Denne sommeren har det norske mediebildet liknet påfallende på tidligere år. Agurktiden har vært flittig benyttet til å kaste skitt på Israel og landets venner i Norge, og vi legger merke til hvordan dette stadig brukes for å avlede oppmerksomhet fra alvorlige mangler andre steder. På det lokale plan finner vi Arbeiderpartiets Frank Aarebrot som innledet partiets valgkamp ved å gå løs på kristne Israel-venner som han beskylder for å svikte sine egne i Midtøsten når de støtter Israel.
For å lede oppmerksomhet bort fra den norske statskirkens og venstresidens støtte til terrorister og deres svik mot urbefolkningene i Midtøsten, valgte professoren å snu sannheten på hodet, ved å påstå at det Israels venner som svikter fordi de også støtter jødene. Faktum er at det er ingen i Norge som har støttet de kristne i Midtøsten mer enn Israels venner og ingen som har sviktet dem mer enn Den norske kirke. Måten Den norske kirke har forfulgt jødene og nå også deres venner i Norge på i mange år, bærer preg av å være en vedvarende pogrom. Aarebrot kjenner naturlig nok ikke til det arbeidet frivillige kristne organisasjoner gjør for de forfulgte kristne både i Midtøsten og andre steder. Israel er fremdeles det eneste landet i Midtøsten som beskytter sine voksende kristne menigheter, også mot Frank Aarebrots venner.
Det internasjonale mediebildet denne sommeren har vært preget av en voksende debatt omkring atomavtalen som USA og andre stormakter har inngått med Iran, hvor Iran har fått opphevet alle sanksjonene mot landet i bytte mot et stykke papir hvor ayatollaene forteller hvor fredelig deres atomprogram vil være de neste årene. Samtidig passet Den islamske statens øverste ledelse på å forsikre oss om at truslene mot USA og Israel står ved lag. Forskjellen er nå at avtalen gir dem alle de økonomiske og teknologiske ressursene de trenger for å sette truslene ut i livet. Det er dette som bekymrer israelerne.
Den israelske kritikken mot Iran-avtalen ble etter hvert så plagsom for Obama-administrasjonen at den valgte å gå til motangrep. Det skjedde under en pressekonferanse hvor det amerikanske utenriksdepartementet trakk frem en lokal israelsk tvist om retten til å bygge en palestinsk landsby ved Susiya som ligger helt sør i Judea, nær våpenhvilelinjen, og inngår i Område C som i henhold til Oslo-avtalene skal forvaltes, sivilt som militært, av Israel inntil fredsprosessen har endt i en permanent fredsavtale som skal avgjøre stedets fremtid.
Ifølge avisen Jerusalem Post synes det som om det amerikanske utenriksdepartementet er blitt villedet til å tro at det har eksistert en gammel arabisk landsby, kalt Susiya, på dette stedet. Det har i flere tiår pågått en lokal rettstvist om eiendomsrett i området. Så sent som i mai i år kunne Israels Høyesterett etter grundige historiske undersøkelser slå fast som et faktum at det aldri har eksistert en slik arabisk landsby i Susyia. Derimot har det i tidligere historie ligget en jødisk landsby der.
Påstanden om at det har ligget en palestinsk landsby i Susiya dreier seg om en myte som venstresiden og internasjonale frivillige organisasjoner har grepet fatt i og med finansiering, bl.a. fra EU og Norge har gjort til et demonstrasjonsprosjekt rettet mot israelske myndigheter, noe de har fått en lokal palestinsk familie med på. Flyfoto fra 1999 viser at området da var ubebodd og kun brukt til arkeologiske utgravninger. Historisk har området vært brukt som utmarksbeite for sauer, men ingen har bodd der fast i nyere tid.
Høyesterett fant at påstandene om en arabisk landsby var oppdiktet og ga myndighetene rett til å fjerne den teltbyen og murene som var reist uten byggetillatelse og med utenlandsk finansiering.
Fordi det var viktig for amerikanerne å få rettet kameraene en annen vei og de visste at mediene ville ta hintet, iverksatte de en internasjonal kampanje mot Israel hvor de raskt fikk mobilisert EU, FN og Norge. Det norske Utenriksdepartementet fulgte oppfordringen fra USA på en måte som er helt uvanlig: De utarbeidet omgående en pressemelding i form av en artikkel som formidler den feilaktige og villedende fremstillingen av saken, gjentar falske anklager mot Israel og krever at Israel stanser”planene om tvangsflytting av innbyggerne og riving av den palestinske landsbyen Susiya på Vestbredden.”
Utenriksdepartementets stasjonssjef ved ”Representasjonskontoret overfor palestinske myndigheter,” Hans Jacob Frydenlund, var blant de første til å følge instruksen ved å komme med følgende usanne påstand til Vårt Land: «Palestinarane som bur i landsbyen bur på eige land, dei har budd her sidan byrjinga av 1800-talet – og dei har dokument som provar dette. …» En diplomat bør vanligvis ikke tillate seg å påstå udokumentert at Israels høyesterett lyver om slike ting, men han får jo støtte fra sjefen sin.
Utenriksdepartementet fikk umiddelbart også støtte fra Svalbard-prest Helgesen som for anledningen tilbrakte ferien i Susiya for å verne om ulovlighetene. Blant de ting både Svalbard-presten og Utenriksministeren underslår, er at Susiya så langt fra å være en gammel palestinsk landsby, faktisk er et gammelt arkeologisk utgravningsområde hvor hovedattraksjonen er en jødisk synagoge fra bysantinsk tid. Det tilligger israelske myndigheter å regulere all virksomhet i slike områder. Slik er lovverket i Israel ikke annerledes enn det er i Norge.
Utenriksminister Børge Brendes mest alvorlige hovedbekymring er imidlertid at ”… dette er en meget uheldig utvikling som i tillegg til å ramme de palestinske innbyggerne også er skadelig for muligheten til å starte fredsprosessen igjen.”
Dette er et viktig utsagn fordi den fredsprosessen Brende er så bekymret for, er nettopp grunnlagt på den Oslo 2-avtalen fra 1995 som utenriksministeren setter til side når han hevder at Israel ikke har rett til å forvalte C-området. Det er dette som er sakens største alvorspunkt for Norge. Vi forstår at utenriksminister Brendes egentlige hovedpoeng er at han ved å påstå at Israel ”tvangsflytter” innbyggere håper å kunne få grunnlag for å hevde at Israel bryter Den fjerde Genève-konvensjons Artikkel 49 som forbyr tvangsflytting og deportasjon. Men denne Genève-konvensjonen har aldri vært ment å skulle gjelde for husokkupanter og norskfinansierte demonstranter. De kan, hva folkeretten angår, fritt kastes ut når det foreligger en rettskraftig dom for det. At de er betalt av fremmede myndigheter for å ødelegge for Israel og fredsprosessen, gjør ikke den saken mer komplisert.
Utenriksminister Brende har med sitt pinlige forsøk på å hjelpe sin amerikanske kollega dummet seg kraftig ut i denne saken og svekket sin autoritet som statsråd. Spørsmålet er om han forstår det selv, og om vi kan ta på alvor politikere som med løgner som utgangspunkt deltar i internasjonale pogromer rettet mot jødenes hjemland mens resten av Midtøsten står i brann?
