I begynnelsen av juni mottok Israels president Reuven Rivlin et brev fra en gruppe rødgrønne fraksjonsledere i Europaparlamentet. De representerer bortimot halvparten av parlamentets medlemmer, og formålet med henvendelsen var å protestere mot et israelsk lovforslag som krever at frivillige organisasjoner i Israel skal oppgi hvilke utenlandske myndigheter de mottar penger til sin virksomhet fra. Politikerne mente en så diskriminerende lov ville skade EUs forhold til Israel.
Et særtrekk ved den omfattende floraen av fremmedfinansierte frivillige organisasjoner i Israel er at de fleste av dem hevder å skulle beskytte menneskerettigheter i landet. Det har gjennom årene grodd opp et hundretalls slike grupper i Israel til tross for at Israel er det eneste landet i Midtøsten hvor menneskerettigheter holdes i hevd. Ofte er disse gruppene rene filialer av vestlige moderorganisasjoner. I sum forvalter de årlig milliarder av dollar som i hovedsak bevilges av vestlige regjeringer og myndigheter uten parlamentarisk kontroll og offentlig innsyn. Nettverket av slike organisasjoner og grupper sysselsetter tusener av mennesker i Israel og Europa. Den norske regjering er en stor bidragsyter til denne anti-israelske ”fredsindustrien” hvor blant andre den norske Flyktninghjelpen, ledet av direktør Jan Egeland, spiller en fremtredende rolle.
Israelske myndigheter har, til forskjell fra norske og andre vestlige myndigheter, sett mellom fingrene på at frivillige organisasjoner, ofte forkledd som forkjempere for menneskerettigheter, driver en utstrakt virksomhet som undergraver det israelske demokrati og rettssystem og arbeider for å svekke Israels omdømme. Mot betaling fra vestlige land forsyner de sine oppdragsgivere og FN med egenproduserte analyser, tendensiøse påstander og konfrontasjoner med israelske myndigheter i den hensikt å gi vestlige politikere påskudd for å reise kritikk mot Israel.
Tidspunktet for europolitikernes bekymring for at deres mer eller mindre lyssky virksomhet i Israel skal bli offentlig kjent, faller sammen med en rekke andre europeiske initiativer for å rette oppmerksomhet mot Israel og legge press på israelske myndigheter. Europa er kommet i en utsatt posisjon som følge av økende terror som har sitt utspring i den stadig mer omfattende regionale krigen i Midtøsten. Behovet for å få rettet kameralinsene over på noe annet er derfor sterkt. Som vi har påpekt mange ganger betyr dette gjerne nye runder med oppmerksomhet og kritikk rettet mot Israel og israelsk politikk. Det slo ikke feil denne gangen heller.
Den franske presidentens utspill om en internasjonal Midtøsten-konferanse for å trekke frem igjen den skrinlagte fredsprosessen, var et lett gjennomskuelig eksempel på hvordan den gamle kolonimakten søker å tildekke sin mislykkede politikk. Nettopp Frankrike bærer et stort historisk medansvar for den humanitære katastrofen i Syria. Man prøver å få lagt medansvar for urolighetene i Midtøsten på den jødiske staten som på tross av kolonimaktenes fiasko faktisk var i stand til å skape et levedyktig demokratisk samfunn på den lille flekken av land jødene fikk erkjent eiendomsretten til i 1922. Som forspill til president Rivlins planlagte besøk i Brussel gjorde EUs utenriksministre det franske utspillet til europeisk politikk enstemmig. Også Norges utenriksminister fant det opportunt å støtte denne meningsløse internasjonale fredskonferansen.
Det Europas ledere muligens ikke var forberedt på, var at Israels reaksjon på dette klassiske stormaktsutspillet slett ikke føyet seg inn i den historiske tradisjonen de gamle kolonimaktene hadde lagt opp til. Israel avviste kontant det europeiske initiativet som eksempel på den nedlatende holdningen til den jødiske staten de europeiske kolonimaktene alltid har lagt for dagen. Offisielt mente Israel at en slik konferanse som EU foreslår vil invitere palestinerne til å fortsette å unngå direkte forhandlinger og kompromiss, og derved skyve freden bort. EUs politikk er et beklagelig tilbakeskritt i forsøket på å oppnå fred, noe som Israel er fullt ut forpliktet til. En tjenestemann fra det israelske utenriksdepartementet karakteriserte imidlertid EU-politikken som ”gjenoppstandelse av tidligere kolonialisme ”, noe som førte til en skarp europeisk reaksjon.
Det er åpenbart at europeiske politikere mangler en klar forståelse av hvordan deres politiske utspill oppfattes i verden utenfor. Hva er det som får Europas ledere til å tro at nettopp de er særskilt kvalifisert til å lede verden på fredens vei? Det skjer jo samtidig med at Den europeiske union selv er på grensen til å falle fra hverandre i indre splid og splittelse. Europas ledere synes ikke å forstå at verden består av noe langt mer enn den sentralstyrte fordelingsmekanikken de selv har en slik klokkertro på, men som EU-borgere ønsker avviklet fordi den er udemokratisk.
Når europeere, nedsyltet i indre problemer og konflikter, forteller israelerne hvordan de skal skape fred med islamske terrorister som ikke har andre mål enn å utrydde både Israel og jødene, skaper de emosjonell motvilje og sterke motreaksjoner som den skarpe ordvekslingen mellom diplomater nylig viste. Europeiske byråkrater og politikere har ingenting å bidra med til fredsskapende virksomhet i Midtøsten. De har gjennom tiår aktivt bidratt til å skape det kaoset som nå rår i hele regionen, unntatt i Israel.
Det mest effektive bidrag til fred i Midtøsten Europa og Norge kan gi, er å holde seg lengst mulig borte fra området, og overlate til de stridende partene, når de engang blir lei av krig og konflikt, å finne frem til en fredsløsning. Det skjer viktige endringer i den arabiske verdens holdning til Israels nærvær i Midtøsten, – endringer som kan peke mot en fremtidig lokalt fremforhandlet, mer stabil og bærekraftig fredsløsning. Midtøsten og Israel er lei av de gamle kolonimaktenes innblanding og egeninteresser som gjennom et århundre kun har skapt krig og ulykke.