Den 21. januar gikk det protestmarsjer over hele verden, inkludert Norge. Her ble det ifølge arrangørene protestert mot president Trumps likestillingssyn «… i solidaritet med våre amerikanske søstre for å uttrykke våre felles verdier: Likestilling, mangfold, inkludering, klima og et bærekraftig miljø». Men var det dette saken gjaldt i Amerika, eller ble vi av aktivistene i ”Kvinnefronten,” ”Palestina-komitéen” og deres allierte på venstrefløyen servert enda en dose med ”fake news”? Konfrontert med de daglige realitetene for det store flertall av kvinner i verden, er det grunn til å minne disse kvinnefrontkjemperne om fakta om dem som gjennom århundrer har praktisert et kvinnesyn det er all grunn til å demonstrere mot, men som disse demonstrantene møter med fortielse og forståelse – og endog med politisk samarbeid.
Det er utallige grunner for verdens kvinner til å reise seg i protest, og på kvinnedagen kommer mange av dem frem i lyset. Men utviklingen går ikke fremover for flertallet av verdens kvinner. Det er i dag fremdeles bare et mindretall av dem som nyter de former for likestilling og inkludering kvinnesaken har kjempet frem i den vestlige demokratiske verden gjennom mer enn hundre år. Fremdeles lider et stort og voksende flertall av verdens kvinner under middelalderske former for nedverdigelse, vold, undertrykkelse og forskjellsbehandling. De ser ikke for seg noen form for frigjøring i overskuelig fremtid, og har ingen mulighet for å protestere mot sin skjebne den 8. mars. Fra Vestens demonstrerende kvinner får de ingen støtte. Kvinnefronten viser sympati med undertrykkerne, – de har selv slik ideologisk ballast.
Om islams kvinner noen gang skal oppleve den frihet Vestens kvinner har til bl.a. å protestere offentlig mot den undertrykkelsen de lever under, ville det være til hjelp for dem om Vestens kvinner tok opp deres sak i en vedvarende og verdensomspennende demonstrasjon «… i solidaritet for å uttrykke sine felles verdier: Likestilling, mangfold, inkludering, klima og et bærekraftig miljø». Men noe slikt har de aldri opplevd, og i protestmarsjene den 21. januar var det ingenting som bar bud om slik solidaritet fra Vestens kvinners side, – tvert imot.
Mens Kvinnefronten mobiliserte og marsjerte mot Trumps kvinnesyn, ble deres søstre fra Yesidi-stammen i Irak delt ut som krigsbytte blant IS-krigere i Irak og solgt som sex-slaver på lokale markeder. Denne behandlingen av kvinner har pågått der i full offentlighet i flere år uten at Kvinnefronten har løftet en finger i protest. Det ”kvinnesynet” som der praktiseres uten en enste internasjonal protestmarsj, har pågått uavbrutt i den islamske verden helt siden profeten Muhammad selv introduserte praksisen etter massakren på befolkningen i Medina i år 627 og legitimerte grusomhetene i koranen, noe enhver muslim kjenner til.
Det kvinnesynet som fører til den mest nedverdigende og grusomme behandlingen av kvinner i dagens verden har ingenting med Donald Trump å gjøre, men er en av de opprinnelige tradisjonene innenfor autentisk islam som ennå holdes i live, ikke bare i Irak, men over hele den islamske verden. Ikke en eneste av de protesterende kvinnefrontkjemperne har løftet en finger i protest mot dette kvinnesynet som fremdeles rammer flere hundre millioner av deres medsøstre som lever under det islamske åk. Derfor har deres protester den 21. januar ingen troverdighet.
Det må derfor være tillatt på bakgrunn av det skjærende misforholdet mellom deres liv og lære å trekke den konklusjon at det slett ikke er Trumps kvinnesyn som bringer dem ut i gatene. De demonstrerer ikke mot et avleggs kvinnesyn, de kjemper, enten de innser det eller ikke, mot demokratiet og folkestyret. I Amerika legges det ikke skjul på at svært mange ikke anerkjenner presidentvalgets resultat fordi deres kandidat tapte. Nå vil de delegitimere valget med demonstrasjoner og agitasjon i mediene. Donald Trumps kvinnesyn er bare et påskudd.
Men hvem er disse kvinneforkjemperne i Amerika? En av lederne deres er en palestinsk Hamas-tilhenger, Linda Sarsour, – en sterk talskvinne for islamske kvinneundertrykkende sharia-lover. Hun la ikke fingrene imellom når det gjaldt å legitimere hele demonstrasjonen som en aksjon mot den nyinnsatte presidentens støtte til den jødiske staten Israel og det hun kaller ”sionistiske troll.” Det var hennes islamistiske og kvinneundertrykkende politikk de norske kvinnefrontkjemperne og deres kolleger i Ramallah protesterte i solidaritet med.
For venstreorienterte mediefolk er verden blitt en annen etter det amerikanske presidentvalget. Nå setter de kreftene inn i en propagandakampanje mot det bestående som vi knapt har sett maken til. De overgår hverandre i negative fremstillinger og katastrofemeldinger om hvor galt det kommer til å gå med Trump som USAs president og har helt sluttet med å gi argumentasjonen et skinn av journalistisk objektivitet. Selv Dagbladet reagerte til slutt på noe av skjevheten.
Men selve Trump-kortet deres avslørte at bakom all opptattheten av liberale politiske verdier stakk den gamle antisemittiske hoven frem. De ga etter hvert slipp på all anstendighet og greide ikke å holde tilbake sin rasistiske tilbøyelighet til å ”anklage” presidentens svigersønn for å være jøde. En skam for norsk presse var dette opptrinnet, og vi er bekymret for fortsettelsen.
