Et sentralt punkt i norsk Midtøsten-politikk er påstanden om at Israels nærvær i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem utgjør en rettsstridig okkupasjon av et såkalt «palestinsk territorium» og derfor er et hinder for fred. Dette har vært sagt og gjentatt uten motforestillinger i Stortinget gjennom mange år, noe som har gjort det til et urokkelig dogme i norsk utenrikspolitikk som gjentas i FNs fora minst en gang hver måned. Som følge av dette dogmet hevder Norge at «tostatsløsningen – basert på 1967-linjene – forblir den eneste levedyktige måten å løse denne konflikten på.»
Vi er ikke sikre på om norske politikere eller byråkrater helt forstår hva en slik «tostatsløsning» innebærer, eller hva den er løsningen på hverken for israelere, arabere eller for folkeretten, så vi skal forsøke å få frem noen sentrale punkter som ha relevans for dagens tilstand i Midtøsten. Den kodebetegnelsen vi ofte ser i FNs fremstilling, – basert på 1967-linjene – er en tanke som er hentet fra resolusjoner i FN – især de Israel-fiendtlige resolusjonene 465 og 471 som Norge sammen med Sovjetunionen var med på å vedta i 1980 og Resolusjon 2334 som var president Obamas siste fiendtlige spark til Israel før han gikk av i 2017. Linjene fra 1967 er våpenhvilelinjene fra 1949. Det betyr at fredsavtalen mellom Israel og Jordan må sies opp og erstattes av en våpenhvile fra en avsluttet krig.
Ingen av disse resolusjonene har en mer rettslig status enn en hvilken som helst annen politisk meningsytring. Men av norske myndigheter oppfattes og etterleves de som om de skulle være bindende folkerett som har dannet seg ved internasjonal sedvane over lang tid. Det er et særtrekk ved norsk rettspleie i internasjonal sammenheng at Stortinget i fjor vedtok en revidert lov som bemyndiget Regjeringen til selv å velge hvilke av de mange politiske resolusjonene som årlig kvernes ut av FN-systemet Norge skal anse seg bundet av. At FN-pakten selv har bestemmelser om dette, har man valgt å overse. Norge vil med andre ord se seg bundet av mer enn hva FN-paktens Kapittel VII krever. Denne avgivelsen av nasjonal selvbestemmelse til et forum vi for det meste ikke er medlem av, skjer altså ikke i Stortinget, men i Regjeringen.
Når et flertall i Sikkerhetsrådet vedtok en resolusjon med anklager mot Israel, det være seg på initiativ og med tilslutning fra Sovjetunionen eller andre fiender av den jødiske staten, har Norge alltid sluttet seg til anklagene. Dette har skjedd både før og etter at Norge påtok seg et ansvar for å fremme fredsprosessen på grunnlag av Oslo-avtalene. Det gjelder også resolusjoner hvor det kreves at Israel skal akseptere og rette seg etter urimelige påstander om at landet under den seks dager lange forsvars- og frigjøringskrigen i 1967 gjennomførte en okkupasjon av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem i strid med folkeretten. Man later som om fredsavtalen med Jordan fra 1994 ikke eksisterer.
Hvis Norge, i likhet med Israels fiender, mener at frigjøringen av de områdene Jordan okkuperte var ulovlig og at Israels nærvær i disse områdene er et hinder for fred, bør norske myndigheter redegjøre for sitt syn på en grundig og faglig forsvarlig måte og ikke bare rette udokumenterte anklager mot Israel, noe som i seg selv er på kant med FN-paktens formål og prinsipper. Det Regjeringen i realiteten gjør i FN, og som den bekrefter overfor Stortinget, er at Norge fremdeles er enig med Sovjetunionen og andre av Israels uvenner om at fred i Midtøsten bare kan skje dersom Israel erklærer kapitulasjon i Seksdagerskrigen og leverer de frigjorte områdene fra den arabiske okkupasjonen i 1948 tilbake til de arabiske okkupantene.
Utviklingen i verden har forkastet det ideologiske paradigmet som norsk Midtøsten-politikk ennå henger fast i og som hadde sine røtter i den gamle øst-vest-konflikten hvor en av frontene gikk gjennom Midtøsten. Vi lever i en annen tidsalder hvor selv radikale arabiske regimer har innsett det meningsløse i den gamle religionskrigen mot den jødiske staten. De innrømmer åpent at Israel er kommet for å bli, og at landet er en viktig ressurs i bestrebelsen på å bringe den arabiske verden ut av Middelalderen og inn i en fremtid med fred og velstand. Den erkjennelsen har dessverre ikke nådd Utenriksdepartementet i Oslo som fremdeles benytter enhver anledning til å gjenta de gamle sovjet-inspirerte anklagene som har vært tilbakevist utallige ganger.
De siste tre årene har verden innleder et nytt kapittel i historien. Det verdensbildet vi har levd med etter den annen verdenskrig er historie. Ut av det kaotiske bildet vi ennå har av verden, med supermakter i sammenbrudd, nye globale allianser og en gryende ny verdensorden, later Norge til å ha problemer med å finne en plass som lar landet forbli et av verdens beste steder å bo. Norge er et marginalt lite land i Europas utkant. Her har vi kunnet bygge velstand fordi vi har hatt den store komparative fordelen av rikelig tilgang til billig og ren energi. Gir vi den fordelen fra oss, blir en viktig del av grunnlaget for bosetting og industrialisering i Norge borte. Norge er i sin iver etter å tekkes EU og FN også på vei bort fra sine forpliktelser i Midtøsten og myndighetene ser ikke ut til å erkjenne at målet for Oslo-avtalene var en avtale om fred og selvbestemmelse, – ikke en tostatsløsning.
Israel vokser nå frem i Midtøsten, ikke bare som en partner for fred og velstand i regionen, men til og med som en viktig fremtidig leverandør av energi til et politisk og økonomisk svekket Europa. La oss håpe at europeere velger å sette pris på denne nye rollen til den jødiske staten og legger bak seg sine Israel-fiendtlige holdninger som dessverre har vært et kjennetegn for europeisk politikk i århundrer. Vi ønsker både for Norge og resten av Europa en fremtid uten konflikt med det jødiske folk, men med fred og velstand, slik en voksende skare av arabiske land nå velger.
