Norges FN-ambassadør uttalte i et innlegg i Sikkerhetsrådet 25. april om situasjonen i Midtøsten at «det er behov for å styrke de palestinske selvstyremyndighetene som en betrodd og legitim regjering for sitt folk.» Dette skjedde med bakgrunn i at de samme selvstyremyndighetene gjennom sine vestlig finansierte medier blant annet forteller dette folket at «Vi står opp mot en ultra-fascistisk etnisk rensende stat, om jeg kan bruke et slikt uttrykk, for i sine forbrytelser overgår de tysk nazisme. Dette er en stat som er ledet av brutale landeveisrøvere som kun er knyttet til menneskeheten gjennom sitt utseende. De likner mer på kannibalistiske forhistoriske mennesker.» [PAs offisielle avis Al-Hayat Al-Jadida, 10. februar 2022]
Behovet for å styrke en «myndighet» som under forberedelsen til den israelske minnedagen for ofrene for Holocaust belærer sitt folk med spåstander om at Israel gjennomfører «hitleristisk Holocaust på ny mot Palestinerne,» reiser spørsmål om hva som kan være formålet med styrkingen. Ideen om et israelsk folkemord på den palestinsk-arabiske befolkningen er nemlig ikke enestående. For noen år siden gjennomførte det norske Holocaust-senteret en meningsmåling som avslørte at hele fire av ti nordmenn også mente noe tilsvarende.
Vi er sikre på at en slik tanke ikke er nedarvet fra Middelalderens antisemittisme, men er en dokumenterbar konsekvens av den omtale våre dagers medier gir den jødiske staten Israel. Slik omtale finner igjen sin legitimitet hos våre egne myndigheter som i sin omtale av den jødiske staten uten grunnlag i dokumenterbare fakta fremstiller Israel som en stat på kant med internasjonal rett og anstendighet. Når den norske FN-ambassadøren i sitt innlegg legger skylden på Israel for terroristenes opprør og angrep på Tempelhøyden de siste dagene, og uten dokumentasjon påstår at «… vi må heller ikke tape de underliggende årsakene av syne. Den israelske okkupasjonen og bosettingsaktiviteten, så vel som vold mot sivile er denne konfliktens drivkrefter.»
I møtet i Sikkerhetsrådet 25. april gjorde Israels FN-ambassadør Gilad Erdan et forsøk på å dokumentere ved hjelp av video-opptak hvordan arabiske terrorister fremprovoserte opptøyene på Tempelhøyden, men ble avvist. I stedet ble han møtt med krav om at «begge sider» i konflikten måtte vise tilbakeholdenhet. Fra norsk side fikk han beskjed om at «… israelske sikkerhetsstyrker må opptre proporsjonalt og i tråd med folkeretten.» Dette betyr i klarspråk at FN og Norge sidestiller Israel og Hamas når det gjelder ansvar for opptøyene og skjendingen av Al-Aqsa-moskéen hvor tilhengerne av Hamas kastet Molotov-cocktails og stein og skjøt med fyrverkeri inne i moskéen. Politiets innsats for å gjenopprette ro og orden ble i FN likestilt med opprør og terror.
Igjen må vi spørre hva som fra norsk side er grunnlaget for å skulle styrke et regime som ikke bare står bak et skjendig misbruk av egen befolkning til opprør og terrorvirksomhet, men som åpenlyst kringkaster oppfordringer til sine tilhengere om å drepe israelere? Hva er det som får norske myndigheter til å tro at det noen gang vil kunne komme i stand en avtale om fred og «tostatsløsning» med et regime som har som uttalt mål å utslette den annen part? Leser de ikke aviser? Er ikke norske myndigheter informert om at den palestinske oppslutningen om det de kaller «en betrodd og legitim regjering» i praksis er helt fraværende og at de «betrodde» selvstyremyndighetenes «legitimitet» utelukkende bygger på brutal våpenmakt? Vet de ikke at palestinere flest ikke vil ha en tostatsløsning, men en palestinsk stat uten både Israel og PLO?
Det er i år 80 år siden Wannsee-konferansen som organiserte jødeutryddelsen i Europa. Nå agiteres det igjen med at jødene må utryddes, og igjen legger man skylden på jødene. Mønsteret er velkjent enten man ser det i palestinske eller i vestlige medier. Året 2021 var det verste året siden den annen verdenskrig når det gjelder antisemittiske angrep på jøder, – over hele verden. Mer enn 50 prosent av de registrerte hendelsene i fjor fant sted i Europa som i forskjellige forkledninger har vært i konflikt med jødene i mer enn 2300 år.
Etter å ha fulgt med i dette spillet i lang tid er vi kommet til at målet med «fredsprosessen» slett ikke kan være fred i Midtøsten. Det er åpenlyst at den politikken som forfektes ikke fører til fred. Formålet må derfor være det enhver kan se at man oppnår: En endeløst forlenget konflikt med fortsatte menneskelige lidelser, ulykke og tragedier som holdes i gang fordi det tjener helt andre interesser. Uten konflikter, nød og elendighet i verden ville FN og dets Sikkerhetsråd knapt ha noe å bestille. Det ville være slutten på de mange diplomatiske karrieremuligheter som krig og konflikt alltid skaper.
Vi bør slutte å tro at Vestens opptatthet av konflikter i Midtøsten er noe annet enn hva vi kan se at den fører til. Det finnes ikke grunnlag for å mene at vestlige land prøver å ivareta annet enn sine egne interesser. Vi har sett det i Midtøsten og vi ser det i Ukraina. Verdenshistorien er full av eksempler på at konflikter holdes ved like for å tjene utenforliggende formål. Dette hører med både i det historiske og det aktuelle bakteppet når det jødiske folk samles for å minnes alle dem som ble ofret.
