Shabbat shalom alle sammen.
”Om noen år kan israelerne miste flertallet i sitt eget land. Skal de da opprettholde kontrollen, kan det bli en apartheidlignende stat. Det ønsker vel ingen.” Dette er tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks nyttårshilsen til jødene på debattsiden i Vårt Land. Det finnes heldigvis ikke større sjanse for at israelerne mister flertallet i sitt eget land enn for at kineserne mister flertallet i sitt. Israel har alltid vært et sterkt og livskraftig flerkulturelt samfunn i demografisk vekst, – det er i Europa og i den islamske verden at befolkningsutviklingen har stagnert. Det som imidlertid er det sentrale poeng i Bondeviks dommedagsprofeti er den anledningen han benytter til å tilsmusse Israels navn med negativt ladete assosiasjoner til kontroll og apartheid. Det virker utspekulert.
Det hjelper ikke at Bondevik snakker om ”israelerne.” Det er jødene han mener. Bondevik vet at Israel med jødisk flertall aldri har bekjent seg til en politikk som kunne innebære ”apartheid.” Det er hans arabiske venner og kolleger som aktivt og konsekvent krever apartheid når de, med støtte fra Bondevik, forlanger at det ikke må bo jøder i en eventuell palestinsk stat (som av palestinske ledere i fremtiden tenkes å skulle omfatte hele Israel).
Den eneste måten israelerne eventuelt kunne miste flertallet i sitt eget land på, er ved at landet invaderes av mer enn åtte millioner arabere med ønske om å ødelegge det. Ikke engang den voksende flyktningestrømmen fra ”den arabiske våren” ville kunne skape et slikt resultat, og dessuten: Hvorfor ønsker titusener av afrikanere å bosette seg i Israel dersom landet om få år kunne bli en apartheidlignende stat?
En annen aktivist som ikke lar et pågående arabisk folkemord stå i veien for en anledning til å snakke nedsettende, spekulativt, konspirativt og ondskapsfullt om noe som er israelsk, er NRKs fast ansatte Israel-kritiker, Sidsel Wold. Den 8. januar fikk hun låne mikrofonen til kanalen ”Alltid nyheter” for å kaste skitt på tidligere statsminister Ariel Sharon og hans familie. Sharon ligger for døden og representerer derfor ingen fare for Sidsel Wold. Hennes hilsen til Sharon på dødsleiet var en konspirasjonsteori som gikk ut på at Sharons familie hadde holdt ham i kunstig koma i åtte år for å kunne heve lønnen hans.
Vi som kjenner Sidsel Wolds problemer fra hennes tid som ”fordekt medarbeider” i MIFF, er ikke overrasket over de irrasjonelle vrangforestillingene hun overøser lytterne med. Det som er alvorlig er at NRKs ansvarlige redaktør, Thor Gjermund Eriksen, og hans stab lar denne type uansvarlig og nedverdigende journalistikk slippe ut gjennom offentlig finansiert kringkasting.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Stammekrig, jihad og velferdspolitikk
Den såkalte arabiske våren tvang på oss et innsyn i en brutal virkelighet som vi hittil var spart for av ulike grunner. I to-tre år har mediene gjort sitt beste for å skape det inntrykk at nå er endelig demokratiet og friheten kommet til den arabiske verden. Sidsel Wold var blant de første gratulantene som fortalte oss at nå hadde kvinnene i Tunisia tilkjempet seg retten til å gå med hijab. NRK meddelte, med Det muslimske brorskap som kilde, at drapene på kristne og brenningen av kirker i Egypt var de kristnes egen skyld. Alt syntes å følge gammel revolusjonær oppskrift som mediene er eksperter på.
Men så har etter hvert jubelen stilnet av. Nå gjelder det å se den brutale islamske virkeligheten i øynene. Det vi ser i Midtøsten og Nord Afrika er samfunn hvor både gamle regimer og nye opprørere er i stand til å utføre ubegripelige grusomheter mot medmennesker i deres nærhet. Det vi er vitne til i Midtøsten er ikke en historisk renessanse eller kamp for frihet og demokrati. Ikke noe sted i hele regionen har vi de siste 3-4 årene sett den minste antydning til fremvekst av en opplysningstid. Det vi ser er en stadig hurtigere tilbakevending til de mørkeste årene i den islamske middelalder. Urkristne menigheter, etniske og religiøse minoriteter utryddes hurtig og konsekvent.
Igjen står de arabiske stammene opp og slår hverandre i hjel, slik de har gjort i alle århundrer før de ble kontrollert av brutale og tungt væpnede diktatorer innsatt av kolonimaktene. På toppen av en slik verden er det kun plass til den sterkeste og mest brutale. Samfunnsdialogen og ”demokratiet” utføres med sverd i hånden. Slik var det i Muhammads tid og slik er det i dag.
Drømmen om å tvinge et vestlig demokrati inn i den islamske kultur burde endelig kunne erklæres død, for her er det stammetilhørigheten, familiens ære, tilgangen på penger og våpen samt det obligatoriske bidraget til jihad som teller. I den arabiske befolkningen foregår det et indre opprør som minner påfallende om det som skjedde ved Muhammads død. Abu Bakr måtte den gang la gatene flyte med blod for å få stammene og klanene under kontroll. Situasjonen i Syria ser like brutal ut som under Abu Bakrs jihad på 600-tallet. Og når ånden er kommet ut av flasken, er det neppe noe vestlig diplomati kan gjøre for å få den tilbake igjen. Den massakren vi ennå bare har sett begynnelsen av, vil fortsette til et nytt sett av brutale diktatorer og deres klaner har fått kontroll over hver sine deler av Midtøsten. Den oppgaven Vesten har påtatt seg er å skaffe til veie de nødvendige mengder med våpen og ammunisjon i bytte mot olje. Og mediene gjør tragedien til en form for grotesk underholdning og skylder på Israel.
Irak er for lengst fragmentert og daglig blir titalls mennesker sprengt i luften av rivaliserende grupper. I området mellom Syria og Irak er det etablert et «nytt» kalifat. Syria er delt i småbiter, kontrollert av hver sin militsgruppe, og i Libya er det likedan. I Tyrkia kjemper islamistiske grupperinger om makten. Landet er i ferd med å gå i indre oppløsning som følge av regjeringens kamp mot en indre opposisjon. Tyrkia, som er medlem av NATO, forhandler dessuten om medlemskap i EU og er en samarbeidspartner som norsk næringsliv satser på, slik de satset både i Libya og Algerie.
Det er ikke mye igjen av den demokratiske globaliseringsprosessen som Vestens venstreorienterte elite bar havre til. Den virkelige globale utvikling vi ser i dag er at urbefolkningene, især de kristne som det ennå finnes noen igjen av i den islamske verden, forfølges, drepes og jages ut av sine urgamle leveområder, samtidig som det skjer en formidabel innvandring til Vesten. En ny form for imperialisme er i ferd med å utvikle seg. Den demografiske krisen i Vesten skaper behov for stadig flere kvalifiserte innvandrere. Vi henter dem i økende grad fra utviklingsland som herjes av jihad. Men ingen spør seg om hva som vil skje med land som Somalia, Eritrea og Syria når alle der som kan noe har flyttet til Europa.
Vi står foran en omfordeling av befolkninger og en demografisk forandring i Vesten som våre egne eliter prøver å lede vår oppmerksomhet bort fra. I humanismens navn og ønsket om flere og større våpenleveranser bidrar vi til å ødelegge eldgamle kulturer og samfunn, – og vi har ikke engang snakket om det. I små doser kommer det imidlertid enkelte bortgjemte drypp av innrømmelser fra mediene som har ”skånet” oss for den brutale sannheten.
Et viktig virkemiddel i medienes skånsomhetspolitikk har vært og er fremdeles den uforholdsmessige fokuseringen på Israel og konflikten med palestinerne. Det kan ikke lenger bortforklares at dette gjennom tidene har vært en avledningsmanøver for å villede Vestens befolkning og tilsløre venstresidens katastrofalt dårlige politikk både hjemme og ute.
Alt tyder på at Israel kommer til å overleve denne mediekrigen med god margin. Spørsmålet står om hvorvidt Vesten vil klare det samme. Mens vestlige medier og politikere fortsetter sin kampanje mot den jødiske staten, innrømmer selv arabiske ledere at det ikke finnes noen palestinsk nasjon med rett til selvstendighet.
Den israelske Palestina-araberen, Azmi Bishara, som var medlem av Knesset og som rømte fra Israel etter å ha spionert for Hizbollah under den andre Libanon-krigen, sa det nettopp klart og tydelig: «Det palestinske folk er en kolonialistisk oppfinnelse. Vi er arabere, en del av det arabiske umma.»
Hamas sin innenriksminister Fathi Hammad sa det også tydelig og klart på TV under et raseriutbrudd mot Egypt som ikke forsyner Gaza med drivstoff: «Halvparten av palestinerne er egypterne og den andre halvparten er saudier.»
Alt vitner om at han har rett. Bare i 2012 fikk om lag 100.000 arabere fra Gaza egyptisk statsborgerskap etter at de hadde kunnet bevise at mor eller far var egypter. I 2008 besluttet Irak å gi irakisk statsborgerskap til 220.000 Palestina-arabere.
I Vesten er situasjonen preget av selvpåført bevisstløshet omkring realitetene i innvandrermiljøene. Den løsningen som foretrekkes her, er å tilsløre problemene gjennom velferdstilbud til innvandrerungdom, noe som sannsynligvis vil få kravene deres til å øke og problemene til å vokse. I Frankrike har disse ungdommene som kjeder seg i den fredelige velferdsstaten, for underholdningens skyld gått over til å sette fyr på biler på nyttårsaften i stedet for å sende opp raketter. Denne gangen gikk det med 1.067 biler i ulike deler av Frankrike.
Absurditeten i dagens situasjon fremheves når de kristne i Iran straffes for å bruke vin under nattverden, og det i Marseille bygges en såkalt megamoské til 33 millioner dollar med plass for 14.000 muslimer. Mens den islamske verden tømmes for kristne og det fortsatt er dødsstraff for ikke-muslimer for å besøke Mekka, underholder vi innvandrerungdommer som kjeder seg for at de ikke skal stjele mobiltelefonene til barna våre.
Er det ikke på tide at Vesten tar fatt i sine egne problemer? Israel kommer til å klare seg uansett.
