I går kveld feiret jøder over hele verden Purim – en feiring av at dronning Esther reddet sitt folk fra å bli utslettet. Dette er det første dokumenterte tilfellet av antisemittisme vi kjenner til.
Purim regnes som en av de «mindre» høytidene, det vil si at man ikke trenger overholde sabbats- og helligdagsforbudene. Barn og voksne kler seg ut, i ukene før Purim er butikker og kiosker fulle av masker, drakter og andre karnevalseffekter, og man holder kostymefester både for barn og voksne. Det er tradisjon for å drikke alkohol, og hensikten er å drikke så mye at man ikke lenger vet forskjell på «forbannet være Haman» og «lovpriset være Mordekai.» Man er «forpliktet» til å spise og drikke og være glad, og det gis gaver til gode formål. Ashkenaziske jøder spiser hamentaschen (Hamans lommer), små trekantede kaker som skal representere Hamans trekantede hatt. I Israel er Purim en flere dager lang fest.

JØDEHATETS OPPHAV
Historien bak Purim har mange elementer som burde vekke ettertanke. Det hersker mange teorier om antisemittismens opphav. At vi her står overfor en dokumentert to og et halvt tusen år gammel antisemittisk hendelse, viser at dette ikke er noe den etablerte kristendom – for eksempel – har funnet på. Jødehatet ligger dypt nedfelt i menneskenaturen. Det har nødvendigvis heller ingen ting med Jesus å gjøre, jødene var hatet før ham, selv om menneskene fikk et nytt påskudd for å hate dem mer da han ble drept. Forstå det den som kan – opplyste og presumtivt intelligente mennesker i 2013 hater uskyldige mennesker som er født tusener av år etter det man bruker som forklaring på sitt irrasjonelle hat.
Det kan ha med misunnelse å gjøre, fremmedfrykt, frykt for alt som er annerledes. Dypest sett har det med den evige konflikten mellom mørket og lyset, det onde og det gode, å gjøre. Det finnes ingen annen forklaring på hvorfor et bittelite folk som aldri har gjort seg bemerket ved vold eller politisk maktbegjær skulle bli så unisont hatet av resten av menneskeheten, gjennom tusenvis av år.

PERSIA IGJEN
Ett av de interessante elementene er nettopp den overhengende og altoverskyggende – og velbegrunnede –  bekymringen Israel, jødenes hjemland, har i dag – nemlig for Iran – Persia. Den muslimske fanatiske regjeringen har gjentatte ganger truet med å utrydde jødene. Denne gangen vil de bruke kjernefysiske våpen. Alle som har vært i området rundt Tel Aviv, i kystbyene i nærheten, og mot Jerusalem, vet at avstandene er små, og en atombombe ville ha ødelagt staten fullstendig. Spørsmålet enhver israelsk statsminister vil måtte stille seg, er om han tør ta sjansen på at iranerne ikke mener det de sier når de truer med å bruke masseutslettelsesvåpen mot Israel. Israel har i mange årtier levd med den terroren som Vesten for alvor begynte å føle på 9. september 2001. De vet hvor irrasjonelt hatet er, de vet hvor lite et menneskeliv betyr, om det er barn, unge, sivile, militære, selv muslimer, deres egne brødre, ofres gladelig i tusentall, om de kan ramme jøder og vantro.

ALDRI MER
Men jødene ligger ikke på latsiden. Etter at Israel ble tatt på sengen og var alvorlig truet av utslettelse av Egypt og Syria i 1973, ble det etablert en helt annen taktikk. Man har tatt innover seg at nabostatene ikke vil ha fred med mindre de blir tvunget til det, og Israel er nå så sterkt at knapt én nabostat vil våge å gå til storkrig. Enhver som starter en krig mot jødene i dag, vet at det vil få katastrofale følger. Det vil bli en helt annen type krig enn før. Følgene for angriperen vil bli så ekstreme at verden kanskje aldri har sett tilsvarende. Historien har vist at dette måtte til. Jødenes fiender forstår bare ett språk: styrke.

Israel har et svært godt utviklet cyberforsvar, og det er ikke urimelig å tro at nettopp Israel sto bak det alvorlige dataviruset Stuxnet, som rammet nettopp Iran. Man oppdaget filmapper i programmet som hadde navn som «myrt» – dronning Esthers opprinnelige navn var Hadassah, som betyr «myrt.» Det er også flere andre koder i programmet som peker mot denne historien, som mappenavnet «guava» (en plante i myrtefamilien) og et tall som kan tolkes som den datoen jøden Habib Elghanian ble drept i 1979, noe som forårsaket masseutvandring av jøder fra den nyopprettede islamske republikken. Det faktum at viruset rammet 62.000 iranske computere, og at selve programmet er så omfattende at det er helt utenkelig at noen hackergruppe står bak, sier også sitt. Informerte personer vi har hatt kontakt med, mener at USA finansierte viruset, mens jødene utviklet det. Det kan nevnes at det etter Stuxnet er utviklet datavirus som er 20 ganger større, og det ville ta antivirus-firmaene ti år bare å finne ut hva programmet egentlig gjør.

DEN FØRSTE PURIM-FEST
Esther var en ung pike som vokste opp i Persia hos fetteren Mordekai. Kongen i Persia holdt en gang en langvarig fest på hele 180 dager, og ba sin hustru Vasti om å vise seg for gjestene uten slør, da han ville at de skulle få se hvor vakker hun var. Vasti nektet, og dette ble sett på som vanærende for kongen. Det ble derfor bestemt at hun skulle avsettes, og for å finne en ny kone for kong Xerxes (som regjerte i Persia fra 486 til 465 f.Kr.) ble det utstedt et dekret som gikk ut på å samle unge vakre jomfruer fra hele riket, og disse skulle få tolv måneders stell og pleie med all verdens kremer og salver, og etter hvert skulle de bli innkalt til kongen for å ha en natt med ham. Når turen kom til en ny jente, skulle hun få ta med seg alt hun ville fra haremet inn til slottet, og så skulle hun returnere til haremet etter natten med kongen, og vente på at hun eventuelt ble innkalt igjen.

Historien forteller at ingen av kvinnene tiltrakk seg Xerxes i en slik grad som Esther, og hun ble valgt til å bli dronning av Persia. Mordekai hadde bedt henne ikke fortelle noen om sitt jødiske opphav. Kort etter kom hennes stefar, Mordekai, over en plan som gikk ut på å drepe kongen, og han fortalte Esther om det. Hun advarte kongen, og de skyldige ble funnet og henrettet, og kongens liv ble reddet.

Senere ble Haman, en av de mest prominente prinsene i riket, vist en spesiell gunst fra kongens side. Når han red langs gatene, ble folk pålagt å bøye ned for ham. Alle gjorde dette, bortsett fra Mordekai, som bare ville bøye kne for Gud, ikke for noe menneske. Haman ble rasende, og planla, sammen med sin kone og sine rådgivere, å drepe alle jøder i riket som hevn. Han gikk til kongen og fortalte en historie om “et folk som holdt seg for seg selv og hadde andre lover enn Kongens” fikk kongens godkjennelse for  utrydde dem.

Mordekai rev i stykker klærne sine og strødde aske på hodet i fortvilelse da han hørte om denne planen. Esther sendte ham nye klær, men han ville ikke ha dem. Han sa at hun sto i fare for å bli drept likeså mye som alle andre jøder, hvis ikke hun kunne stoppe dette folkemordet. Esther var fortvilet og livredd, – hun hadde ikke tillatelse til å oppsøke kongen med mindre han ønsket henne til seg, og nå var det tredve dager siden han hadde bedt om å få henne.

Mordekai snakket med henne og sa: “du må ikke tro at du er den eneste som vil overleve et folkemord. Hvis du tier stille i en tid som dette, får nok jødene hjelp fra annet hold, men du og din ætt vil gå til grunne. Hvem vet, kanskje dette er grunnen til at du har fått dronningverdigheten.”

Det fantes nemlig en løsning, – dronningen kunne oppsøke kongen, og dersom han holdt opp septeret sitt for henne, var det greit, i motsatt fall sto hun i fare for å bli drept. For å samle mot til å oppsøke kongen fikk hun alle sine tjenere, samt alle de persiske jødene, til å faste i tre dager med seg. Hun sa: “Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det er mot loven. Må jeg dø, så la meg dø.”

Kongen aksepterte. Han sa: “Hva har du på hjertet, dronning Esther? Er det noe du ønsker? Om det så er halve riket, så skal du få det.” Esther ba kongen komme i et gjestebud hos henne samme dag, sammen med Haman.  Da de satt og drakk vin sammen, sa kongen igjen til henne: “be om hva du vil, – om det så er halve riket, skal du få det.” Hun ba bare om de ville være så snill å komme i selskap til henne igjen dagen etter. Etter den første banketten satte Haman opp en 23 meter høy galge. I den skulle Mordekai henges.

Om natten hadde kongen problemer med å få sove, og ba om å få lest opp noen historier fra en krønike som omhandlet viktige hendelser fra regjeringstiden. En av disse var en påminnelse om at Mordekai en gang hadde reddet livet hans, og ikke til nå fått noe igjen fra kongen. Tidlig neste morgen kom Haman til kongen og spurte om tillatelse til å henge Mordekai. Kongen spurte Haman: “Hva bør gjøres for en mann som kongen ønsker å ære?” Haman trodde dette gjalt ham selv, og svarte at han syntes det var bra å bli kledd opp i kongens klær, satt på kongens hest, og bli ledet nedover gaten mens det ble ropt: “dette er hva Kongen gjør med en mann han vil ære.” Kongen syntes dette var et godt forslag, og bar Haman iverksette, – med Mordekai. Haman gikk hjem, sint og skuffet, og hans kone sa at “hvis denne Mordekai er jøde, kommer du ingen vei med ham. Du kommer til å ligge under for ham.”

Under den påfølgende banketten fortalte Esther kongen om Hamans planer om folkemord på jødene, og hun fortalte også kongen om sitt jødiske opphav. Hun sa: “Unn meg livet fordi jeg ber om det, og unn mitt fok livet fordi jeg ønsker det, for vi er solgt til å bli utryddet – drept og utslettet! Xerxes ble rasende, og det endte med at Haman ble hengt i den galgen han selv hadde satt opp for å henge Mordekai.

Esther ble gitt Hamans hus, og hun satte Mordekai til å styre over det. Mordekai fikk overta seglringen som kongen hadde gitt til Haman. Esther tok enda en gang kontakt med kongen uoppfordret, og fikk enda en gang hans gunst, og ba om at det ble gjort noe med planene Haman hadde lagt for å utrydde jødene. Jødene ble gitt anledning til å bevæpne seg, og de fikk utryddet dem som hadde planlagt å drepe dem. I de påfølgende kampene ble 75.000 av jødenes fiender drept, og etterpå festet jødene. Dette ble opphavet til den årlige festen Purim.