I sin streben etter å få Israel til å akseptere en selvmordspakt godkjent av FN for å få stanset forsvarskampen mot angrepene fra Hamas som har pågått uavbrutt i mer enn åtte måneder, er USA i ferd med å innse at Hamas ikke vil stanse krigen mot Israel, – ikke på noe vilkår.
Redningsaksjonen som forleden frigjorde fire gisler, var vellykket, men har avslørt at de gislene som ennå måtte være i live er ved svært dårlig helse, særlig på grunn av langvarig utsulting. Det blir stadig mindre sannsynlig at Hamas vil være i stand til å gjennomføre de foreslåtte utvekslingene av gisler mot fanger, simpelthen fordi det snart ikke er levende gisler tilbake.
Mens også USA er på vei til å miste troen på den forhandlingsløsningen de har gått inn for og som norske myndigheter i sin fantasiverden tror kan lede til opprettelse av en «palestinsk stat» innenfor Israels grenser, har FN skjerpet sin offensiv mot den jødiske staten. Generalsekretær António Guterres har besluttet å føre opp Israel på sin «verstingliste» sammen med land som Afghanistan, Kongo, Irak, Somalia, Sudan, Yemen, og Syria, samt organisasjoner som ISIL, Boko Haram, Al-Qaida og Hamas, for å understreke sin ringeakt for den jødiske staten. At han med det overser sine forpliktelser overfor Israel etter FN-pakten, ser ikke ut til å affisere ham.
Hans FN-kollega, sør-afrikaneren Navi Pillay som leder en kommisjon oppnevnt av FNs menneskerettsråd for å granske den palestinsk-israelske konflikten, har avgitt en rapport hvor hun ikke nøler med å sammenlikne Israel med de verste terror-organisasjoner og anklager Israel for krigsforbrytelser. Mens denne FN-kommisjonen fortier og bagatelliserer terroren mot Israel, synes den ikke å ha hemninger når det gjelder å rette anklager mot Israel for slike forbrytelser som terroristene begår. Det hele føyer seg inn i et gammelt og velkjent mønster i FNs organer, hvor det er Israel som får skylden for den terroren som rettes mot landet.
Denne aktivismen fra FNs side må ses i sammenheng med den avsløringen Israel har gjort på Gazastripen av et tett organisatorisk, politisk og økonomisk samarbeid mellom FN-organet UNRWA og terror-organisasjonen Hamas, hvor det bevises at til og med ansatte i FN-organisasjonen deltok i massakrene i Israel 7. oktober i fjor, og at FN-ansatte senere har deltatt i bortføringen av israelske gisler. Det er derfor ikke uten grunn at den israelske nasjonalforsamlingen nå arbeider med et lovforslag om å erklære denne FN-organisasjonen for en terrorist-organisasjon som følge av den rollen den fremdeles spiller med å være redskap og skaffe ryggdekning for Hamas’ forbrytelser.
Et spørsmål som reiser seg, er hvorvidt karakteriseringen som terrorist-organisasjon bør begrenses til bare å gjelde UNRWA. Israel opplever nå et bombardement av urimelige og falske anklager fra en rekke FN-organer, like opp til generalsekretæren selv. Men det er ikke nytt. Det har pågått en kampanje mot Israel i FN gjennom flere tiår hvor den jødiske staten gjennom flere hundre resolusjoner har vært anklaget for å være en forbryterstat. Mange av disse resolusjonene har også vært aktivt støttet av Norge og andre vestlige land. Er det noe ved FN som organisasjon og sammensetning som med nødvendighet gjør den til den antisemittiske folkefienden den nå fremstår som?
Det er ikke i FN-pakten vi finner årsaken til organisasjonens tragiske utvikling. Hadde FN-paktens ånd og bokstav vært respektert og etterlevd av medlemslandene og organisasjonens ledere, ville det vi nå observerer ikke ha kunnet skje. Problemet er åpenbart at de ideelle formål og prinsipper for mellomstatlig samliv som er nedfelt i pakten og som var en syntese av de humanitære holdninger man søkte å gjenreise etter den annen verdenskrig, ikke lenger blir etterlevd et stort flertall av FNs medlemsland. Organisasjonen er blitt et forum for ivaretakelse av medlemmers nære egeninteresser, og et forum hvor man i fravær av felles humanitære verdier bruker organisasjonen til å trakassere det mobbeofferet som flertallet historisk har til felles: Jødene og den jødiske staten. Dette er nå så synlig at det ikke kan bortforklares.
I Israel er allerede debatten i gang om hvorvidt medlemskapet i FN og dets organer er innsatsen verd og kan forsvares politisk. Israels FN-ambassadør uttaler til israelske medier at «Tiden er inne for at Israel seriøst vurderer fordeler og ulemper ved å forlate FN, men før det har vi mange skritt som vil bli vurdert denne uken, inkludert å utvise fra Israel høytstående FN-tjenestemenn som er her og sprer løgner.» En voksende opinion debatterer offentlig hvorvidt tiden nå er inne til å si denne fienden farvel. Det er en modig avgjørelse som tas for å skape klarhet i folkets holdning til enda en ytre fiende som i sin vedvarende atferd opptrer som en terrorist-organisasjon. Er det noen som tør åpne den debatten i Norge, – eller er man her såre fornøyd med det åpenbare sammenbruddet av FNs humanitære oppdrag?
