Shabbat shalom alle sammen,
Det er moro å lese Aftenposten for tiden. Det er nesten som å åpne SMA-info fra 10 år tilbake. Plutselig finnes det ekstreme islamister i verden. Fortsatt er riktignok betegnelsen reservert for dem som gjør skade for Vesten, men likevel … . Når de samme ekstreme islamistene kjemper mot jøder er de imidlertid fremdeles frihetskjempere som er lønnet av Utenriksdepartementet og NAV. Likevel er det ikke lenger mulig å skjule at integreringseksperimentet for islamister er dødfødt. Selv PST har gitt opp: Det hjelper jo ikke å si fy – fy!!!
Islamsk jihad pågår nå med stor intensitet både i Midtøsten og Afrika, og ofrene for denne brutale krigen mot uskyldige mennesker er først og fremst de kristne minoritetene i den islamske verden. Både fra Norge og andre vestlige land rekrutteres islamistisk ungdom til jihad-krigen i Syria og andre steder. Blant hovedformålene med dette er å gjøre disse områdene rene for kristne som i snart to tusen år har utgjort urbefolkningene i de nåværende arabisk-islamske landene. Jødene har de for lengst klart å jage bort derfra.
Mens de kristne i Midtøsten utryddes, forsetter den antisemittiske agitasjonen fra Kirkenes Verdensråd og deres støttespillere i Norge. Når de kristne utryddes i Midtøsten reagerer statskirkene i Vesten med å angripe Israel. Det har jo alltid vist seg å være tryggest. EUs politiske ledelse og andre vestlige myndigheter har hverken tatt problemet alvorlig eller våget å snakke åpent om utryddelsen av kristne som foregår i disse dager. SMA har snakket om det i mer enn ti år.
Mens norske jenter reiser til Syria for å tilby sine tjenester for apartheid-jihad, har druserne som bor i Israel valgt den motsatte vei. Landet Israel som norske medier anklager for å være en apartheidstat, har nemlig valgt druseren Ghassan Alian som sin nye oberst brigadesjef i en av landets viktigste eliteavdelinger, Golani. Han er en av de mange israelere stoler på skal forsvare Israel. De drusiske lederne i Israel har dessuten nylig anmodet landets ledelse om å bistå deres trosfeller på den syriske siden av grensen. Israel har under hele borgerkrigen i Syria gitt medisinsk hjelp til skadede syrere, mens den solidariske jihad-legen, Mads Gilbert, har fått rikelig belønning for å holde seg hjemme og klage over at Israel har venner i Norge. Det må være noe Israel gjør riktig i motsetning til Norge?
Vi gratulerer oberst brigadesjef Ghassan Alian og Israel med riktige og viktige valg.
Vi ønsker dere alle en strålende flott helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Pristildelingenes land
Nylig opplevde Nord-Norges store sønn, Mads Gilbert, å bli hedret med en ærespris for sitt virke. Ikke overraskende var det hans meningsfelle Kåre Willoch som sto frem og kastet glans over begivenheten. Begrunnelsen for valget av Gilbert var: «På den måten ønsker Nordprofil å hedre en tydelig, sterk og uredd stemme fra nord. Juryen vil spesielt fremheve hans lojalitet til og engasjement for landsdelen.»
Vi fikk ikke vite hvem Mads Gilbert eventuelt skulle kunne ha vært redd for. Han behøver i hvert fall ikke frykte for at han skal bli glemt av sine medievenner, og for sin årelange kamp mot den jødiske staten Israel har han ingenting å frykte. Der er det ingen som bryr seg om Gilbert.
Israel er nemlig et land hvor ytringsfriheten blomstrer mer enn andre steder i verden. Derfra kunne Gilbert fritt reise til og fra Gaza hvor han organiserte sine propagandasendinger fra. I Israel er det fremdeles ikke forbudt å motta støtte fra fremmede myndigheter for å bedrive undergravende virksomhet mot landet og dets innbyggere. Så mye ytringsfrihet har vi nok ikke i Norge, men så har vi til gjengjeld noe nær verdensrekord i å dele ut priser, ikke minst til folk som har gjort karriere ved å utnytte Israels gjestfrihet til å skape seg en medieprofil i Norge.
Et spørsmål vi ikke har sett noe svar på er hvorfor så mange av de norske prisene, og ikke minst de lukrative blant dem, så rundhåndet deles ut til personer langt ute på den politiske venstresiden? Vi har oppfattet at regjeringer rundt om i Europa holder en spesielt forsiktig profil overfor arabiske terroristorganisasjoner for å sikre seg mot angrep mot sine egne borgere, men kan det i det hele tatt tenkes at en liknende tankegang kunne ha vært medvirkende i valget av en av de mange priskandidater som årlig honoreres i Norge?
Det mest groteske eksempel på en norsk prisutdeling er Nobels fredspris til Yasser Arafat. Prisen tjente ikke fredsprosessen, men var slik vi nå tydeligere ser det i etterpåklokskapens lys, et første bidrag fra norsk side til å sikre at det ikke blir slutt på den arabisk-israelske konflikten. Morderen ble gjort til fredsdue, og løgnene ble forvandlet til sannheter som det offisielle Norge ennå tror på.
Et annet typisk eksempel er tildelingen av Perspektivprisen for 2011 til NRKs korrespondent i Midtøsten, Sidsel Wold. Hva slags perspektiv har en person som Wold som gang på gang blir tatt for å forvrenge fakta? Det blir lett å forstå om man ser på hvem som ga henne denne prisen. Det er nemlig Flyktninghjelpen, en politiserende organisasjon som er kjent for sin agiterende propaganda mot Israel. Da forstår vi begrunnelsen som var at Wold ”formidler den komplekse virkeligheten i Midtøsten på en innsiktsfull og engasjerende måte.”
Hadde juryen tatt seg bryet med å sette seg inn i kandidatens uvane med å fordreie sannheten, noe som tydelig fremgikk av omtalen i bladet Minerva en måned før prisutdeling, hadde man muligens kommet på bedre tanker. Men sannheten er ikke alltid det som teller i den norske virkeligheten.
Nå synes vi at man for å være litt konsekvent også skulle vurdere å tildele Eskil Pedersen en pris for sin uredde opptreden i spørsmålet om våpenhandel med Israel. Han mener at ”våpeneksport til Israel vil være et stort brudd med norsk politikk,” og det har han helt rett i: Hele regjeringsskiftet er jo et brudd med norsk politikk slik han helst vil ha den. Hvis Arafat, Gilbert og Wold kan få priser for sine meritter, så hvorfor ikke Eskil Pedersen?
Eskil Pedersen har dessuten fått drahjelp fra avisen Dagen som er bekymret for et mulig forsvarssamarbeid med Israel. Men Dagen og Pedersen kan ta det med ro. Israel vil aldri finne på å gjøre sin sikkerhet avhengig av samarbeid med Norge. Det har Eskil Pedersens venner i den rødgrønne regjeringen overbevist både oss og Israel om.
I et land hvor prisene sitter så løst som i Norge vil det aldri bli noen manko på gode priskandidater, selv om vi synes nominasjonen av varsleren Bradley Manning måtte kunne oppfattes som en forbigåelse av varsleren Arne Treholt som oppfattet seg selv som fredsmekler og superdiplomat. En mer sannsynlig priskandidat blir derfor kanskje fru Ali Linstad som i mange år har måttet forsake medienes rampelys som selvoppnevnt Mossad-agent.
Ellers vil man jo alltid kunne falle tilbake på det trygge valget og endelig en gang la redaktør Selbekk i bladet Dagen få nyte godt av en pris for sin balanserte journalistikk hvor han samtidig både omfavner og fordømmer jødene. Det er kanskje også en pris verd at han bidrar til å dokumentere den norske antisemittismens historie tilbake til 1814, men hans beskrivelse av Arbeiderpartiets u-sving er mangelfull. Det er godt dokumentert at den anti-israelske kampanjen som først kom til uttrykk gjennom SFs ungdomsorganisasjon SUF og senere SUF (m-l) på 1960-tallet hadde sin opprinnelse i en KGB-inspirert desinformasjonskampanje som ble formidlet til vestlige organisasjoner gjennom øst-europeiske ambassader, især via den rumenske. Det er fremdeles denne gamle kampanjen som holdes i live av Eskil Pedersen og hans kamerater.
