En intens debatt har de siste ukene pågått i amerikanske og internasjonale medier etter at det ble kjent at et par av høstens nyvalgte representanter til Kongressen for Demokratene, har markert seg med utilslørt antisemittiske uttalelser. De kastet ikke bort tiden med å gjøre seg kjent med sine parlamentariske forpliktelser, men gikk rett løs på det som de selv oppfatter som en av deres hovedoppgaver, – å dra i gang en mediekampanje for å sette USAs forhold til sin nære allierte – Israel – i et ufordelaktig lys. Selv for ledelsen hos Demokratene ble denne dreiningen i politisk fokus i meste laget.
Men selv med bred politisk fordømmelse av representantenes antisemittiske utfall, opplevde vi ingen anger og botferdighet hos de nyvalgte radikalerne. Tvert om, etter en overfladisk «unnskyldning» ble kritikken av USAs nære bånd til og Israel og den jødiske lobbyorganisasjonen AIPAC gjentatt uten at det fremkom tilsvarende kritikk av den muslimske lobbyorganisasjonen CAIR. Det er mediene som gir dem slik innflytelse.
Det vi står overfor i nyere amerikansk politikk er en tydelig og ytterliggående radikalisering og venstredreining av både valgte representanter og velgerne til partiet Demokratene som nå preger den offentlige debatten i verdens største demokrati. Tendensen til denne utviklingen var synlig allerede foran det siste presidentvalget hvor den kommunist-orienterte Bernie Sanders gjorde det overraskende bra. Utviklingen i USA er ikke ulik det man ser både i Storbritannia og Norge hvor venstresiden igjen tiltrekker seg velgere på grunnlag av ortodoks marxisme og anti-israelske holdninger.
Her er det betimelig å minne om hva filosofen George Santayana sa om politisk glemsomhet: «De som ikke kan huske fortiden, er dømt til å gjenta den.» Eller som Karl Marx selv uttrykte det: «Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse.» Men for ofrene for den «kaviar-marxismen» vi i dag opplever som politisk mote fra Oslo 2 til Washington DC, er denne farsen slett ikke morsom. Bare fra Frankrike flyktet i fjor mer enn 2600 jøder til Israel for å komme i sikkerhet og slippe vekk fra et tiltakende radikalt antisemittisk miljø. Når utvandringen av jøder fra enkelte land tallmessig avtar, skyldes det helst at det er stadig færre av dem tilbake.
Tendensen i Norge er den samme som vi registrerer i USA og europeiske land. Det var derfor interessant å legge merke til at PST i sin årlige rapport om faren for terror, i år også fremhevet den risikoen vi står overfor i form av venstreekstrem radikalisme. Den politiske venstresiden, langt sterkere enn både høyre-radikale og muslimer, er nettopp hva vi konkret opplever som det mest sentrale arnestedet for utbredelse av antisemittisk tankegods i Norge så vel som i utlandet.
Norsk antisemittisme skiller seg ikke fra den europeiske. Enten den opptrer i form av klassisk jødehat eller som en mer sminket og tildekket «antisionisme» eller «palestinisme,» er den et lett synlig ideologisk standpunkt blant politiske og humanitære organisasjoner på venstresiden. Med et politisk spenn som strekker seg fra Mullah Krekar via partiet Rødt til Vigrid, er for eksempel boikottbevegelsen, BDS, et talende uttrykk for antisemittismens ankerfeste på venstresiden.
Anti-israelske holdninger fremstår hyppig i Norge som vel etablert politikk som støttes både av offisielle myndigheter, især når det gjelder støtte til Israel-fiendtlige resolusjoner i FN, hovedstrømsmedier som eksempelvis på tredje året kjører en fiendtlig kampanje mot «jøden Kushner,» eller frivillige organisasjoner som nyter godt av rikelig med offentlige tilskudd for å undergrave den jødiske statens legitimitet og omdømme.
Et eksempel på hvordan det fra myndighetenes side arbeides for en mer langsiktig påvirkning av befolkningen, er bruken av skoleverket som påvirkningskanal for å fremme en spesiell politisk holdning blant de yngste. Ifølge FN-sambandet har til nå mer enn 8000 skolebarn sett den sterkt ensidige og desinformerende kortfilmen «Tårnet» som uten motforestillinger vises i norske skoler som undervisningstiltak om menneskerettigheter. Filmen er en emosjonelt preget fremstilling av palestinske barns opplevelse av livet i en flyktningeleir. Med en slik politisk ensidig skolepolitikk, vil Regjeringen på sikt kunne skape tilslutning til hva det skal være av ideologisk avsporing. Saken har allerede vakt reaksjoner fra israelske myndigheter.
Det hadde ingen synlig betydning for dette forholdet at landet for fem år siden fikk en borgerlig regjering etter åtte år med Arbeiderpartiet. Vi er heller ikke overbevist om at den nye flertallsregjeringen vil makte å snu norsk Midtøsten-politikk i en mindre Israel-fiendtlig retning, slik partiene ble enige om på Granavolden. Tiden vil vise om Regjeringen fra nå av vil velge å stemme imot FN-resolusjoner som fornekter jødisk tilknytning til Landet Israel, Jerusalem og Tempelhøyden, og slutte med å behandle Israel annerledes enn andre medlemstater i FN.
