Mens Israel forbereder markeringen av 50-årsminnet for massakren i München hvor palestinsk-arabiske terrorister drepte 11 medlemmer av den israelske delegasjonen til sommerolympiaden i 1972, feiret den tyske regjeringen sitt samarbeid med den palestinske lederen for terror-organisasjonene Fatah og PLO og leder av de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas.
Begivenheten inkluderte en pressekonferanse hvor Abbas som svar på spørsmål om hvorvidt han fordømte massakren i 1972, unnlot å gjøre det og i stedet benyttet anledningen til å gjenta sine anklager mot Israel om apartheid og bl.a. sa: «Dersom vi skal ta opp fortiden, så bare kom igjen. Jeg har 50 drap som Israel begikk, – 50 massakre, 50 drap, 50 holocaust.»
Det bør ikke overraske noen at Abbas ikke vil fordømme en terrorhandling rettet mot israelere. Han står omtrent daglig frem og oppildner sine tilhengere til å begå terrorhandlinger. Han feirer historiske terrorhandlinger, inkludert massakren i München i 1972. Han vil ikke fordømme sine egne bragder som han ellers skryter av. Slike skrytemarkeringer er sentrale i den hatefulle ideologien Abbas står for.
Han lønner terrorister i forhold til hvor mange jøder de har drept og bruker mye tid på å sørge for at hans europeiske venner forsyner ham og hans terror-regime med penger. For det får han fremdeles støtte fra sine egne. Det sentrale for Abbas er å holde ved like det regimet han har skapt og for det formålet er både den tyske og den norske regjering viktige sponsorer som han har årlige møter med for å få budsjettet til å gå opp.
At Abbas er i stand til å lyve for hvem som helst om hva som helst er ikke overraskende. Det er sjelden han tas i å snakke sant. Det som overrasker i dette tilfellet, er at utbruddet kommer i Forbundsdagen i Berlin i nærvær av Tysklands kanzler Olav Scholz. Og helt sjokkerende ble opptrinnet da pressekonferansen ble avsluttet uten at den tyske kanzleren tok avstand fra de groteske uttalelsene til Abbas. Det skapte en følelse hos mange av at han kanskje ikke syntes de var så ille.
Først etter at han mottok svært sterke reaksjoner fra israelske myndigheter og jødiske organisasjoner på opptrinnet, fant Scholz de nødvendig å erklære seg uenig med Abbas og ta avstand fra opptrinnet hans. Men da var inntrykket skapt av at den gamle ånden fra Berlin fremdeles ikke er gravlagt. Det vi først og fremst nå bør ta inn over oss er at Europa knapt kunne bry seg mindre om antisemittismen til Abbas.
Uansett hva han sier om Israel og jødene og uansett hva han gir av støtte til terror, så har det ingen virkning på den givergleden han opplever hver gang han avlegger oss en visitt. Han vet at beløpene øker for hver gang. Han vet også at han har innflytelsesrike venner både i Norge og i EU som sørger for at det ikke reises for sterke innsigelser mot den terrorvirksomheten mot Israel som Abbas leder og at den i hvert fall ikke fører til svekkede bevilgninger.
Igjen sitter vi tilbake med en følelse av avmakt. Hva skal til for å få politikere i Europa og Norge til å forstå at deres innsats i Midtøsten ikke har noen som helst sjanse til å bidra til fred. Norge er tvert imot med på å forlenge og forverre den situasjonen våre politikere sier de vil forbedre. Og som narsissister legger de skylden på offeret.
Norge finansierer korrupsjon og terror. Når dette påpekes fra israelsk side, blir det automatisk benektet av våre myndigheter. Når israelske sikkerhetsmyndigheter til sist finner det nødvendig å aksjonere mot terrortilknyttede grupper og stenge kontorene deres fordi EU og Norge nekter å stanse terrorstøtten, blir utenriksministeren opprørt. Det som burde opprøre henne er den omfattende misbruk og svindel som norsk humanitær bistand er offer for. Hennes krav om at Israel skal offentliggjøre sine etterretningskanaler viser hvor useriøs hun er. Uansett hva hun selv måtte forstå, har hun selv vært medvirkende til at disse terrortilknyttede organisasjonenes virke nå er avviklet.
I Stortinget fortalte den forrige utenriksministeren at «Regjeringen er tydelig overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. Dette synet er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, deriblant resolusjon 465 og 471, og vurderinger fra den internasjonale domstolen i Haag. Norge uttrykker også bekymring overfor israelske myndigheter om brudd på folkeretten, overdreven maktbruk og brudd på menneskerettighetene.»
Det som ikke ble fortalt er at disse resolusjonene som norsk politikk fremdeles bygger på ble vedtatt i 1980 mens den Israel-fiendtlige Jimmy Carter var president i USA og, i likhet med Obama i 2016, avsto fra å legge ned veto mot resolusjoner som var støttet av Sovjetunionen, DDR og Norge. Å henge igjen i mer enn 40 år gammel sovjet-inspirert Midtøsten-politikk uten å ta inn over seg de endringene verden, inkludert Midtøsten, har gjennomgått i mellomtiden, må oppfattes som en politisk fallitterklæring. Dette viser at Norge i likhet med EU og FN ikke er en seriøs fredspartner i Midtøsten og at konsekvensen av politikken har vært å holde konflikten levende med alle de menneskelige lidelsene den innebærer.
Denne oppfatningen bekreftes av den sittende regjeringens virkelighetsfornektende holdning til den informasjonen den fikk i fjor om at den ikke bare direkte og gjennom innsamling bidrar med finansiell støtte til terrorisme utøvd av de palestinske selvstyremyndighetene, men at man også indirekte bidrar med støtte til terrorisme gjennom samarbeid med frivillige organisasjoner. Det får være en trøst at i hvert fall israelske myndigheter viser ansvar og griper inn når giverglade politikere ikke forstår sitt ansvar.
