støtter de krav fra morderiske terrorister som PLO og Hamas om et palestinsk land som ble oppfunnet av KGB for mindre enn 70 år siden? Hvorfor følger de i FNs fotspor som i dag fremstår som det mest antisemittiske organ globalt?
Venstresidens selektive moral
26. november i år var ikke bare dagen da vi mintes jødene som ble sendt i døden med det norske politiets medvirkning. Det var også dagen da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité enda en gang ba om innsyn i Telenors Myanmar-skandale, noe som Regjeringen nekter blankt å gå med på, til tross for at komiteen har krav på innsyn i disse dokumentene.
Medmennesker ble etter det vi vet fengslet og myrdet som et resultat av at Telenor delte abonnementslistene med regimet i Myanmar. Det som gjenstår, er å finne ut i hvor stor grad statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide kan ha vært involvert i godkjenningen av denne hestehandelen med Myanmars brutale regime. Sakens alvorlige utfall har skjedd på deres vakt, selv om Telenors Myanmar-skandale går tilbake til tiden da Høyre satt i regjering.
Tausheten fra mesteparten av media og fra «tutti frutti»-koret har sjelden vært så øredøvende som i denne saken. Mange går stille i dørene når det gjelder Telenors Myanmar-skandale, samtidig som de høylytt kritiserer Israels overlevelseskamp og støtter PLO- og Hamas-terroristene.
Kan vi stole på politikerne?
Årsdagen for deportasjonen av en skipslast jøder fra Oslo blir årlig markert ved å minnes de myrdede. Samtidig lukker mange øynene for årsaken til at en ny avreise truer i horisonten, ikke bare fra Norge, men fra hele Europa. Frykten som jødene opplevde da Donau la fra kai i 1942, gjenopplever vi i dag. Hver gang politikere åpner munnen for å si noe om den jødiske staten, lurer vi på om deres anklager fører til at enda flere jøder vil flykte fra Norge.
Når jøder pakker og drar, er det fordi de har mistet tilliten til landets ledere. For hvordan er det mulig å stole på politikere med vrangforestillinger om at bare de fyller et fly med Taliban-terrorister og inviterer dem til Norge – eller støtter PLO og Hamas – så slutter terroristene med å drepe sine egne, jøder, homofile og alle de anser som vantro? Slike politikere skaper ikke tillit, snarere frykt og angst.
Politikernes kamp mot Israel skader kun Norge
Det snakkes ikke om politikernes dobbeltmoral eller om den tillitskrisen myndighetene skaper når de aktivt bidrar til å undergrave en annen stats internasjonale legitimitet og omdømme, og fortsetter å nøre opp under en antisemittisme som har eksplodert etter oktobermassakren. Ikke engang den 26. november var det noen som våget å snakke om det.
I Norge har mange politikere primært vært opptatt av å boikotte israelske bedrifter som pensjonsfondet har investert i, noe som skader Norge ved at det kan frata befolkningen adgang til israelsk teknologi, medisiner og annet. De kan umulig tro at dette virker inn på Israel eller er til Norges fordel. Det virker heller som om de håper å bedøve befolkningen så de ikke skal se hvor det bærer hen med Norge. Faktum er at tross store krigskostnader og boikott, har Israel en robust økonomi som de færreste land kan sammenligne seg med. Israels børs hadde sist år størst vekst globalt og Norge har allerede gått glipp av en del av denne veksten.
Vi tror finansminister Stoltenberg forstår at dette skader Norge og er uten virkning på de israelske selskapene eller på Israel, kun på de som eier aksjer i selskapene. Blant disse er mektige land som USA, som investerer tungt i Israel og i israelske selskap, og som nå anser Norges irrasjonelle boikott som en trussel mot deres investeringer.
Det Gahr Støre og hans «tutti frutti-gjeng» ikke synes å forstå, er at de er i ferd med å skade Norge på flere fronter. De er opptatt av hvordan de kan demonisere Israel og hva de kan gjøre for raskest mulig å avvikle Norges oljevirksomhet, sikre høye olje- og strømpriser, øke skatter og avgifter, og jage enda flere kreative folk til Sveits og jøder til Israel. Og det unormale symbiotiske forhold mellom norske politikere og landets betalte medier, som er uten parallell i verdenssammenheng blant demokratiske land, gir antiisraelske politikerne stort spillerom.
Telenors Myanmar-skandale viser tydelig politikernes falske moral: Ingen problem med tortur og drap på sivile når de selv kan ha vært medansvarlige, men helt i orden med falske anklager mot verdens eneste jødiske stat. Man lener seg tilbake i tilfredshet over egen fortreffelige moral, men anklager andre grunnløst for umoral.
Ingen spør hva Norge tjener ved sin kamp mot Israel. Hvordan kan støtte til etablering av terrorstater i Gaza og Judea og Samaria styrt av terrororganisasjoner som Hamas og PLO gagne Norge? Disse to organisasjonene kommer aldri til å akseptere hverken hverandre eller Israel. Men hvor mange innser at dette skader primært Norge og ikke Israel?
