Det er lenge siden man med sikkerhet kunne konstatere at jødenes hjemland, Israel, hadde overtatt den rollen jødene tidligere hadde hatt som hatobjekt for verdens antisemitter. Den klassiske antisemitten fremstilte jøden som legemliggjørelsen av all ondskap i verden. Moderne antisemittisme fremstiller den jødiske staten som legemliggjørelsen av all ondskap i verden. Tankegangen og formålet med demoniseringen av Israel er ikke forskjellig fra det jødene opplevde for 80 år siden, og det resultatet den anti-israelske holdningen peker mot er ikke forskjellig fra det jødene opplevde den gang.
Vi ser eksempler på dette i mediene hver eneste dag. Når Israel og dets jødiske innbyggere angripes av terrorister, reises det øyeblikkelig anklager, ikke mot terroristene og deres organisasjoner, men mot jødene og Israel. Slik var det også under forberedelsene til Holocaust: Jødene fikk skylda for andres overgrep og krigføring, den gang som nå.
Et talende eksempel på hva den historiske relativiseringen kan føre til opplevde vi nylig da Israels statsminister Netanyahu i en tale til Verdens Sionistkongress i Jerusalem 20. oktober påpekte den rollen som den palestinske religiøse og politiske leder, muftien Amin al-Husseini, spilte i forbindelse med organiseringen av Holocaust som han deltok aktivt i. Etter å ha henvist til muftiens personlige oppfordringer til massakre av jøder i 1920, 1921 og 1929 og det faktum at han var ettersøkt av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg for sin medvirkning til Holocaust, uttalte Netanyahu: ”Han dro til Berlin. Hitler ønsket ikke å utrydde jødene på det tidspunktet, – han ønsket å utvise jødene. Haj Amin dro til Hitler og sa: ”Dersom du utviser dem, vil de alle komme hit.” ”Så hva skal jeg gjøre med dem?” spurte Hitler. Husseini svarte ”Brenn dem.”
Vi kjenner ikke kilden for denne dialogen, men den voldsomme debatten som har oppstått internasjonalt i kjølvannet av uttalelsen har fått historikere til å ta bladet fra munnen. De bekrefter realiteten i at den arabiske muftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, var behjelpelig med å få Hitler til å beslutte å utslette jøder. Muftiens personlige medvirkning til Holocaust gjennom flere år er dessuten så grundig dokumentert at det burde være unødvendig å reise tvil om hans rolle. Det er også velkjent at Hitler under Evian-konferansen i 1938 tilbød vestmaktene å overta de tyske jødene. Tilbudet ble avslått og landene, inkludert Norge, stengte sine grenser for de forfulgte jødene.
Det som nå skjer er imidlertid at Netanyahus fremheving av et velkjent historisk faktum er blitt for mye for dem som streber etter å opprettholde et ganske annet bilde av den palestinske ledelsen. I dag skiller nemlig ikke de palestinske lederne seg ideologisk nevneverdig fra det som preget PLOs og Fatahs store forbilde, Amin al-Husseini. Den liberale vestlige presse så vel som Netanyahus politiske opposisjon i Israel har derfor kastet seg over saken og anklager Netanyahu for å fornærme minnet til 6 millioner Holocaust-ofre ved å ”frikjenne Hitler for ansvaret for Holocaust.”
Dette er ikke bare historisk og faktisk uriktig. Det har også som konsekvens at man med en slik argumentasjon kommer i skade for å bidra til å bagatellisere og hvitvaske det palestinske lederskapets historiske tilknytning til den nazistiske bevegelse og dets aktive bidrag til jødeutryddelsen under Den annen verdenskrig. Ifølge vitneavhør av nazistiske krigsforbrytere i Nürnberg etter krigen var al-Husseinis innflytelse avgjørende for nazistenes beslutninger om å utrydde jøder i Europa, og det skjedde til dels i god tid før Wannsee-konferansen da ”den endelige løsningen på jødespørsmålet” ble formulert av Himmlers folk. Således fortalte en av Adolf Eichmanns medarbeidere, Dieter Wisliceny, under prosessen i Nürnberg blant annet at ”muftien var en av initiativtakerne til den systematiske utryddelsen av de europeiske jødene og samarbeidet med og ga råd til Eichmann og Himmler når det gjaldt utførelsen av denne planen …” Dette og andre vitneprov kan ikke uten videre avfeies fordi om de var nazister.
Når politikere og medier nå vil trekke et slør over denne delen av det jødiske folks historie, føyer det seg inn i bildet av den generelle fiendtligheten mot jødene og deres hjemland i en kritisk fase av folkets kamp for å overleve i fred og frihet. Man kan forstå at jøder ikke ønsker å avlaste Hitler noe av hans ansvar, men man bør heller ikke av politiske bekvemmelighetsgrunner late som om han var alene om folkemordet. Dersom man vil oppnå fred med palestinerne, må historien erkjennes i sin helhet av alle parter. Å ville frikjenne den Palestina-arabiske ledelsen for dens medvirkning til jødedrapene ved å slette den fra historiebøkene vil aldri kunne bidra til å skape den tilliten som er en forutsetning for fred mellom folkene. Hvorvidt Netanyahu tar feil eller ikke i spørsmålet om tidspunktet for vedtaket om jødeutryddelsen, blir i denne sammenheng underordnet.
I Norge er man endelig kommet et lite skritt videre i studiet av folkets antisemittiske holdninger. I løpet av to år skal HL-senteret gjennomføre en oppfølgningsstudie til den som kom i 2012 om antisemittismen i Norge. Denne gangen utvider man perspektivet til en studie av holdninger til jøder og andre minoriteter. Tiltaket er allerede omtalt i avisen Vårt Land hvor forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund håper studien ”kan få de muslimske miljøene til å gå i seg selv.” En islamsk talsmann sier det har vært ”tegn til generaliserende kritikk mot jøder blant muslimer.” Han viser imidlertid til Israels holdning til palestinerne som én forklaring. Det overrasker ikke oss at nettopp han skylder på Israel, men hvor har folk flest sine forestillinger om Israel fra?
Vi hilser velkommen at HL-senteret igjen vier dette temaet oppmerksomhet, men vi forholder oss avventende til hva denne studien vil kunne fortelle oss som vi ikke allerede vet. De tydelige forbeholdene som allerede er synlige i kommentarene i Vårt Land, sammen med det forhold at studien ikke legger opp til å avdekke årsaker og kilder til antisemittisme i Norge, gjør oss foreløpig skeptiske til hva som kan komme ut av prosjektet. Det er dessuten et tankekors at man forhåndsinformerer berørte miljøer om hva man ønsker å få svar på. Dette vil etter vår oppfatning kunne påvirke respondenter og gjøre resultatet mindre pålitelig.
Vi er i utgangspunktet tvilende til at det er i det muslimske miljøet i Norge man vil finne de største bidragene til de mest utpregete antisemittiske holdningene i befolkningen. Etter vår mangeårige observasjon av antisemittismens manifesteringer i Norge, dannes slike holdninger først og fremst av landets politiske og kulturelle eliter som gjennom massemediene fortsatt tegner et vrengebilde av jødene og deres hjemland, slik de har gjort i århundrer. Dette kom også klart til syne i HL-studien fra 2012 hvor en rekke av de antisemittiske meningene folk målbar, åpenbart var tillært gjennom agitasjon i mediene. Dersom dette tiltaket inngår i den bebudede handlingsplanen mot antisemittisme som Stortinget i vår påla Regjeringen å utarbeide, kan vi allerede melde en skuffelse over et magert resultat.
