Det franske satirebladet Charles Hebdo som fikk sin stab massakrert av islamske terrorister, var et av de aller siste eksemplene på en gammel europeisk pressetradisjon. I Norge har vi ikke hatt slike regimekritiske blader siden mellomkrigstiden. De passet ikke inn i sosialdemokratiet. Det franske bladet tilhører også en annen europeisk politisk tradisjon som ikke lenger finnes i Norge, – den intellektuelle og liberale venstresiden. I Norge er dens viktige samfunnskritiske rolle erstattet av en muggen leninistisk puritanisme som ligger som et fuktig ullteppe over kommentarene i norske medier.
Vi må ikke stigmatisere moderate muslimer, heter det, men vi får ingen forklaring på hvordan vi skal forholde oss til det faktum at dagens terrorister er gårsdagens ”moderate muslimer” og at morgendagens terrorister går midt iblant oss og krever beskyttelse. Vi får heller ingen forklaring på hvorfor det i et vestlig demokrati skal være illegitimt å reise kritikk mot tilhengere av et selvoppnevnt, totalitært, maktsykt, undertrykkende og pompøst teokrati som med våpen i hånd vil tvinge oss alle til underkastelse og gjøre oss til slaver og skattebetalende husdyr. I stedet forsøker politikerne å kjøpe seg fri fra truslene med våre penger.
Vi konfronteres nå med all verdens politikere som enstemmig fordømmer terrorangrepet som ”feigt.” Men ville et mer ”modig” angrep være bedre? Frankrike har vært kjent som en av patriotismens siste skanser i Europa. Igjen ser vi patriotismen blomstre, ikke bare i Frankrike, men i mange europeiske land hvor grasrota føler trykket, ikke av feige angrep, men fra feige politikere og feige mediefolk som ikke engang tør sette navn på fienden. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre la i et intervju mye av ansvaret for terroren på medienes redaktører, slik tradisjonen er der i gården. Sitt eget medansvar nevnte han ikke. Venstres Raja oppfordrer muslimene i Norge til å fordømme terroren. Ville det ikke vært bedre å oppfordre dem til å abonnere på Charles Hebdo?
Den mengden av forslitte floskler vestens politikere og mediekommentatorer har overøst oss med etter denne tragedien, har vi ikke hørt maken til siden nyttårstalene deres. Folk som i denne krigen står sammen og gir uttrykk for patriotiske holdninger blir omtalt med nedlatende forakt til tross for at det er denne grasrota som i motsetning til politikerne viser folkelig motstand mot terroren og dens ideologiske opphav, og som derfor ber om at vår europeiske, jødisk-kristne kulturarv må bli bevart. Er det dette som er problemet, mon tro?
Samtidig med at dramaet utfolder seg er vår utenriksminister Brende på besøk i Jerusalem og Ramallah. Det eneste Brende kan utrette der, er å forsikre palestinerne om at Norge vil fortsette med å gi penger, til tross for deres sabotasje av reelle fredsforhandlinger med Israel. Det er symptomatisk for situasjonen at samtidig med at utenriksminister Brende lar seg varte opp av sin israelske kollega, utstilles bilder, finansiert av Utenriksdepartementet og Norsk Folkehjelp, av kart over regionen hvor Israel er ”slettet fra kartet” og erstattet med ”Palestina.”
Denne dobbeltkommunikasjonen har lenge vært et observerbart element i Utenriksdepartementets Midtøsten-politikk. Norsk politikk innbefatter finansiell støtte til organisasjoner som har som formål å undergrave Israels rettsvesen. Alt dette er egnet til å så tvil om norske fordømmelser av islamsk terror. Støtte til terror-organisasjoner, trakassering av den jødiske statens selvforsvar mot terrorister og hetsing av nordmenn som også vil forsvare seg, er et dårlig utgangspunkt for dannelse av rasjonelle holdninger mot terror. Men slik handler regjeringen.
Den ”beskyttelsen” mot terror vi kan forvente fra myndighetenes og politikernes side kan også hos oss vise seg å bli verdiløs. Frankrike er, sammen med EU og Sverige, et av de land som har strukket seg lengst når det gjelder å imøtekomme islamske krav om anerkjennelse og penger. De har skapt en atmosfære i landet som leder til den største utvandring av jøder på 80 år. Men det hjalp ingenting til tross for den utbredte mediemyten om at det er sionismen og den israelsk-palestinske konflikten som er opphavet til dagens terror.
Vi kan derfor i tillegg til økt terror mot vestlige mål, også vente oss kraftig skjerpede angrep fra vestlige politikere mot Israel som følge av terroren i Paris. Slik fungerer feighetens logikk. Tilløp til dette er allerede i sirkulasjon i internasjonale medier, og som man kunne vente tok det ikke lang tid før det ble antydet at det var Mossad som sto bak terroren i Paris. Vår sikreste gjetning er derfor at snart er alt som før.
