Holocaust-dagen i går var en internasjonal minnedag som markerer slutten på Holocaust. Den 27. januar 1945 befridde sovjetiske soldater fangene i Auschwitz, leiren som har blitt stående som symbol på denne skammelige og grusomme tiden.
Siden har jødene som ble frigitt, opplevd det utroligste. Man skulle tro at de få overlevende, etter at nazistene hadde slaktet seks millioner av dem, og etter at myndighetene i de allierte land, altså Hitlers fiender, faktisk hadde medvirket til dette horrible folkemordet, ville få komme hjem til sine hus og at statene dette gjaldt, ville innrømme erstatningsansvar, og i det minste sørge for at de hadde det best mulig.
Vi vet at dette slett ikke var tilfelle. Hus og eiendom ble plyndret, og de gjenlevende som eventuelt arvet, som i eksempelet Rabinowitz i Haugesund, ble ikrevd store skatter og avgifter. Det hele er en svært skammelig affære.
Daværende statsminister Jens Stoltenberg ga i 2012 – 70 år etter ugjerningene – for første gang en offentlig unnskyldning til jødene for den uretten som ble begått, men det økonomiske og moralske oppgjøret som ville funnet sted dersom man skammet seg, har ikke funnet sted.
I 1948 ble Israel opprettet, – gjenopprettet. For Israel er et eldgammelt folk og et eldgammelt land. Okkupasjon og fordrivelse har martret folket, men etter sionistenes målbevisste arbeid for å få tilbake Israel, og ved historiens såkalte lunefullhet, ble det enighet om å gi jødene en forholdsmessig del av Midtøsten i forhold til den andel de utgjorde av de folkeslag som lever her.
Og – vi skal sitere Israels ambassadør til FN Ron Prosor i dennes tale i går på Holocaustdagen i FN-forsamlingen: «The State of Israel is the only guarantee that the future fate of the Jewish people will be held in our own hands. It is our hope for the future and the assurance of our survival for generations to come.»
«Staten Israel er den eneste garanti for at det jødiske folks skjebne i fremtiden vil ligge i våre egne hender. Det er vårt håp for fremtiden og forsikringen for at fremtidige generasjoner vil overleve.»
KAN IKKE STOLE PÅ NOEN ANDRE
Staten Israel er derfor, av denne grunn uløselig knyttet til jødenes eksistens. Israel er det eneste sted en jøde kan være sikker. Prosor sier nemlig tidligere i talen sin at «det jødiske folk ønsker fred, men historien har vist at vi ikke kan stole på andre for å forsvare oss.»
Vi markerte altså i går den 69. minnedagen for denne bekmørke perioden i menneskehetens historie, et massemord utført med en planmessighet og kynisme verden knapt har sett. Og den kom etter århundrer med pogromer og forfølgelse av Europas jøder.
Da skulle man tro Europa kanskje sto med luen litt i hånden, i overført betydning. Litt beskjemmet, på vegne av historien, på vegne av våre forfedre. Ingen har skyld for det forfedrene måtte ha gjort, men et visst ansvar for at det ikke skjer igjen har man.
EU MINNES «OFRENE» – MEN HVEM ER DE?
Europa har samlet seg, i EU opererer man nå med en «utenriksminister». Catherine Ashton er personen som fyller denne rollen. På årsdagen for Holocaust, minnedagen for jødeutryddelsen under 2. Verdenskrig, – hva sier hun så? Eller hva sier hun ikke?
EUs egne Høye Representant for Utenriksaffærer og Sikkerhetspolitikk i den Europeiske Union og samtidig visepresident for Kommisjonen, presterer å tale på Holocaust-dagen uten å si ett eneste ord om jøder.
Vi må nesten se to ganger på sitatet.
«Vi minnes ofrene for Holocaust,» sa denne toppdiplomaten, som ikke akkurat er kjent for sin jødevennlighet, «vi ærer alle dem som ble myrdet så brutalt i den mørkeste perioden i Europas historie». Hun rettet en spesiell oppmerksomhet til dem som «handlet med mot og ofret mye for å beskytte sine medmennesker mot forfølgelse.»
Men ikke ett ord om jødene, ofrene for Holocaust-myrderiene.
Så en del snakk om at vi må «holde minnet om denne tragedien levende,» og at «vi må fortsatt være våkne overfor faren ved hatefulle utsagn og vi må doble vår innsats for å forhindre alle former for intoleranse.»
Kanskje noe vanskelig for de gjenlevende etter Holocaust-ofrene å svelge en slik tale, som i beste fall kunne sies å være dobbelkommuniserende? Hvem minnes EU på Holocaustdagen – sånn egentlig?
SIDSEL WOLDS FORVIRREDE KOMMENTARER
Her hjemme har vi, som en politiker uttrykte det under et foredrag om Israel i kveld, «vår alles kjære Sidsel Wold.»
På årsdagen for de millioner av myrdede jøder, barn, kvinner, menn, unge og gamle, syntes Wold det passet å sette søkelyset på de fattige i Israel. Ikke på en måte som vekker medynk, men på den måten NRK pleier å omtale Israel og jøder: nedsettende. Hun lager for oss en forestilling om at Knesset-medlemmer som var i Auschwitz for å minnes denne dagen, nærmest lever i overflod og feirer, mens «hjemme lever de overlevende i fattigdom.»
Det er neppe omsorgen som driver et menneske som Sidsel Wold. Vi synes dette er forvirrede kommentarer. Det er helt sikkert ting staten Israel kunne gjøre bedre, som ethvert demokrati. Vi her hjemme, vel å merke verdens absolutt rikeste land, har i alle fall ikke noe å skamme oss over, med vår behandling av Nordsjø-dykkere, krigsseilere, vår fantastiske eldreomsorg, den ærlige og romslige erstatningen vi har gitt alle misbrukte barnehjemsbarn, samer som har blitt overkjørt av myndighetene, sigøynere og andre minoriteter, og sist, men ikke minst, den over nevnte fantastiske holdningen vi har til våre norske jøder.
Det later til at NRK og Sidsel Wolds motto for dagen har vært: skriv noe som stiller jødene i et dårlig lys. Samme hva. Vi husker godt hennes enorme gravende journalistikk ved avdøde statsminister Ariel Sharons død; kunne det ha vært familien som holdt ham i live, tro? Bare for å kunne heve statsminsterlønn? (Alltid Nyheter, den 8. januar 2014) Konspirasjonsteoretikerne lenge leve. Dette er total forvirring.
ØKENDE JØDEHAT
At vi samme dag kunne lese at den norske jøden Monica Csango nesten er skremt til stillhet om at hun er jøde bekrefter påstanden. Vi har i hele Europa en økende antisemittisme, fra den ekstreme høyresiden, fra omtrent hele venstresiden, også de moderate, – og fra muslimer. I Frankrike var året 2012 et år med «uhørt vold».
Det Wold fokuserer på, er hva jødene i Israel eventuelt gjør feil.
Man sitter uvilkårlig igjen med et spørsmål: – hvor lenge skal dette vare? Hvor lenge må det fortsette slik? Hvor lenge må det norske folk mot manges vilje fortsette å betale lisens til et på mange måter ubrukelig firma. NRK har for lengst gått fra å være nyhetsleverandør til nærmest å bli en part i saken – et talerør, en agitator for palestinerne.
JØDEHAT PÅ FACEBOOK
Så har vi de sosiale mediene. Hva skal man tenke når en organisasjon for minoriteters rettigheter legger ut link til ovenstående artikkel om den jødiske kvinnen som føler seg truet, og den aller første kommentaren som kommer, er fra en muslim som åpenbart ikke liker jøder og flagger sin misnøye med all empatien med dem? Skal man tenke at – dette er ikke så farlig, det går seg til? Eller skal man ta det på alvor og slå ned på det som det jødehat det er?