Shabbat shalom alle sammen
I år ble julefeiringen på Hamar avsluttet 7. januar på tradisjonelt vis med Hamar-dagbladets antisemittiske etterjulsbudskap i form av en dramatisert presentasjon av Ingrid Petronille Røe som forteller nye og gamle usannheter om livet i Palestina (Hennes tåredryppende fortelling om Abu Ramah som hun påstår ble drept under en «fredagsdemonstrasjon», kunne vi dementere som løgn allerede i mars i fjor, jf. SMA-info nr. 1-2011, s.59). Hun har vært på besøk ved Sjekkpunkt 300 i Betlehem og har sett den endeløse køen av arabere som søker å komme inn i Israel, men hun forteller ikke at det er dit de vil, og hva i all verden de vil i det landet hun beskriver så negativt og hatefullt.
Og hvis Maria skulle ha født i dag, sier Ingrid Petronille, så kunne hun ha risikert at det skjedde ved et av de 600 sjekkpunktene på Vestbredden. Det kunne også ha skjedd at hun døde ved sjekkpunktet, slik flere fødende gjør, fordi de ikke slipper igjennom, sier hun videre.
Hvorfor står fødende kvinner i kø for å reise til Israel og ikke til sine egne velutstyrte fødeklinikker? Det skulle vel ikke være fordi Israel gir dem gratis behandling, noe de ikke får hverken hjemme eller på Hamar? Hadde Maria banket på døren i Hamar for 70 år siden, ville hun ha blitt sendt til Auschwitz, og hadde hun kommet i år, ville hun sannsynligvis ha blitt mobbet hjem igjen.
Ingrid Petronille forteller rørende om kvinner som lever av å selge broderi. Hun lar være å fortelle at mesteparten av såkalt ”palestinsk broderi” som selges i gamlebyen i Jerusalem og andre steder, stammer fra Syria, der de broderende kvinnene på rene slavebetingelser får enda mindre for arbeidet sitt enn de som bor i de såkalte palestinske flyktningeleirene.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Med Tyrkia som politisk rollemodell
Det er ikke ofte vi tør utrope en norsk statsminister som «historisk,» som det heter på tabloidspråket, men i denne uken presterte Jens Stoltenberg en uforbeholden hyllest til et brutalt og krigførende diktatur, en voldelig okkupasjonsmakt og folkemordfornekter, som vi ikke har sett maken til på generasjoner:
Vi er imponert over hva Tyrkia har oppnådd. Vi er imponert over deres ledelse og over at Tyrkia det siste året har hatt sterk vekst og inntar en mer betydningsfull rolle regionalt og globalt. Dere bor i en region der folk kjemper for løftet om demokrati og borgerrettigheter og der folk ser til Tyrkia for inspirasjon og veieledning. Derfor trenger vi et sterkt og engasjert Tyrkia.
Sterk vekst har det vært i Tyrkia – på stadig flere lånte penger – akkurat som det var i Hellas. Det er ingenting å bli imponert av, særlig ikke for en sosialøkonom som burde forstå hva det innebærer å ha et budsjettunderskudd på 10 % av brutto nasjonalprodukt og en inflasjon på 10 %.
Stoltenbergs reise til Tyrkia i forrige uke hadde økonomisk og politisk betydning langt utover den formelle oppgaven å skaffe skipsfartsindustrien billig arbeidskraft til bygging av skipsskrog. Statsministerens tale, som her i landet ble gjemt bort mot slutten av Kveldsnytt den 9. januar (kanskje av noen som forsto mer enn ham), tydet på at han har problemer med å oppfatte både det økonomiske og politiske kartet. Han leste lydig opp den talen som var skrevet til ham for anledningen, uten tanke for hva hans rolle som statsleder krever når det gjelder kampen for å fremme samarbeid om menneskerettigheter og anstendighet i verden.
Det siste kan være vanskelig å harmonere med oppgaven å skaffe til veie billig arbeidskraft langt fra LOs voktere av sosial dumping. Norge kan tilby det konkurstruete Tyrkia både arbeidskontrakter, sikker tilførsel av nye kreditter og fortsatte leveranser av våpen og ammunisjon som Tyrkia er en storforbruker av. Dermed går likningen opp for Stoltenberg. Med en handelspartner som Tyrkia er begge lands interesser ivaretatt, synes han å mene. Det eneste man trenger å gjøre fra norsk side er å overse de faktiske forhold når det gjelder demokrati og borgerrettigheter, og videreformidle den tyrkiske regjerings propaganda som om det skulle være et snev av sannhet i den.
[pullquote]Det er få land i Midtøsten som i senere tider har gjort mindre for konfliktforebygging og forsoning i området enn Tyrkia[/pullquote]Man kan gjerne være «imponert over hva Tyrkia har oppnådd» i denne handelen, men for Norge er denne tilsidesettelsen av interessene til dem som kjemper for menneskers rettigheter og anstendighet for nasjonale minoriteter, en skammens dag, hvor statsministeren ikke engang går av veien for å inngå en samarbeidsavtale med Tyrkia om «konfliktforebygging og forsoningsspørsmål» «med spesiell fokus på Midtøsten.” Det er få land i Midtøsten som i senere tider har gjort mindre for konfliktforebygging og forsoning i området enn Tyrkia. Hadde statsminister Stoltenberg vært seriøs på dette området, ville han ha benyttet sin reise og pressekonferanse til offentlig å be Tyrkia om å sette fri fengslede journalister, å avslutte sin militære okkupasjon og etniske rensing av Nord-Kypros, til å avslutte sin brutale krigføring mot det kurdiske folk (som også foregår ved bruk av norskprodusert ammunisjon) og å be om unnskyldning for folkemordet på armenerne. Til gjengjeld kunne han eventuelt ha tilbudt å kjøpe skipsskrog til en pris som sikrer tyrkiske verftsarbeidere et anstendig levebrød.
Det demokratiet Stoltenberg er så imponert over i Tyrkia er sterkt preget av innskrenkninger i ytringsfriheten, ikke minst for dem som våger å kritisere statsminister Erdoğans islamistiske regjering og partiet AKP. En setning om «mer åpenhet» også i tyrkisk politikk ville ha tjent Stoltenberg til heder.
Tyrkia er fanget mellom to ekstreme tradisjoner, – radikale islamister, inkludert statsminister Erdoğan, som drømmer om å gjenopplive det ottomanske imperiets politiske hegemoni i regionen, og en militær junta som vil konsolidere landets militære hegemoni i det samme området. Med en kombinasjon av disse kreftene og i en mulig forståelse og ryggdekningsavtale med Iran, vil Tyrkias politikk kunne virke destabiliserende langt utover Midtøsten. Dette problemet er allerede kommet til overflaten i Kypros-konflikten, hvor Tyrkia søker å skremme Kypros til ettergivenhet ved å skape usikkerhet omkring utnyttelsen av gassressurser i havområdene utenfor kysten.
Tyrkias oppkonstruerte konflikt med Israel er en del av den faretruende utviklingen i regionen. Ingen andre enn Norge har hittil tatt politiske skritt som kunne tjene til å støtte en slik konfliktfremmende utvikling i denne del av verden. Etter nå å ha observert liknende former for vrangforestillinger og virkelighetsflukt både hos utenriksministeren, statsministeren og en tidligere statsminister, frykter vi at Norge nå er i ferd med å gli lenger ut på farlige politiske villspor enn folk kanskje aner.
