Nyheten om at det var Islamsk Jihad som hadde bombet sykehuset i Gaza, slo ned som en Kassam-rakett blant politikere og journalister. De hadde jo allerede rapportert at det var et israelsk luftangrep. Det gjorde de på direkten i full visshet om at journalister og politikere aldri tar feil når det gjelder israelsk bombing av sykehus, moskéer, skoler og barnehager.
Da de fikk se bildene og høre innrømmelsene fra terroristene, fikk de det travelt med være i tvil om det de hørte. Det var jo så mye usikkerhet, slik at det var best å vente til FN har uttalt seg om det som hadde skjedd, slik utenriksminister Barth Eide for sikkerhets skyld forsvarte sin “tvil.” Dermed kan man holde mistanken mot Israel levende i årevis, slik de gjorde med den berømmelige Goldstone-rapporten fra 2009 som rettet grove anklager mot Israel som viste seg å være falske. Richard Goldstone selv trakk de falske påstandene tilbake i 2011, men daværende utenriksminister Støre avslo i brev til SMA av 30. mai 2011 likevel å trekke tilbake sin erklæring om at rapporten var grundig og godt forberedt. (Se SMA-info nr. 3-2015)
I likhet med sine kolleger verden over er utenriksminister Barth Eide svært opptatt med å verne om de mange sivile ofrene i Gaza. Han sier at “det er klare regler i krig. Uavhengig av hvem som står bak dette angrepet: Alle stridende parter har plikt til å beskytte sivile, sykehus, skoler og annen sivil infrastruktur. Samtidig vil jeg understreke at sivile bygninger ikke bør brukes til militær aktivitet, da dette vil gjøre dem sårbare for angrep. Det er ikke tillatt å ta gisler.”
Dette er i og for seg riktig når det gjelder krig mellom parter som har sluttet seg til folkerettens regelverk om krigføring. Det har Israel gjort og har i alle væpnede konflikter med sine naboer vist at de er i stand til å overholde krigens lover. Hamas er imidlertid ikke en stat og ikke en stridende part som er forpliktet på folkerettens bestemmelser. Israel kjemper mot terrorister som ikke tar slike hensyn som internasjonal humanitærrett krever. De lytter derfor heller ikke til Barth Eides formaninger. De beskytter ikke sivile, sykehus, skoler og annen sivil infrastruktur: De bruker dem som utskytningsramper for dødbringende raketter mot det israelske sivilsamfunn. Derfor er de selv ikke beskyttet av humanitærrettens regler for krigføring og forsvarskamp.
Den feilen Barth Eide, hans internasjonale kolleger og deres haleheng av mediefolk gjør i sin formaning til Israel, er implisitt å opphøye Hamas til en legitim stridende part som de ber om å overholde et lovverk som ikke gjelder for terrorister og som terroristene har sagt og vist at de ikke bryr seg om. Sivile gisler, kvinner og barn, sykehus og boliger er for dem våpen og ammunisjon i terrorkrigen mot Israel. Det Barth Eide i realiteten krever, er at Israel skal la seg slå ut fordi de etter hans mening ikke har lov til å bruke de våpen som er nødvendige for å bekjempe terrorister. Det er et alvorlig standpunkt å innta, og det har ingen dekning i krigens lover eller internasjonal humanitærrett.
Dette er ikke noe nytt i verdenssamfunnets streben etter å underkue Israel. Dobbeltmoralen og hykleriet har vært en fast bestanddel i trakasseringen av den jødiske staten så lenge den har eksistert og av det jødiske folk i årtusener. Vi må beklage at norske myndigheter deltar i dette. Det norske folk sto fjellstøtt på Israels side da arabiske stater i 1967 og 1973 forsøkte å utslette landet med militær makt. Endringen skjedde i årene etter da araberne nektet å erkjenne tapet og rettet angrepene mot Vesten og Europa med terrorangrep, flykapringer og olje-embargo. EEC-landene gikk i forhandlinger med PLO og anerkjente i 1980 denne terror-koalisjonen som representant for “det palestinske folk” og erklærte de frigjorte områdene i Judea, Samaria og Jerusalem som “okkupert palestinsk territorium,” og ofret Israel. Nå kaller de israelsk nærvær i Judea og Samaria “et alvorlig hinder for fredsprosessen.” Det var på det tidspunkt ingen fredsprosess som involverte Israel.
Helt siden Norge som medlem av FNs Sikkerhetsråd i 1980 stemte sammen med et par EEC-land, Sovjetunionen, Kina og DDR for resolusjonene 465 og 471 som påsto at de eldgamle jødiske samfunnene i Judea og Samaria var etablert i strid med folkeretten og “utgjør et alvorlig hinder for å oppnå en omfattende rettferdig og varig fred i Midtøsten,” en påstand som regelmessig har vært gjentatt overfor Stortinget frem til i dag, har Norge inntatt en fiendtlig holdning overfor Israel. Dersom denne politikken ble satt ut i livet, ville den ført til den jødiske statens opphør. Norske myndigheter hadde ingen skrupler når det gjaldt å undergrave det jødiske folks sikkerhet i bytte mot et gunstig forhold til EEC. Slik er norsk tverrpolitisk Midtøsten-politikk fremdeles.
