Å oppleve et totalt militært og politisk sammenbrudd fra «verdens mektigste supermakt» og dens internasjonale militære organisasjon, NATO, har vært lærerikt for mange, ikke minst for de mange omkring i verden som anser nettopp USA og NATO for å være deres fiender og største hindre for det de oppfatter som fred i verden.
Vi har ofte hørt, ikke minst fra utenriksministeren, at det er jødisk boligbygging i Judea og Samaria som er et hinder for fred, men nå har Taliban overdøvet både utenriksministeren, Audun Lysbakken, president Biden og Jens Stoltenberg: Det er alle vi andre som er et hinder for fred.
Hør bare hva en av de seierrike lederne for «verdens nyeste supermakt,» Taliban, uttalte til CNN for et par dager siden: «Det er vår tro at en dag vil mujahedin seire og islamsk lov vil komme, ikke bare til Afghanistan, men over hele verden. Vi har ikke hastverk. Vi tror det vil skje en dag. Jihad vil ikke ta slutt før den siste dag.»
USA og NATO ble så forskrekket at de forlot slagmarken med halen mellom bena og etterlot seg omkring femten tusen amerikanere spredd over hele landet. De fleste er uten mulighet til å nå frem til en operativ flyplass. De etterlot seg også mange titalls tusen afghanere som gjennom tyve år har bistått dem i «krigen mot terror» som ble innledet etter al-Qaidas angrep på USA 11. september 2001. Mens deres håp svinner, krangles det om hvorvidt noe som helst skal gjøres for å komme alle disse menneskene til unnsetning. Den norske forsvarssjefen setter sin lit til fiendens humanitære holdninger og sier at «Talibans uttalelser gir et snev av håp.» Utenriksministeren kom med en oppfordring til Taliban om at å respektere menneskerettighetene.
Den bitre realiteten er at de fleste som er etterlatt er blitt gisler for de nye makthaverne. Det opplyses fra FN at amerikanerne har etterlatt seg utstyr med persondata for alle som har samarbeidet med dem og at Taliban allerede er i ferd med å finne frem til slike personer. USA og NATO viste seg ikke fra en profesjonell side. De levde ikke opp til forventningene hos dem de skulle forsvare. De sviktet når det mest gjaldt og dette har en rekke konsekvenser, – ikke bare for de mange ofrene for inkompetansen, men også for land og folk i andre deler av verden som har satt sin lit til USA og NATO.
Tiden er kommet for mange til å revurdere hva de har basert sin sikkerhet på i en verden som i foruroligende grad kan inndeles i venner og fiender hvor nettopp USA og NATO har representert den garantien de har satset sin tilværelse på. Hva tenker de nå i Taiwan hvor kinesiske bombefly for kort tid siden gjennomførte provoserende krenkelser av luftrommet og hvor krigsretorikken ikke er til å ta feil av? Vil USA også der konkludere med at de ikke for alltid kan bistå en alliert i nød?
Og hva med Israel som gjennom mer enn 70 år har vært avhengig av sikre leveranser av forsvarsmateriell og ammunisjon fra USA? Vil støtten i fremtiden kunne bli avhengig av politiske innrømmelser som vil kunne sette landets sikkerhet i fare? Vi tror ikke det umiddelbart er en slik fare, men spørsmålet er reist og tvilen har sneket seg inn hos mange,
Et faresignal fikk israelerne allerede for snart fem år siden da president Obama sammen med visepresident Biden besluttet å la være å nedlegge veto mot den ytterliggående anti-israelske Resolusjon 2334, som ble vedtatt i Sikkerhetsrådet mens Obama var i ferd med å avslutte sin periode som president. Denne resolusjonen bygget i sitt innhold på en pro-arabisk politikk som EEC-landene på 1970-tallet av OPEC-landene ble tvunget til å gå med på for å unngå oljeembargo og palestinsk terror.
Denne politikken kom meget tydelig til uttrykk allerede i Venezia-erklæringen fra 1980 som de ni daværende EEC-landene vedtok i Det europeiske råd og som siden har vært en hjørnestein i EUs Midtøsten-politikk. Sentrale punkter i denne erklæringen er at Israel må trekke seg fullstendig ut av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, som karakteriseres som «okkuperte territorier.» Jødisk nærvær i frigjorte og gjenreiste bosettinger i Judea og Samaria utgjør ifølge EU «… et alvorlig hinder for fredsprosessen i Midtøsten og disse bosettingene. I likhet med endringer av befolkning og eiendomsforhold i okkuperte arabiske territorier anses de for å være ulovlige i henhold til folkeretten.» I dag har også Norge sluttet seg til prinsippene i denne politikken, noe som tydelig fremgår av utenriksministerens mange redegjørelser om disse spørsmål for Stortinget.
Det er mot denne bakgrunn vi må betrakte Israels stilling i den aktuelle politiske krisen som særlig utviklingen i Afghanistan har brakt for dagen. Under Trump-administrasjonen fikk Israel forsikringer om at USA ikke lenger sto bak den anti-israelske politikken. USA erklærte at jødiske bosettinger i Judea og Samaria ikke strider mot folkeretten og USA flyttet sin ambassade til Jerusalem. Israel kan derfor ikke slå seg til ro med den nye usikkerheten som er skapt av Biden-administrasjonen på dette området. Kan Israel mot den bakgrunn helt se bort fra at det kan skje endringer i politikken når man ser hva som har skjedd i Afghanistan?
En opplysning som nylig kom frem i Jerusalem var at tidligere statsminister Netanyahu i Knesset berettet at han i 2013 fikk en invitasjon fra daværende utenriksminister John Kerry om å bli med på en hemmelig tur til Afghanistan for å ta i øyensyn det som ble fremstilt som USAs vellykkede innsats for militær og sivil oppbygging i landet. Netanyahu avviste invitasjonen.
Nå opplever den israelske regjeringen at USA igjen har trukket frem den for lengst havarerte «tostatsløsningen» som veien til fred i Midtøsten, og at man har satt John Kerry til å fremme tostatsløsningen enda en gang. Israelerne har imidlertid friskt i minnet hva som skjedde i Gaza da de i håp om fred i 2005 med hastverk trakk seg ut av Gazastripen. Det liknet på flere punkter det vi i dag ser i Afghanistan. Israel bør derfor holde fast ved sin doktrine at de om nødvendig vil klare å håndtere sine fiender på egen hånd.
