Oslo (1993) sammenlignes med Lausanne (2015)

Gerald M. Steinberg
Gerald M. Steinberg

Gerald M. Steinberg, professor i sammenlignende politikk ved Bar Ilan-universitetet og president i NGO Monitor, har sett på Lausanne-avtalen. Han ser mange likhetstrekk med den mislykkede Oslo-avtalen i 1993, selv om fokuset for de to avtalene er svært forskjellig.
Han viser til at det i begge tilfeller ble annonsert et rammeverk som, i teorien, skulle lede partene fremover mot en sluttavtale. Oslo-avtalen hadde det offisielle navnet «Prinsipperklæring». Avtalen i Lausanne ble avsluttet med en kort oppsummering som ble lest opp offisielt, først på engelsk ved EUs visepresident Frederica Mogherini, og så på farsi av Irans utenriksminister Zarif.
Til tross for de offentlige erklæringene, skriver han, så reflekterer oppsummeringen det faktum at man har mislykkes med å bli enige om viktige aspekter ved Irans kjernefysiske program, til tross for mange måneders intense forhandlinger. En avslutning av de økonomiske sanksjonene, fri tilgang i Iran for inspektører fra IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået, at Iran konsekvent nekter å bidra med opplysninger som angår ulovlig aktivitet de siste 20 år, er blant mange saker som definitivt ikke er løst. Men i stedet for å erkjenne det enorme gapet, tapetserte forhandlerne over forskjellene ved en svært seremoniell «rammeavtale.»
På lignende vis, skriver han videre, var språket i Oslo-«avtalen» svært ambisiøst. Arbeiderpartiet, ledet av Rabin, Peres, Beilin og Savir, var rede til å ta en enorm risiko. Men de kunne ikke forhandle frem termer som var akseptable for den israelske offentlighet når det gjaldt Jerusalem, tilbakevending for palestinske flyktninger, og kravene om å trekke seg tilbake til grensene før 1967. Det beste de klarte, var en generell prinsipperklæring, med en mengde tillegg.
Og på samme måten som Oslo, lover Lausanne en avtale om alle de komplekse sakene i løpet av et definert tidsrom. I 1993 skulle man ha klart Gaza-Jeriko i løpet av to måneder, og fem år senere skulle alle de andre sakene være avklart. I Lausanne gis det en frist på tre måneder (slutten av juni). Men for alle komplekse internasjonale avtaler gjelder regelen om at en kunstig tidsbegrensning er problematisk. For den parten som er mest opptatt av å få til en avtale og frykter stigmaet dersom de mislykkes (Israel under Oslo, og Obama, Kerry og EU denne gangen), blir en stoppeklokke noe som presser dem bort fra kjerneinteressene.
Steinberg peker også på motivasjonen: Arafat med palestinerne den gangen, og det iranske lederskapet nå, – bak fredsretorikken og snakket om internasjonal harmoni ligger det egentlige målet: å få en slutt på kostbar politisk og økonomisk isolasjon. Arafat ble nødt til å gjøre noe med effekten av hans katastrofale allianse med Saddam Hussein under invasjonen av Kuwait, og den påfeølgende krigen med USA. Ved å fremstå som interessert i fred, og dra til Oslo, fikk Arafat en slutt på isolasjonen og fikk tilbake den massive strømmen av internasjonal nødhjelp. På en lignende måte var det med Iran. Bare ved å dukke opp for å forhandle med den store Satan, kom de opp på første trinnet av lettelse i sanksjonene. Slik ble presset på hjemmebane mindre.
Professoren viser til hvordan den fundamentale tvetydigheten i rammeverket for forhandlingene ble forkledd ved massive salgskampanjer. Man ønsket å skape en fasade av historisk, endatil messiansk gjennombrudd. Obama og hans utenriksminister Kerry har jobbet uten stans for å fremstille noe de kaller «parametre for en storstilt handlingsplan» som det eneste realistiske alternativ til en grusom krig. Kritikere av rammeverket i Lausanne ble derimot fremstilt som krigshissere, – akkurat slik kritikerne av Oslo-avtalen ble for over 20 år siden.
I denne salgskampanjen ble suksess definert ved å peke på prosessen. Smil og håndtrykk for kamera var med på dette. Medias enorme interesse reflekterer en svært skjev og villedende forståelse av internasjonale forhandlinger, ettersom personlige relasjoner, håp og godvilje blir løftet opp over kjernesakene, makt og vilje til å bruke sin styrke for å oppnå noe internasjonalt.
Irans øverste leder Khamenei spilte bevisst på Vestens tro på symboler og personlige relasjoner, og dens antagelse av felles verdier og mål, og fokuserte på interesser og på makt. For Iran er hovedmålet å få slutt på sanksjonene så fort som mulig uten å oppgi vesentlig av sin egen makt. Arafat ga på samme måte sine smil og håndtrykk for å selge ut Oslo-erklæringen. På denne måten ga han det bidraget som trengtes for å få slutt på isolasjonen, samtidig som alle anstrengelser for å få mer substans, ble avist som en form for ydmykelse.
I Oslo-avtalene ble prinsipperklæringen til slutt fulgt opp av detaljerte avtaler med hundrevis av sider. Disse skulle ordne overgangen fra terror til fred. De fleste av disse detaljene ble aldri gjennomført. Arafat oppnådde nemlig sine mål, og fikk tilbake sin internasjonale legitimitet simpelthen ved å delta i prosessen. I Lausanne-rammeverket har Iran allerede høstet mange av fordelene uten å gi opp noe vesentlig av sin vei mot kjernefysiske våpen.
Til slutt, skriver den kunnskapsrike professoren, referer både Osloprosessen og Lausanne til et internasjonalt samfunn som forutsettes å forhindre og respondere kraftfullt til brudd på avtalen. I virkeligheten var det ingen internasjonal respons av betydning til palestinernes tallrike terrorangrep som beviste Oslo-avtalens mislykkethet. Israel, derimot, ble straffet for å svare med maktbruk. Og med Iran viser historien at ethvert bevis på overtredelse av en sluttavtale, om man kommer til noen, først vil bli benektet, og så vil man forhandle gjennom mengder av kompromisser. Alt sammen rettferdiggjøres ved at man er nødt å unngå en katastrofal krig.
Comparing Oslo (1993) and Lausanne (2015) av Gerald M. Steinberg



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: