Mediekrigen mot Israel
I den seneste propagandakrigen mot Israel om angivelig tilsiktet utsulting av barn i Gaza, deltar de statlig betalte mediene i Norge med NRK i førersetet. Det er vill konkurranse om hvem som kan fordømme Israel mest. Men selv om løgnen om utsulting igjen viste seg å være en fiasko, ble den stående tross motbevis. En fersk undersøkelse utført av den tyske avisen Süddeutsche Zeitung dokumenterer at Hamas’ bilder, som også norske medier har brukt til å anklage Israel, i stor grad er forfalskninger. Avisen fremlegger flere beviser på at mange bilder er iscenesatt eller nøye innrammet for å tjene Hamas’ propaganda. Blant annet dokumenteres det at Gaza-fotografen Anas Zayed Fteiha organiserer falske iscenesettelser av arabernes lidelser.
Så kom Hamas med video av to utsultede israelske gisler der en av dem ble tvunget til å grave sin egen grav. Med disse videoene har Hamas ikke bare skutt seg selv i foten, men også alle som har formidlet Hamas’ propaganda ukritisk, norske medier inkludert. Tross den svært begrensede medieoppmerksomhet rundt disse to gislene, får verden se hvem som også virkelig sulter i Gaza. Dette er et godt eksempel på at vi primært har et statlig finansiert propagandaapparat som mange i dag ikke lenger stoler på.
I en normal verden hadde man forventet en kritisk egenrefleksjon over medienes hordementalitet. De stoler reservasjonsløst på Hamas’ løgner til tross for at fakta er lett tilgjengelige for enhver som er opptatt av sannhet. Norge går rett i fella når det gjelder Israel, i stor grad fordi vi nesten ikke har frie medier i landet. Nesten alle avhenger av statlig finansiering og leverer det politikerne betaler dem for. Under slike forhold er det ikke lett å utvikle selvstendig journalistikk. Så når en løgn mot Israel blir avslørt, feies avsløringen under teppet. Horden tramper på sannheten og hopper til neste angrep, som nå mot det norske oljefondets investeringer i israelske bedrifter.
Stormen som enkelte politikere og mediene denne uken skapte rundt kravet om selektiv boikott av Israel, setter atter en gang fokus på det moralske falskneriet som en del jødehatere gjemmer seg bak. De skal kun boikotte Israel. Ikke Tyrkia som okkuperer både store deler av Kurdistan og halvparten av Kypros. Ikke Kina som okkuperer hele Tibet. Ikke araberne som okkuperer Sudan og bedriver der det muligvis største folkemordet i nyere tid. Ikke Iran som okkuperer deler av Kurdistan og erklærer at deres øverste nasjonale mål er å utrydde Israel og alle verdens jøder.
Alt i alt virker denne voldsomme kampen mot Israel irrasjonell. Hvordan kan man ta en så hensynsløs og ensidig kritikk mot Israel på alvor når den beviselig er basert på Hamas’ propaganda og historieforfalskning?
Politikernes ansvar
Hovedproblemet ligger i lederskapet. Vi har en statsminister som synes å mene at Israel ikke har rett til å forsvare seg mot terrorister som Hamas og Iran. Vår utenriksminister er den første sådanne som ble erklært persona non grata av Israel og som for lengst er utestengt fra alt som har med den arabisk-israelsk konflikten å gjøre. I stedet for å endre holdning prøver han stadig å finne bakdører hvor han kan ytre seg og komme med påstander som ikke holder vann om noe han overhode ikke kan påvirke. Sammen har disse to sørget for at vår konge ikke fikk kondolere jødene etter oktobermassakren. Er det da rart at en rabbiner nylig ble spyttet på midt i Oslo, i Bogstadveien? Venter våre politikere med å ta ansvar til den dagen da jødisk blod på nytt farger våre gater?
Utenriksminister Barth Eides siste reaksjon på et innlegg i Aftenposten tyder på en desperasjon. Han benyttet anledningen i et tilsvar til Aftenposten-kommentator Harald Stanghelles kommentar om tostatsløsningen til å nevne Israel 11 ganger, men terrororganisasjonen Hamas bare én gang og å skape et uriktig inntrykk av at det er Israel som er et hinder for en tostatsløsning. Han roser seg selv for å ha sørget for at Norge er et av de få demokratiske land som anerkjenner et «Palestina» som aldri i historien har eksistert, noe som plasserer Norge sammen med de fleste diktaturene som er medlemmer i FN. Deretter skryter han av å ha vært med på en «Palestina»-konferanse i det gjennomkorrupte og antisemittiske FN.
Blant de få vestlige demokratiske landene som er for en palestinsk stat, er det verdt å nevne Spania og Irland som er blant dagens mest antisemittiske land i Europa. De andre, som Frankrike, England, Holland, Belgia og Canada er land med betydelige islamistiske grupper som står bak voldelige opptøyer mot både demokratiet, mot jøder og mot alle som prøver å motsi dem, og som litt etter litt kommer til å bestemme hvor skapet skal stå. Hva er grunnen til at Gahr Støre og Barth Eide vil tvinge Norge inn i dette selskapet?
Krav til statsdannelse
Vi går ut ifra at Barth Eide er klar over at ett av kravene til en akseptabel statsdannelse er et sammenhengende territorium, og også en politikk som er diametralt motsatt av den som PLO og Hamas står for og åpenlyst erklærer. Hverken PLO eller Hamas er interessert i å forlate sine terrororganisasjoners sikre ståsted og opptre som en stat med de forpliktelser det innebærer. Så hvorfor kjemper Barth Eide for noe som Hamas og PLO selv ikke vil ha og som overhode ikke gagner Norge på noen måte?
Nye oppgaver for ICC
Per dags dato betaler PLO via PA lønninger til terroristene etter en linear skala. Jo flere jøder man har myrdet desto høyere blir lønnen. Dette alene vil kreve straffereaksjoner fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) uansett hvor terrorvennlig den måtte være. Finansiering og belønning av terrorhandlinger utført av en stat må nemlig straffes i henhold til Roma-vedtektene. Artikkel 25(3)(c) i vedtektene slår fast at:
«3. I henhold til disse vedtekter skal en person være strafferettslig ansvarlig og kunne straffes for en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, dersom denne personen:
- i den hensikt å legge forholdene til rette for en slik forbrytelse, hjelper, tilskynder eller på annen måte medvirker til at forbrytelsen blir begått eller forsøkes begått, herunder ved å skaffe til veie hjelpemidler til gjennomføringen av forbrytelsen … «
Barth Eide og de ulike diktaturers aksept av det såkalte «Palestina» utvider faktisk Israels mulighet til å tvinge ICC til å presse disse terrororganisasjonene til å etterleve folkeretten. Israel har hittil ikke vært flink nok til å bruke folkeretten offensivt mot dem, til tross for at PA allerede i 2015 meldte seg inn under ICCs jurisdiksjon, noe Israel selv ikke har gjort.
Israel kan faktisk allerede nå kreve at ICC tar stilling til lønnsutbetalingene til terrorister finansiert av PA. Likeledes kan terrorofre kreve å få iverksatt internasjonale rettslige skritt mot terrororganisasjoner, høytstående palestina-arabiske tjenestemenn, stater, organisasjoner og private personer som er involvert i planlegging, tilrettelegging eller støtte til terrorisme på ulikt vis. Herunder kan også stater som Norge, som i en årrekke har formidlet enorme pengesummer via blant annet et nettverk av «humanitær bistand», vurderes av både Israel og terrorofrene til å prøves stilt til ansvar.
Løsningen på Gazakrigen er enkel
Det er ingen grunn til å tro at PLO eller Hamas frivillig vil påta seg den juridiske statlige tvangstrøya det innebærer å miste sin terroridentitet. For alle deres terrorhandlinger blir da lett å bevise som krigsforbrytelser.
De som støtter Hamas i dag, støtter en brutal undertrykkelse av de sivile i Gaza som har vært i Hamas’ klør siden 2005 og i UNRWAs klør siden 1950. Løsningen for å få en slutt på krigen i Gaza er veldig enkel: Hamas må sette gislene fri og legge ned våpnene. De som virkelig bryr seg om de sivile i Gaza og de israelske gislene, som er uskyldige ofre i denne krigen, må legge press på Hamas som misbruker dem som levende skjold.
Om Norge hadde rett å til å angripe Libya som aldri utgjorde noen trussel mot Norge, er det krystallklart at Israel er i sin fulle rett til å befri sine gisler og forsvare seg mot terrorister som åpenbart har folkemord- intensjoner.
