Sikkerhetstalsmenn i Israel uttrykker stor bekymring for neste bølge av fangeløslatelse.
En rapport i avisen Yediot Achronot beretter om stor bekymring for hva neste bølge av frigivelse av terrorister kan medføre. Forrige gruppe medførte også en økning av sikkerhetsrisikoen.
Det er kravet og presset fra omverdenen til at nettopp Israel, og bare Israel, skal vise «god vilje» mot PA-araberne, som setter følelser i sving blant folk. Rettferdighetsfølelsen er én sak – de fleste av de som planlegges løslatt, er mordere, mennesker som har deltatt i terroraksjoner mot Israel. Denne «gesten» skal angivelig fungere som en døråpner slik at araberne kommer til forhandlingsbordet. Dem som har mistet sine kjære i totalt umenneskelige og fryktelige drap, deler ikke omverdenens «behov» for slike «gester.» De mener at forbrytere skal straffes, uansett politikk.
Forrige gruppe på 26 forbrytere ble løslatt i august. Nå er det nye 30 av de 104 som skal løslates. Men myndighetene har ikke godkjent løslatelsen enda.
Å løslate dømte forbrytere er ikke alltid så bra. En av dem som ble løslatt for å få fri soldaten Gilad Shalit var Ayman Sharuna. Sharuna ble dømt til 38 års fengsel i 2002 for et bombeangrep i Beersheva som skadet 18, men ble løslatt som en av ett tusen PA-arabere i bytte for den kidnappede israelske soldaten. Han ble grepet i 2002 for å ha brutt betingelsene, og løslatt igjen i mars 2013 etter å ha lovet å ikke involvere seg i terrorisme igjen. Dette løftet brøt han umiddelbart etter å ha returnert til Gaza.
Sharuna er leder for Hamas’ terroravdeling i Judea og Samaria. Samtlige i denne gjengen, skriver Arutz Sheva, er tidligere fanger i israelske fengsler. En hel del av dem ble løslatt som en del av Shalit Gilad-avtalen.
Det kommer dessuten frem urovekkende opplsyninger i kjølvannet av diskusjonen rundt Oslo-avtalen som har vært i israelsk offentlighet i det siste. Det arabiske nyhetsbyrået Al-Jazeera sendte nylig et intervju med Pas ambassadør til Libya, Mutawakkil Taha. Denne skrøt i intervjuet av at den andre intifadaen var satt i gang av medlemmer av Pas egen sikkerhetsstyrke. MEMRI har oversatt deler av uttalelsene.
«Israel bestemte seg for å samle ungdommene som hadde kjempet i den første intifadaen, for å organisere dem i sikkerhetsstyrker, overøse dem (med penger), slik at de ville forsvare dem i stedet for at Israel skulle matte forsvare seg selv,» skal han ha sagt, under henvisning til den doktrinen som venstresiden i Israel hadde på den tiden, skriver Arutz Sheva syrlig.
«Men hva skjedde i virkeligheten?» spurte han. «Da intifadaen i 2000-2001 startet, viste det seg at 70 % av martyrene, og folk som utførte angrep mot okkupasjonen, var medlemmer av de palestinske sikkerhetsstyrkene! Med andre ord, selv om Israel etablerte våre sikkerhetsstyrker, så forble disse patriotisk og fortsatte å kjempe mot okkupasjonen. De vil fortsette å fungere som en vegg av forsvar for den palestinske ånd og de palestinske interesser.»
Dette er viktig å notere seg når man skal prøve å skaffe seg et overblikk over situasjonen i Midtøsten. Altfor ofte i nyhetssendinger og –artikler er denne siden helt utelatt, slik at Israels reaksjoner og eller standpunkt fremstår som helt urimelig. Men det er ikke så uvesentlig for Israel, som har møtt disse holdningene fra araberne sammenhengene fra før staten Israel ble opprettet. Araberne står for et dobbeltspill og en dobbeltkommunikasjon som er hinsides all moral. På den ene siden er det smil og et uttalt ønske om fred, – på den andre siden, til sine egne, sier man åpent hva man tenker og føler. På den måten blir det aldri fred.
Vi påpekte i går det gjeldende avtaleverket mellom de to parter, som uttrykkelig gjør det klart at begge parter «ønsker» å leve i «fredelig sameksistens» og «at man anerkjenner hverandres legitime og politiske rettigheter». Dette er PAs offisielle syn. Når da samme organisasjon tydelig viser det motsatte i en TV-sendt tale, altså med fullt overlegg, er det vanskelig å bortforklare denne dobbeltmoralen.
Les også
Slutt på konfrontasjoner – eller bomber?
