Fredag i går, 27.9.2024, vil bli husket som en historisk dag.  På denne dagen holdt Israels statsminister en tale i FNs hovedforsamling med vekt på kampen for fred, demokrati og våre dyrebare vestlige verdier.  En halv time før Netanyahu skulle på talestolen ble han informert om at terroristen Hassan Nasrallah befinner seg i sin bunker som er bygget under sivile boliger i Beirut.  Netanyahu beordret IDF til å likvidere en av verdens mest ettersøkte terrorister som har mye libanesisk, syrisk, jødisk, amerikansk og fransk blod på hendene, og gikk deretter rolig inn i salen.  Resten er historie.

FNs årlige fest med verdens ledere i generalforsamlingen ble som forventet en arena for antisemittiske utbrudd fra ulike diktatoriske regimer som anklager jødene for alt de selv bedriver på hjemmebane.  Til og med USAs tale ved president Biden var en tragisk affære.  Han brukte sterke ord mot Israel, ikke mot verdens farligste terrorregime Iran.  Noen glimt av lys var det allikevel å spore; vi merket oss spesielt den modige uttalelsen senere samme dag fra Javier Milei, Argentinas president:

«Vi har fått se hvordan en organisasjon som ble født for å forsvare menneskerettighetene, er blitt en av de viktigste pådriverne for systematiske brudd på retten til frihet  …  I denne samme bygningen som hevder å forsvare menneskerettighetene, har de tillatt at blodige diktaturer som f.eks. de på Cuba og i Venezuela, har fått sete i menneskerettighetsrådet uten den minste motforestilling  …  I dette samme huset har de systematisk stemt mot staten Israel, det eneste landet i Midtøsten som styres som et liberalt demokrati, samtidig som de viser totalt manglende evne til å konfrontere terrorismens svøpe.»

PLOs leder Mahmood Abbas brukte 26 minutter av sin tale i FNs generalforsamling til å fremsette latterlige krav – noen av dem er drøftet nedenfor – uten at han brukte ordet ‘Hamas’ en eneste gang.  Som terrorist hadde Abbas naturligvis ikke fått seg til å fordømme Hamas for deres forbrytelser mot menneskeheten før, under og etter massakren 7. oktober.  Slik lød statsminister Netanyahus respons i begynnelsen av talen: «Jeg hadde planlagt å ikke tale her i år fordi landet mitt er i krig, … men så bestemte jeg meg likevel for å komme og gi motsvar til løgnene som kastes mot landet vårt.  Sannheten er at Israel ønsker fred og vil skape fred igjen!»

Rett etter Netanyahus tale i FN angrep IDF det sentrale hovedkvarteret til terrororganisasjonen Hizbollah, som ligger i meget tett befolkede områder under boligbygg i hjertet av Dahiya i Beirut hvor sivile kynisk ble brukt som levende skjold.  Budskapet til Iran og dets terrorpartnere med FN i spissen ble gitt både fra FNs talerstol og i Beirut.  Bomber som er designet for å ødelegge bunkere er meget kostbare.  Derfor tenkte vi fra første stund at siden IDF valgte dette tidspunktet til å angripe, må de ha hatt god etterretning på at terroristen oppholdt seg der.  Nå er han etter alt å dømme tatt av dage, og verden er blitt et bedre sted.

I talen til FNs forsamling i New York adresserte statsminister Netanyahu Israels eksistensielle kamp mot den islamske terrorismen.  Den er tungt støttet av det antisemittiske organet FN som blir kontrollert av et flertall av mørke regimer mens vestlige land som Spania og Norge jatter med dem i deres angrep på Israel.  Han talte til en verden som må bestemme seg for om den vil stå imot den ondskapen som Iran ved sine terror-metastaser spyr ut over jorden, eller om den vil stå på Israels side i kampen for demokrati, fred og andre vestlige verdier som ikke har plass i den mørke ideologien Iran vil tvinge på oss alle sammen.  Netanyahu refererte i sin tale til den iranske trusselen og uttalte at det ikke er noe sted i Iran som Israel ikke kan nå om de ikke slutter med sitt mål om å utrydde Israel: «Angriper dere oss, vil vi forsvare oss og angripe dere tilbake», uttalte Netanyahu, og la til at det samme gjelder også for alle andre land i Midtøsten.

Netanyahu la frem to kart over Midtøsten som han også presenterte i sin tale i fjor, og som han kalte for «velsignelseskartet» over normalisering mellom Israel og den arabiske verden, og «forbannelseskartet» over den iranske ondskapens akse.  Han gjorde det klart: «Hvis dere tror dette er en trussel kun mot Israel, tar dere feil.  Iran ønsker å spre sin terrorisme langt videre enn over Midtøsten.  ….  Se på det andre kartet med Irans forbannelse.  Irans våpen skader skipsruter, skader nasjoner innenfra og sprer lidelse.»  Netanyahu presenterte også et ultimatum til Hamas: «Løslat alle de bortførte gislene, både de levende og de døde, og legg ned våpnene, ellers har vi ingen annen utvei enn å fortsette å kjempe mot deres terrororganisasjon til vi oppnår fullstendig seier».

Her i Norge var det helt stille i de statlige finansierte mediene etter at PLO lederen Mahmoud Abbas hadde holdt sin tale i FNs Hovedforsamling den 26. september, med det hovedbudskapet at FN måtte ekskludere Israel fra medlemskap i organisasjonen.  Men rett etter Netanyahus tale ble stillheten avløst av NRKs propagandamaskin med sitt mantra, gjentatt uavlatelig med et tydelig mål om å sette Netanyahu og dermed jødene i et dårligst mulig lys.

Mens hovedbudskapet i Netanyahus tale var at Israel ønsker fred med sine naboer, var hovedbudskapet i Abbas’ tale at FN må ekskludere Israel fra medlemskap i organisasjonen.  Netanyahu refererte til Abbas’ krav og opplyste om at han allerede for 40 år siden i 1984, i sin første tale, da som Israels utenriksminister hadde stått overfor det samme patetiske kravet.  FN har ikke forbedret seg; på de 40 årene siden 1984 fremstår det enda mer som et hus av mørke («UN house of darkness«) sa han.

Abbas hadde alt i alt 12 punkter på sin dagsorden som han mente FNs medlemsland burde slutte seg til.  Et av kravene var at Israel må akseptere FNs Resolusjon 181 fra 29. november 1947, noe som burde ha fått folk flest til å heve øyenbrynene.  Man kan lure på hvor mange av Abbas’ venner som har fått med seg implikasjonen av dette absurde kravet.  Ifølge FN-pakten er generalforsamlingens resolusjoner nemlig bare anbefalinger og ikke juridisk bindende.  Bare resolusjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet under kapittel 7 i charteret kan det være obligatorisk å etterleve.  Dermed kan ikke resolusjon 181 på noen måte anses å være grunnlag for det palestinske kravet om stat.

Det er verdt å minne om at denne resolusjonen var FNs vedtak om å sette ut i livet det såkalte delingsforslaget fra 1947 hvor en særskilt oppnevnt komité la frem forslag om å dele området for Folkeforbundets mandat i en jødisk og en arabisk del for å skape en tostatsløsning.  Formålet var å løse den uforsonlige konflikten som var i ferd med å skape et kaos i landet og som var en hovedgrunn til at den britiske regjering trakk seg fra vervet som verge med oppdrag å gjennomføre Folkeforbundets vedtak om å gjenopprette et nasjonalhjem for det jødiske folk i mandatområdet Palestina, vest for Jordanelven.  Den delen av Mandatområdet som lå øst for Jordanelven var allerede gitt bort til den palestinsk-arabiske befolkningsgruppen, men ble besatt av hasjemittiske beduiner som saudiene hadde fordrevet fra Mekka og Medina.

Resultatet av FNs vedtak 29. november 1947 var at representantene for det jødiske folk aksepterte innholdet i Resolusjon 181, mens lederne for den arabiske befolkningen, forgjengerne til Mahmoud Abbas, avviste delingsplanen.  Den ble derfor lagt til side og ble aldri videre realitetsbehandlet.  Araberne gikk øyeblikkelig til krig mot landets jødiske befolkning i et av de mange væpnede forsøk på å utrydde den.  Jødenes selvstendighetserklæring og gjenopprettelse av staten Israel 14. mai 1948 førte til at de arabiske nabolandene invaderte og erobret de historiske delene av den nyopprettede staten Israel som vi kjenner som Judea, Samaria, Gaza og Øst-Jerusalem.  Disse delene av Israel ble først frigjort tilbake fra den ulovlige okkupasjonen i 1967.  Selvstendighetskrigen ble overfor Egypt og Jordan avsluttet med freds- og grensetraktater i hhv. 1979 og 1994.

Det finnes ingen hjemmel i folkeretten hverken til å betvile eller til å fornekte grunnlaget for det som hadde skjedd.  Forsøkene fra PLO-lederen Abbas på å late som om det er Israel som de siste 76 år har stått i veien for fred i landet er en forfalskning av historien, og slett ikke grunnlag for noen løsning, hverken på konflikten eller på kravet om enda en «palestinsk» stat.

På dette punkt var Abbas tale i FN kun en ny demonstrasjon av den gamle praksisen med at man får mer tilslutning i FN jo større løgner man forteller om Israel.  Abbas kunngjorde at han vil komme tilbake til sine krav i form av nye resolusjoner.  Da regner vi med at han kommer til å få støtte fra Norge.  I februar avga Norge en støtteerklæring til Den internasjonale domstolen som hadde fått i oppdrag fra FN å utarbeide en såkalt rådgivende uttalelse om «de rettslige konsekvensene av Israels praksis i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem.»  I dette dokumentet gjenopplivet Utenriksdepartementet den forkastede Resolusjon 181 fra 1947 som grunnlag for en tostatsløsning og som en folkerettslig begrunnelse for å kaste israelerne ut av store deler av sitt eget land.  Utenriksministeren legger ikke skjul på at han samarbeider med Abbas om dette.

Når det derimot gjelder kravet fra Abbas om å kaste Israel ut av FN, er vi mer sikre på at hverken Norge eller den vestlige verden vil stille seg bak det.  Forholdet er at for svært mange medlemstater spiller Israel en viktig rolle som deres evige felles syndebukk.  Som den eneste staten i verden er Israel forsynt med et eget fast punkt på dagsorden i FNs organer hvor de øvrige medlemmene, inkludert Norge og de fleste EU-landene, får anledning til å tømme sin forargelse ut over den jødiske staten for alle tenkelige feil og mangler de selv lider av.  Slik som Netanyahu med rette sa i sin tale: «Siden 2014 har dette organet fordømt Israel 174 ganger.  Det fordømte alle andre land i verden 73 ganger.  Det er mer enn 100 ekstra fordømmelser av den jødiske staten.«  Dette sier noe om at i antisemittismens hovedkvarter FN, kan enhver falsk anklage mot Israel få flertall.

Vi føler oss derfor nokså trygge på at hverken Norge eller andre uvennlige stater vil si fra seg den fordelen de kanskje mener de har ved å kunne avslutte året med en serie hatefulle resolusjoner mot Israel.  Da får det heller passere ubemerket at denne praksisen er i strid med hva man ble enige om i FN-pakten.

Norge ved utenriksminister Espen Barth Eide bør nå slutte å hakke på jødene og heller bruke den lille stemmen vi har til å kreve at FNs sikkerhetsråds resolusjon 1559, som ble vedtatt 2. september 2004, og som oppfordrer den libanesiske regjeringen til å etablere kontroll over sitt territorium, avvæpne militser som Hizbollah, og legge til rette for tilbaketrekking av gjenværende utenlandske styrker fra landet, faktisk blir etterlevd.  Dette ville i så henseende være et viktig bidrag til å skape en varig fred mellom Libanon og Israel.