Shabbat shalom alle sammen.
For noen uker siden informerte vi om LOs nye tradisjon med å gjennomføre en jødepogrom den 1. mai. Hovedarrangementet var i år i Oslo hvor vi fikk høre statsminister Stoltenberg og den arabiske Salma Abudahi fra Gaza. Hun forsøkte å rettferdiggjøre drap på israelske sivile med raketter. ”Rakettene er et symbol på motstand,” fortalte hun. ”Når du blir undertrykket hele tiden, blir folk også glade når de ser motstand.” Med dette gledesbudskapet oppildnet hun så de fagorganiserte til å støtte rakettkrigen mot den jødiske staten. ”Boikott Israel!” er LOs eget bidrag til freden. For 70 år siden lød det samme budskapet: ”Kauft nicht bei Juden.” Hverken innhold eller konsekvens har endret seg.
Regjeringen som hevder at den legger stor vekt på folkeretten, synes ikke å ha forstått at den med sin tilslutning til LOs krigerske kampgny rettet mot en lovlig stats eksistens, faktisk handler i strid med folkeretten slik den kommer til uttrykk i FN-pakten. At LOs initiativ kanskje mest er ment som støtte til en hatkampanje rettet mot jødenes hjemland fremgår av det faktum at samtlige av LOs ivrige boikottforkjempere til daglig gjør seg betjent av israelsk teknologi som de ikke har til hensikt å forby eller slutte å kjøpe. Vi tør minne LOs ledere om at hat avler hat. Men hovedansvaret for den tiltakende antisemittismen i Norge er det fremdeles massemediene som har. Mens ”forskningsmiljøene” ennå holder seg til det latterlige, søker våre fjernsynskanaler å overgå hverandre med grensesprengende jødehat, antakelig i den tro at dette ikke har konsekvenser for dem.
Vi ønsker dere en god helg!
Fra SMA-redaksjonen
**********
Ordmagi i utenrikspolitikken
Den norske besettelsen med Israel vil ingen ende ta. Den politiske venstresidens strev med å undergrave Israels anseelse og å få landets politikk og eksistens kjent ugyldig, tar mange underlige former, og oppfinnsomheten er stor når det gjelder å gi den anti-israelske propagandaen nye og slående argumenter og ”vinklinger,” som det kalles blant journalister.
Nylig hadde Kristelig folkeparti landsmøte hvor et nytt partiprogram så dagens lys. Det ble selvfølgelig både saumfart og endevendt av våre medier, og som ventet var det mangt som ikke falt i smak. Især greide partiets korte formuleringer til støtte for Israel å skape indignerte reaksjoner både i Utenriksdepartementet og i mediene. Og det var ikke først og fremst det som sto om Israel i Krfs program som vakte anstøt, men særlig det som ikke sto der. Krfs partiprogram har ikke en eneste anklage med henvisning hverken til ”tostatsløsningen,” ”israelsk apartheid,” ”den ulovlige okkupasjonen av palestinske områder,” eller til ”krigsforbrytelser, brudd på folkeretten og menneskerettighetene,” som er blitt obligatoriske mantra i norske mediers og spesielt NRKs omtale av Israel.
For å rette på denne skjevheten inviterte NRK 30. april til konfrontasjon i Dagsnytt-atten mellom statssekretær i UD, Torgeir Larsen, Krfs Hans Olav Syversen og NRKs Sverre Tom Radøy. Utenriksdepartementet og NRK var åpenbart fortørnet over at Krf hadde valgt å legge seg på en forsiktig og uprovoserende linje i Midtøsten-politikken og derfor ble anklaget for å stille seg politisk til høyre for den israelske regjering og på linje med Frp og den amerikanske Tea Party-bevegelsen. Dette er ikke tanketomme anklager når de kommer fra Utenriksdepartementet og NRK. Å mene noe som kunne minne om Høyre er for dem det samme som å gi avkall på politisk anstendighet, – det er lefling med noe som underforstått er ekstremt og derfor besudler Krf og ekskluderer partiet fra de anstendiges selskap og gjør et samarbeid med de rødgrønne om å fordømme Israel vanskelig.
Utenriksdepartementets Midtøsten-politikk er ifølge statssekretær Larsen ”folkerettsforankret.” I praksis ser vi at den føyer seg etter de til enhver tid vedtatte resolusjoner og anti-israelske meningsytringer i FN. NRK bidrar på sin side til å skape en uriktig forestilling om at det er i FN det skapes folkerett. Utenriksdepartementets forvaltning av norsk Midtøsten-politikk har forlengst forlatt enhver hjemmel i folkeretten. I stedet har vi fått en form for internasjonal partipolitikk hvor målet er å undergrave Israels omdømme og legitimitet i den hensikt å presse Israel til å akseptere palestinske brudd på inngåtte avtaler for at man skal kunne komme videre i ”fredsprosessen.” Et formål med dette fra UDs side synes å være at man på den måten lettere kan få lagt skylden for den manglende fremdriften på Israel, og derved politisk rettferdiggjøre norsk Midtøsten-politikk. Det tragiske i den situasjonen som har oppstått er at nettopp det norske Utenriksdepartementet gjennom sin rause og ukontrollerte finansiering av propaganda, terror, brudd på avtaler og folkerett har vært en viktig årsak til at samarbeidet under Oslo-avtalene strandet og fredsprosessen gikk i stå. Politisk vrangvilje og terror viste seg å bli en mer lønnsom atferd enn fredsforhandlinger.
Krfs representant Syversen lot seg ikke lede på villspor hverken av UD eller av NRK. Vi setter pris på at Krf velger å stå frem med støtte til Israel. Når det gjelder Utenriksdepartementet og statssekretær Larsen, kan vi slå fast at hans kompetanse i folkerett ser ut til å bestå i at han har gått på aspirantkurs og i mange år har arbeidet i Gaza og på Vestbredden, samt at han har vært politisk journalist i NRK og Dagbladet. Den ”folkerettsforankringen” av norsk Midtøsten-politikk han snakker om er rett og slett dens forankring i hans egne personlige politiske meninger og vrangforestillinger.
