Nylig blusset en gammel konflikt i Afrika opp igjen. I den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara hvor både nabostaten Marokko og den lokale opprørsbevegelsen Polisario har kjempet om makten siden midt på 1970-tallet, ble en skjør våpenhvile brutt og partene lot igjen våpnene ta over. Den 10. desember erklærte president Donald Trump at USA nå anerkjenner Marokkos overhøyhet over det omstridte territoriet. USA har fått nok av endeløs konflikt der også.
Et vilkår for anerkjennelsen synes å være at Marokko normaliserer sitt forhold til Israel. Vi ser ingen annen logisk forbindelse mellom anerkjennelsen og dette vilkåret enn at president Trump er fast bestemt på å bruke de midler han rår over for å bryte opp gamle fastlåste posisjoner og bringe historien et skritt videre. Dette er den metoden han har brukt også i Midtøsten hvor store deler av den arabiske verden nå er i ferd med å reorientere sitt forhold til den jødiske staten som en direkte følge av president Trumps politikk.
Trumps metode er mildest talt uortodoks, men hittil har den fungert med forbausende resultater. De gamle konfliktene later til å ha vært fastlåst først og fremst av politiske prestisjehensyn, noe Trump har tatt på seg belastningen med å rive ned. Mye kritikk og motstand har det kostet ham.
Det har vært interessant å følge med i reaksjonene på denne amerikanske politiske u-svingen i relasjonene i Midtøsten. Ikke helt uventet var den første reaksjonen i vår egen regjering ganske negativ da den amerikanske fredsplanen ble lansert i januar i år. Utenriksministeren var straks på pletten med en kritisk vurdering hvor hun uttalte at fredsplanen er uakseptabel. Det meste av opposisjonen hadde på det tidspunktet tilsvarende negative holdninger til planen, og NRK utbasunerte i kjent stil at fredsplanen er uten fredshåp. Men NRK har jo konflikt som sitt viktigste levebrød og ser nok snarere frem til krig enn til fred, vil vi tro.
Utover våren, etter at byråkrater og rådgivere hadde rukket å sette seg inn i hva fredsplanen egentlig handlet om, og de begynte å registrere den arabiske velviljen overfor Trumps plan, endret holdningen seg en smule i det norske byråkratiets korridorer. Fredsplanen må vurderes grundig, het det nå. Og utviklingen fortsatte i anerkjennende retning,
I september kunne vi glede oss over følgende anerkjennelse til president Trumps fredsarbeid fra den norske regjeringen. I et oppslag på Utenriksdepartementets hjemmeside leser vi følgende under overskriften Normalisering gir økt rom for dialog og samarbeid: «Normaliseringen av Israels bilaterale relasjoner med De forente arabiske emirater og Bahrain vil øke rommet for dialog og samarbeid mellom Israel og den arabiske verden. Det er positivt hvis det kan bidra til økt politisk stabilitet i Midtøsten, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide.»
Nå frykter vi imidlertid at entusiasmen for fred i verden kan ha nådd grensen for hva en norsk utenriksminister kan tåle. Å anerkjenne marokkansk suverenitet over den tidligere spanske kolonien, Vest-Sahara, på bekostning av en lokal folkestamme som i likhet med alle de andre folkestammene i regionen gjerne selv vil ha hånd om makten i landet, vil neppe gå upåtalt hen i FN og andre internasjonale fora. Vi er derfor ikke fremmede for at den konflikten med «det internasjonale samfunn» som så vidt er begynt å dempe seg i Midtøsten, lett kan komme til å blusse opp i det vestlige Afrika. Afrika er fremfor noe også stammekrigenes kontinent, noe norske militære nå får et realistisk innblikk i under sitt nye engasjement i Mali.
Det er en måned siden kamphandlingene i Vest-Sahara startet, uten at mediene viet saken interesse. At president Trump nå har skåret igjennom og anerkjent Marokkos krav, vil imidlertid måtte skape reaksjoner. De politiske konsultasjonene er allerede i gang. Statsminister Netanyahu har i all hast avtalt møte med sin egyptiske kollega, – det første på 10 år. Egypt har historisk tendert til å støtte Polisario som er den militære delen av opprørsbevegelsen i Vest-Sahara. Her er det med andre ord behov for å sikre politisk ryggdekning mange steder og i FN kommer bølgene til å gå høyt.
Det som hverken kan reverseres eller fornektes er imidlertid president Trumps evne til å rive i stykker kartene over utdaterte politiske konflikter som egentlig har sine røtter i endeløse gamle stammekriger og klan-oppgjør, som gjennom århundrene er blitt en del av den kulturelle identiteten i disse delene av verden. Det er konflikter som har plaget verdenssamfunnet gjennom årtier og som i dag holdes ved like av verdenssamfunnets overflod av penger som finner veien til disse områdene og som gjør det lønnsomt for de stridende partene å holde konfliktene gående.
Også Norge deltar i spillet, – ikke fordi vi må eller fordi vi har noe å bidra med til å løse problemene, men fordi de skaper diplomatisk sysselsetting og karrieremuligheter på høyt plan. Det siste fikk vi et lærerikt innblikk i da utenriksministeren i sommer brukte mange titalls millioner på å kjøpe seg en plass i FNs Sikkerhetsråd. Det er forunderlig at dette meningsløse sløseriet med norske skattepenger ikke engang vekker oppsikt eller politisk debatt i et valgår.
