«Krigeren Arafat» eller «terroristen Arafat,» spørsmålet er ikke, som vi ofte hører, hvilken side du står på. «Den enes terrorist er den andres frihetskjemper» sies det. Er dette sant?
En person hvis organisasjon bomber sivil luftfart og dreper sivile, angriper skoler og dreper barn med overlegg, skyter gamle sivile i rullestol, dreper familier som kjører fredelig i bilen sin, sprenger seg til døde på sivile busser, kan ikke kalles frihetskjemper uansett definisjon av ordet.
Derfor, at vi har en norsk eks-statsminister, leder for Nobelkomiteen, og leder for Europarådet, Thorbjørn Jagland, som ser på saken slik, er en skam for Norge. Det er en dårlig egenskap ikke å ha ryggrad til å fordømme ugjerninger uansett kilde. Når kameraderiet blir slik at man bevisst velger å lukke øynene for terrorisme, fordi man innbiller seg at man støtter et folk, går det langt over streken. Det man imidlertid gjør, er at man forstår hvordan venstresiden fremdeles ikke kan fordømme, og i mange tilfeller fremdeles støtter, kyniske drapsmenn som Mao Tse Tung, Pol Pot, «Che» Guevara og Stalin – for å nevne noen få eksempler.
Svenske P4 har en tragisk vri på beskrivelsen. For hvorfor skal man forklare slike gjerninger som over, og samtidig bringe et bilde av en snill mann? Ta for eksempel Adolf Hitler, skyldig i ufattelige lidelser for millioner av mennesker, og bunnløs ulykke og materielle ødeleggelser for enda flere. «Hitler kjempet for å vinne over verden både med våpen og på fredelig vis.» Akkurat denne ordlyden bruker Sveriges P fyra: «Han kämpade mot Israel både med vapen och på fredliga sätt.» Vi foreslår at Nobels fredspris utdeles posthumt til Adolf Hitler for sitt «fredliga sätt» – han satte jo tyskerne i arbeid og bygde veier. Så har begge «krigerne» fått prisen. Komiteens formann Jagland er nok såpass konsekvent at han i det minste vil vurdere saken.
[pullquote]Han kämpade mot Israel både med vapen och på fredliga sätt. Svensk P4[/pullquote]Vi har for lengst tatt opp Palestina-arabernes misbruk av bistandsmidler i våre artikler. En og annen journalist og innskriver har sluppet til i medienes spalter om det hjerteskjærende tyveriet Arafat begikk først og fremst fra sine egne, men også fra Europa og USA. Også fra uventet hold har det kommet stemmer om det som skulle værende helt innlysende: en kontroll med bruken av pengene man gir.
Nå har det skyllet nok en bølge av vantro og sjokk over deler av mediene. Så mye som £1,95 milliarder (18,6 mrd norske kr) av penger EU har forsynt de palestinske selvstyremyndighetene med mellom 2008 og 2012 er sporløst borte. Men det går ikke lang tid, så er tapet glemt, og man er trygt tilbake i sporet hvor man beskylder Israel for arabernes dårlige økonomi. Helt i tråd med Arafats egen organisasjon, som mener at Israel burde fjernes fra regionen. At økonomien er dårlig rundt omkring skyldes jødene er langt fra noe nytt i antisemittismens mangeartede register. Nazi-Tyskland brukte løgnen til å utrydde seks millioner jøder. Alt er ved det gamle slik sett.
Men altså, Arafat. Terroristen er død, ikke «helten» – han møtte sin skaper 4. november 2004. Man hva døde han av? Det tok ikke lang tid etter hans død før spekulasjonene gikk høyt. Aids, hjernesvulst, sjelden blodsykdom, eller noe så kuriøst som kjernefysisk forgiftning? Grunnet alle ryktene ble det bestemt at terroristen skulle graves opp igjen for undersøkelser i Sveits.
Undersøkelser så lenge etter at døden inntrådte må nødvendigvis bli veldig omtrentlige. Det har nå blitt funnet høye verdier av Polonium på enkelte av hans eiendeler, i blodet, urin og i spyttrester. Det konkluderes med at han kan ha dødd av dette, men ikke at han døde av det. Og det er langt fra noe som indikerer hvem som drepte han, – dersom han ble drept og ikke døde en mer eller mindre naturlig død. Al Jazeera hevder i sin artikkel at funnene indikerer at Arafat ble drept av Polonium. Men samtidig linker de til et dokument som ikke slår fast at han ble det. Noen russiske og serbiske medier mener prøvene beviser at han ble forgiftet. Andre, som Daily News i Tyrkia er mer edruelig og sier undersøkelsen ikke utelukker forgiftning. Konklusjonen er vel snarere at man vet akkurat så mye som man visste før undersøkelsene.
Hvem ville tjene på at Arafat døde? Det Palestina-arabiske lederskapet ville jo ønske at de kunne bevise at Israel gjorde det, og flere av deres støttespillere tenker sikkert den samme tanken. Da Clinton besøkte Gaza i 1999 sa Arafats kone, Suha, til ham at Israel forgiftet 80 % av drikkevannet, slik at de palestinske kvinnene og barna (men ikke mennene) fikk mer kreft. Clinton sa visstnok ingen ting. Og de arabiske masser var overbevist om at Israel sto bak 9/11. Yassir Arafat-stiftelsen selv sa da undersøkelsene ble iverksatt, at de «ikke trengte noe mer bevis for at han ble forgiftet«. De tok det for gitt at han ble det.
Den israelske journalisten Yossi Melman skrev en bok som konkluderte med at Israel ikke drepte Arafat, av den enkle grunn at fordelene ved å drepe ham ikke var så store. Tross alt var han en irrelevant leder som det internasjonale samfunnet ikke hadde noen tiltro til. – Mente man stort sett.
De nærmeste til å eventuelt ta livet av den gamle egypteren, måtte i første rekke være hans nærmeste medarbeidere – og hans rivaler. Tross alt var det dem som sørget for hva han fikk i seg av mat og drikke. Så om PA-araberne beskylder Israel, er det neppe noen som noen gang kan konkludere med noe annet enn at vi ingen ting vet om saken.
Eller, som Yigal Palmor, talsmann for Israels utenriksdepartement, uttrykte det: «Sannheten er at Arafat ikke døde av Polonium. Han døde av en overdose av Palestinium.»