Terror, løgner og ærekrenkelse er det fremste våpenet for alliansen mellom venstresiden og islamistene.
Av Gerald M. Steinberg
Steinberg er professor i politisk vitenskap ved Bar Ilan University og leder for NGO Monitor.
JERUSALEM: Det uskarpe bildet av terrorist-aktivister og sivile som karakteriserer det 21. århundrets krigføring fikk en ny dimensjon under den voldelige konfrontasjonen mellom «Free Gaza»-flotiljen og den israelske marine forrige uke. De hundrevis av passasjerer ombord på et skip med et stort tyrkisk flagg var tilsynelatende «fredsaktivister» på et «humanitært» oppdrag for å bringe nødhjelp til palestinere som er fanget bak israelsk blokade. Men denne moralske fasaden skjulte en strategi hvor blodig konfrontasjon med Israel var målet. Tanken var å utnytte «halo-effekten» (som alle grupper får som hevder de har moralske hensikter) og for å styrke bildet av Israelerne som «krigsforbrytere.»
Til tross for all feilrapporteringen sulter ikke Gaza. For Israel sørger for at tonnevis av mat, medisiner og humanitær nødhjelp kommer frem til Gaza hver eneste dag. Den helt og holdent lovlige blokaden av skipstrafikk ble opprettet for å unngå at våpen, først og fremst fra Iran, skulle falle i hendene på terroristene i Gaza som Israel trakk seg tilbake fra i 2005. Målet med flotiljen var ikke å skaffe mat til vanlige palestinere, men å hjelpe Hamas å bryte embargoen så den kunne få inn våpen.
Gruppen «Free Gaza» er et kraftig eksempel på hvordan den nye alliansen mellom grupper fra det radikale venstre og jihadister fører denne nye krigen.
I 2001 deltok 1.500 organisasjoner, både islamistiske og vestlige, i NGO-forumet i FN’s Durban-konferanse om rasisme. De deklarerte Israel som “rasist-» og «apartheid»-stat, og henstilte til «det internasjonale samfunn å innføre en politikk som innebærer komplett og total isolasjon.» For å fremme denne hatefulle agendaen ville Israels fiender bruke terrorangrep for å fremprovosere en respons som uvilkårlig ville måtte komme, og så ta bort sammenhengen for å få beskyldninger om «krigsforbrytelser» opp i lyset.
Denne tilnærmingsmåten ble brukt i myten om Jenin-massakren i 2002, da palestinske løgner om påståtte grusomheter fra israelsk side ble rapportert av mainstream media og NGO-er, som om det var fakta. Strategien ble ytterligere perfeksjonert i krigen i Libanon i 2006 og i Gaza i 2009, da henholdsvis Hizbollah og Hamas angrep sivile i Israel mens de selv skjulte seg bak sin egen sivilbefolkning. Israel ble holdt ansvarlig for de uunngåelige tapene av sivile i dets legitime selvforsvar. I begge tilfellene ble falske beskyldninger om «krigsforbrytelser» publisert av NGO-ene og så brukt i FN’s granskninger, som for eksempel Goldstone-rapporten, som er full av graverende feil.
Rundene med provokasjoner og fordømmelser omkring “Free Gaza” markerer en stor opptrapping. Den tyrkiske organisasjonen Insani Yardim Vakfi (IHH – humanitær hjelpeorganisasjon) var antagelig dem som kjøpte båtene og ordnet med mannskap i tillegg til de paramilitære styrkene som angrep israelerne da de bordet skipet. Som videoer fra skipets egne sikkerhetskameraer og IDF viser (http://www.youtube.com/user/idfnadesk) handlet soldatene i legitimt selvforsvar da de ble angrepet av en lynsjemobb bevæpnet med spretterter, stålstenger, knuste flasker, stoler, kjeder og kniver. Før flotiljen startet, ropte aktivistene islamistiske kamprop: “[husk] Khaaibar, Khaibar, jøder! Muhammeds hær kommer tilbake!” Khaibar var den siste jødiske landsbyen Muhammed beseiret med sin hær i 628. Kampen markerte slutten på jødisk tilstedeværelse i Arabia.
En av deltakerne fortalte Al Jazeera at “enten lar israelerne oss komme til Gaza, eller de kan stoppe oss… Vi kan også dø som martyrer og aldri vende tilbake, det er ok for oss.”
For IHH er det som med de andre islamistiske veldedighetsorganisasjoner, at aspektet “humanitær hjelp” er et dekke, eller i beste fall er det bare en av sidene ved organisasjonen. IHH er et fremtredende medlem av “De godes union” som av den amerikanske regjering ble karakterisert som “en organisasjon som ble opprettet av Hamas’ ledelse for å overføre midler til terroristorganisasjonen.” I 1997, før det islamistiske AKP kom til makten i Tyrkia, ble det under en politiaksjon mot en IHH-bygning i Istanbul funnet våpen, eksplosiver og instruksjoner om hvordan man lager improviserte bomber av en type som er mye brukt av opprørere og terrorgrupper.
I 2001 ble det bevist av Jean-Louis Bruguiere, en høytstående etterforsker i den franske antiterror-gruppen, i en rettsak i forbindelse med opprullingen av Millennium-planene om å bombe flyplassen i Los Angeles, – at IHH hadde spilt en viktig rolle i å skaffe våpen, dokumenter og skaffe tilveie krigere i ulike al-Qaida-operasjoner. En rapport publisert av Dansk institutt for internasjonale studier (DIIS) i 2006 inneholdt opplysninger om at tyrkiske myndigheter hadde avdekket koblinger mellom IHH og al-Qaida i Milano, og til algerske terrorister i Europa. IHH hadde også en viktig rolle i å rekruttere militante som ble sendt til Bosnia, Tsjetjenia og Afghanistan.
Dermed ble IHH et opplagt verktøy for den islamist-ledede tyrkiske regjeringen med statsminister Recep Tayyip Erdogan i spissen, for å vende seg mot sin tidligere allierte Israel. Mens han omfavner Syria og Iran, er han med og nører opp under hat mot Israel, både i sitt eget land, og i hele regionen.
Den andre partneren i denne voldelige “humanitære” konfrontasjonen var var International Solidarity Movement (ISM) som fremmer palestinsk «motstand» og fyrer oppunder voldsbruken. Den 30. april 2003 sprengte en selvmordsterrorist seg ved inngangen til Mike’s Place, en populær bar på strandpromenaden i Tel Aviv. Tre israelere ble drept, og over 50 såret. Bare noen dager før angrepet hadde (de britiske) terroristene vært sammen med en gruppe medlemmer fra ISM.
Faktisk eklærer ISM på sin egen nettside at organisasjonens formål er å “støtte og styrke det palestinske folkets motstandskamp” gjennom direkte konfrontasjon med IDF. I 2002 promoterte Adam Shapiro, en av grunnleggerne i ISM, og hans palestinskfødte kone både “ikke voldelige og voldelige” tiltak i støtte til den palestinske motstanden. “Ja, folk vil bli drept og skadet”, men disse dødsfallene er “ikke mindre edle enn å gjennomføre en selvmordsaksjon” og de drepte vil bli ansett som “shaheed”, det arabiske ordet for martyr som vanligvis brukes på selvmordsbombere.
ISMs Caoimhe Butterly, en fremtredende irsk deltager i Free Gaza-kampanjen har hatt mange runder med IDF. I april 2002 tilbragte hun 16 dager som “menneskelig skjold” i Arafats forbund, etter en serie av palestinske terrorbomber som førte til IDF’s operasjon “Defensive Shield.”
Det hysteriske, ekstreme hatet mot Vesten, og spesielt mot Israel, er varemerket for mange ISM-medlemmer. Ifølge ISMs mediakoordinator Flo Rosovski er “Israel en ulovlig stat som ikke burde eksistere.” For ISM, akkurat som for IHH, er merkelapper som “fredsaktivister” og “humanitære hjelpearbeidere” bare praktiske skalkeskjul for dette hatet.
I tillegg er denne venstreorienterte-islamistiske alliansen støttet og legitimert av mainstream frivillige organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International.
Ikke desto mindre smertelig er det hvordan HRW i mai 2009 ønsket velkommen midler fra Saudi Arabia ved å fremheve behovet for å imøtegå jødiske og “pro-Israel” pressgrupper, og dokumentasjonen av gruppens systematiske anti-israelske partiskhet. Denne organisasjonen sluttet seg umiddelbart til fordømmelsen av Israel.
Disse en gang så respekterte vaktbikkjer har blitt en del av arbeidet for å kriminalisere legitime svar på terror, gjennom falske beskyldninger om brudd på menneskerettighetene.
For “fredsaktivistene” om bord i “Free Gaza”-flotiljen blir dødsfall og bilder av vold fra turen deres sett på som en stor suksess. Som en embetsmann i IHH i Istanbul sa: “Vi er svært takknemlig for israelske myndigheter.” Nok en gang er Israel i første linje i denne strategien. Men nestemann i køen er NATO og Vesten, – i Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen og andre steder.
