Det begynner langsomt å gå opp for våre politikere at vi og resten av Europa har problemer. Men har de fullt ut forstått hva problemene består av, og skjønner de hvordan de skal løse dem? Vår konklusjon så langt er: Nei, våre politikere, samfunnstopper og mediefolk er minst like forvirret og hjelpeløse i dag som de var på 1930-tallet. Og de er det av samme grunn, og – ikke usannsynlig – vil det kunne ende med et liknende resultat. Foreløpig ser vi de største likhetene mellom dagens og datidens politiske ledere når vi minnes folk som Halfdan Koht og Neville Chamberlain.
Mens et kriserammet Europa oversvømmes av flyktninger og innvandrere fra krigene Syria og Libya, konsentrerer den norske filmbransjen seg om å vise en reprise på en gammel antisemittisk film. For noen uker siden påtalte vi at den norske dokumentarfilmfestivalen nektet å ta inn en prisbelønt israelsk film som forteller om behandling av funksjonshemmede barn i Israel. Begrunnelsen var at de kun tar inn filmer som boikotter Israel eller på annen måte bidrar til å svekke Israels omdømme.
Nå følger det statsfinansierte Norsk Filminstitutt opp med å vise en film der Allah bønnfalles om å straffe jødene. Dette har ingen sammenheng med Regjeringens bestrebelser på å få frigjort en nordmann fra sitt fangenskap hos ISIL i Syria, men disse sakene illustrerer likevel det politisk-ideologisk-religiøse kaoset som nå preger ledelsen av samfunnet vårt.
IS-fangen man forsøker å redde livet til, gir inntrykk av å være en forvirret person, velkjent av politiet, kritisk til Israel og som blant annet har fremstilt norske jøder som en femtekolonne. Vi vet ennå ikke hvorfor han dro til Syria, men det bør komme frem nå som tilfellet hans er en sak for våre myndigheter. Det er påfallende at norske medier er unnvikende om dette, og Regjeringens tafatthet når det gjelder å få ham løslatt er også underlig. Vi har forståelse for at man ikke vil ha direkte kontakt med terrorister, men erfaringen har vist at det finnes flere alternativer for å få en IS-fange satt fri. Det behøver ikke skje i Regjeringens regi. Den erklæringen statsministeren ga om saken signaliserte imidlertid ingen evne til løsning, men hadde snarere karakter av kapitulasjon.
Med den kjennskap vi har til IS, er denne gisseltakningen ikke overraskende. Norge har engasjert seg militært i krigen mot Den islamske staten, og bør være forberedt på å få både sivile og militære nordmenn hjem i kiste. Vi har i lang tid deltatt aktivt i regionale kriger, som i krigene mot Serbia, Libya og i Afghanistan. Våre myndigheter bør etter hvert sørge for å få utført en uavhengig evaluering av hvorvidt denne politikken har gitt et resultat som er tjenlig for landet. Hittil har vi bare opplevd at norske regjeringer stiller seg kritiske til Israels forsvar, mens de knapt vurderer hva som skjer i sine egne kriger.
Skal vi da gjøre som ledelsen i SV ønsker og innlede ”dialog” også med verdens mest hensynsløse terrorister? Regjeringen sier den avviser utspillet, men er utenriksministeren helt troverdig i dette spørsmålet? Det er ikke mer enn et år siden han selv tok initiativ til ”dialog” med terroristene i Hamas etter at han året før, riktignok, hadde utelukket en slik dialog. Tilfellet viser at politikernes troverdighet og prinsippfasthet er noe vi må ta med en klype salt. De snur kappen etter den vinden som til enhver tid blåser, og utenriksminister Brende har ikke vært i stand til å utgjøre en utenrikspolitisk forskjell fra sin forgjenger Jonas Gahr Støre, spesielt ikke i norsk Midtøsten-politikk hvor han arvet både dialogene og det engasjerte embetsverket.
Det er derfor god grunn til å se litt annerledes på utspillet fra SVs ledelse om at Norge må ta en mer aktiv rolle for å opprette dialog med alle de krigførende partene i Syria, enn hva Regjeringen offisielt gir uttrykk for. Det er nemlig ikke noe nytt i dette dobbeltspillet i norsk Midtøsten-politikk. Den hovedsakelig UD-finansierte Flyktninghjelpen som lenge har vært aktiv i området, legger ikke skjul på at de har levert bistand til Den islamske staten IS, og den UD-finansierte organisasjonen Norwac er like åpen om dette. En tanke som dukker opp hos enkelte er derfor at det virker lite konsekvent av Regjeringen å finansiere norske organisasjoners støtte til IS-terroristene samtidig som man viker tilbake for å finne en utvei for å kjøpe fri et norsk gissel.
At venstresiden i norsk politikk gir uttrykk for ønske om kontakt og ”dialog” med ekstreme terroristorganisasjoner i Midtøsten, har vært regelen snarere enn unntaket gjennom mange år. Vi husker Arbeiderpartiets utenriksminister Jonas Gahr Støres famøse løgn i TV2 om at han ikke forhandlet med Hamas. Vi husker den hyllesten han fikk av den egyptiske terroristorganisasjonen Det muslimske brorskap da han innledet samarbeid og ga støtte til dem. Vi husker SV-leder Audun Lysbakkens krav om forhandlinger med Taliban og vi husker SV-leder Erik Solheims krav om at den somaliske terroristorganisasjonen Al-Shabaab skulle trekkes inn i varmen.
Det er denne politikken og dens konsekvenser utenriksminister Børge Brende arvet fra sin forgjenger Gahr Støre og som han ikke evner å gjøre noe med. Denne politikken ga den rødgrønne regjeringen et ”radikalt” alibi som ofte gikk på bekostning av forholdet til Israel og det jødiske folk. Vi oppfatter denne politikken som et kynisk og hensynsløst forsøk på å slå billig politisk mynt på det sosiale og politiske kaoset og de menneskelige tragediene som er dagens orden i Midtøsten. Norske politikere vet at de før eller siden likevel kan få tilgivelse fra Israel for sin evneløshet, spesielt om de åpner pengesekken for litt hardt tiltrengt humanitær bistand som politikken deres har skapt behov for.
