Er ytringsfriheten til salgs?

Shabbat shalom alle sammen.
Krigen i Midtøsten går sin skjeve gang med ufattelig grusomhet og uerstattelige tap av menneskeliv og kulturelle minnesmerker og historiske bygninger.  Ingen av de krigførende partene synes å ha utsikt til å vinne, men arbeidet med å forsyne dem med våpen og annen støtte tiltar.  Kravet om vestlig engasjement blir nå forsterket ved at man antar at Assad-regimet har benyttet kjemiske våpen mot opprørerne.
Ennå manes det til forsiktighet på vestlig side, men kravet om vestlig intervensjon er voksende, og det gis allerede betydelig støtte til syriske opprørere i form av avanserte våpen, sambandsutstyr og etterretning.  Til tross for at man vet at en stadig større del av det syriske opprøret ledes av grupperinger som er tilsluttet al-Qaida, virker det ikke som om dette legger særlig stor demper på den vestlige støtten.  Vi ser med bekymring på en utvikling hvor Israel er omgitt av Hizbollah og al-Qaida som er vel forsynt med moderne vestlig utstyr og kjemiske våpen fra Assads lagre.
Vi ønsker dere en god helg!
Fra SMA-redaksjonen

**********

 
Er ytringsfriheten til salgs?
Våre frivillige organisasjoner er fortørnet over at den russiske president Vladimir Putin har innført et lovverk som krever at organisasjonene skal opplyse om hvem som sponser og finansierer deres prosjekter i Russland.  Formålet er å komme til livs den formen for undergravning av det russiske regimet som skjer med bistand fra frivillige organisasjoner som finansieres helt eller delvis av utenlandske regjeringer.  I Norge er det særlig organisasjonen Amnesty International som har vært målbærer for denne kritikken.
Vi har lite til overs for russiske myndigheters håndtering av de sivile organisasjonene i landet.  Her ser vi ennå restene av en udemokratisk tradisjon som via Lenins sovjetstat går i rett linje tilbake til Ivan den grusomme.  At det vil ta minst like lang tid å demokratisere og sivilisere Russland som det tok i Norge er vi ikke i tvil om, men det er mye som tyder på at ting har endret seg til det bedre siden landet led under Lenins og Stalins diktatur.  Her må vi forbauset bemerke at den sovjetiske vulgærkommunismen fremdeles har minst like sterk støtte i Norge som den har i Russland.
Det er imidlertid ikke noe nytt at frivillige organisasjoner helst vil holde spørsmålet om hvem som sponser dem hemmelig.  Debatten om dette tema har vi hatt i Israel i årevis, og da det ble reist forslag om å lovregulere utenlandske regjeringers finansiering av frivillige organisasjoner på den måten at det ble reist krav om offentlig åpenhet om hvem som står bak og sponset aktivitetene, ble det et ramaskrik som ga gjenlyd også i Norge.  Her forlangte organisasjoner som Kirkens Nødhjelp at finansieringen av deres israelske aktiviteter, personer og organisasjoner fremdeles skulle være unntatt fra offentlighet.
Akkurat som i Russland brukte man som argument at å offentliggjøre hvem som står bak og finansierer undergravningen av landets internasjonale omdømme, var et angrep på ytringsfriheten.  Problemet for oss andre er at vi aldri helt sikkert kan vite om en protest fra for eksempel Amnesty International eller Human Rights Watch representerer et genuint engasjement for menneskerettighetene, eller er et politisk innlegg, bestilt og sponset av en ukjent regjering som kanskje selv ikke har helt rent mel i posen.  Da er det et problem at de som tar imot slike penger ikke står til ansvar overfor samfunnet for sin virksomhet.
Hverken i Israel eller i Russland er det forbudt for frivillige organisasjoner å motta penger fra utenlandske regjeringer for å fremme deres interesser.  Til tross for at mange av de frivillige organisasjonene eksisterer utelukkende fordi vestlige myndigheter finansierer dem, og at formålet slett ikke alltid er så knyttet til ivaretakelse av menneskerettigheter og ytringsfrihet som organisasjonene vil ha det til, er denne virksomheten tillatt både i Russland og i Israel.  Men er den det i Norge?
Hvordan ville PST og norsk rettsvesen reagere dersom det ble kjent at nordmenn mottok penger fra utenlandske myndigheter for å påvirke norsk politikk?  Vi har faktisk et godt dokumentert eksempel på akkurat det: I 1985 ble Arne Treholt dømt til 20 års fengsel for landssvik idet han bl.a. hadde mottatt penger fra Saddam Husseins regjering for å drive politisk påvirkningsarbeid i Norge.  Etter at denne saken har vært debattert både i og utenfor rettssystemet i 28 år, og alle krav om gjenopptakelse av saken har vært avvist, må det likevel være rom for å stille spørsmål om hvorvidt Amnesty International også mener at dommen mot Arne Treholt var et angrep på ytringsfriheten?
Burde det i Norge, slik det er i Israel og Russland, ha vært tillatt å motta betaling fra en fremmed regjering for å drive politisk påvirkning, såfremt denne virksomheten er registrert og offentlig kjent?  Det har vi ikke sett antydninger om i den norske debatten.  Det er først når man i utlandet forfekter en så vidt mild reaksjon mot påvirkningsagentene at man bare vil ha offentlighet omkring dem at det reageres hos norske frivillige organisasjoner.  Hva er det i de frivillige organisasjonenes virksomhet som ikke tåler offentlighetens lys?



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort: