Jerusalems kniv

 
Den 23. oktober offentliggjorde Utenriksdepartementets palestinske samarbeidspartner Fatah på sin hjemmeside et bilde av en nyfødt gutt med det talende navnet ”Jerusalems kniv.”  Det siste offeret for knivterroren i Israel denne uken var Richard Lakin som ble skadet for to uker siden på en buss i Jerusalem.  Han ble 76 år gammel.  Lakin var en kjent aktivist på den politiske venstresiden som støttet Palestina-arabere og trodde på samarbeid og fred.  Det var kniven til dem han kjempet for som avsluttet hans støtte til Palestina.
Den arabiske terroren har som erklært mål å utrydde verdens jøder, enten de er gamle venstresosialister i Jerusalem eller gamle rabbier på vei til synagogen i Marseille.  Felles for ofrene er at de er jøder.  Felles for terroristene er at de er muslimer.
Bruk av kniv som politisk virkemiddel er ikke noe nytt i den islamske verdenSverdets lov er en grunnleggende forutsetning for islamsk jihad-kultur, noe Vestens ledere stadig fornekter.  Den islamske staten, ISIL, tvang imidlertid frem en fornyet erkjennelse av hva som mest kjennetegner ortodoks islam både i Syria, Irak og i Midtøsten for øvrig, hvor de offentlige henrettelsene som foregår i den vestlige verdens samarbeidsland, Saudi Arabia, er basert på klassisk sharia-lov som har vært praktisert i dette landet i 1400 år.  Saudi Arabia leder for tiden FNs Menneskerettighetsråd, noe som forteller mer om FN enn om Arabia.
Det som er bemerkelsesverdig er imidlertid ikke først og fremst hva som skjer i FNs organer, – det er vi vel vant med.  Det som er helt påfallende er hvor tilsynelatende likegyldig de fleste vestlige lands myndigheter, inkludert de norske, forholder seg til det faktum at verdensorganisasjonen som vi bruker enorme beløp på å støtte, er fullstendig dominert av noen av verdens mest brutale og inhumane diktaturer og terrorstater.  Disse bruker stadig organisasjonens talerstoler og resolusjonstekster til å rette ondsinnede angrep mot Israel.  Norges vanligste reaksjon på dette har vært å avstå fra stemmegivning når falskheten i anklagene blir for åpenbar.  Men å avstå fra å protestere mot urettvis behandling av et medlemsland er i realiteten det samme som å si seg enig uten å ville si det høyt.
En liknende unnvikende holdning øyner vi i Norge når det gjelder de voksende problemene vårt eget samfunn møter gjennom den økende tilstrømningen av migranter og asylsøkere fra den islamske verden.  Utbrudd av opprør og voldelighet blant muslimske innvandrere i norske asylmottak har gitt politiet en liten smakebit på hva jødene kjemper mot hver eneste dag i Israel.  Likevel velger norske medier og utenriksminister Børge Brende å gi moralsk og økonomisk støtte til terroristenes organisasjoner.  Det virker som om man tror at man kan øke sikkerhetsnivået i Norge ved å ta islamistenes parti mot Israel i FN og Midtøsten.  Resultatet så man forleden da det kom tilbud fra Jemen om at Martines drapsmann kunne utleveres dersom Norge ville stille opp og ta regningen som fredsmekler.  Dette illustrerer hvor gjennomkorrupt den arabiske verden er.
De siste to månedene har det ikke gått en dag uten at en araber har prøvd å myrde en jøde med kniv.  Mens den islamske verden står i brann og millioner av dens innbyggere er på flukt, har imidlertid profilerte norske journalister valgt å skrive bøker om Israel som fremdeles beskrives som legemliggjørelsen av all ondskap i regionen.  Både Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit, Fredrik Græsvik og Erling Rimehaug har gjort sitt ytterste for å sikre at mest mulig av folks oppmerksomhet rettes mot den evige skurken Israel.  Dette miljøet minner ikke så rent lite om FN når det gjelder fordreining og fornektelse av virkeligheten.  Gjennom fortielser, ensidige vinklinger og dreining av fokus og monoman opptatthet av hva Israel måtte ha av problemer, greier disse forvalterne av mediemakt å manipulere den opinionen de er satt til å informere.  Ofrenes lidelser glemmes eller bagatelliseres og regionens alvorligste problemer tilsløres og nedprioriteres.  Ikke engang FNs politiske misbruk av arabiske barn i denne hatbølgen får oppmerksomhet hos de norske journalistene.  Hovedsaken er jøden, slik det også var for 75 år siden.  Jødehatet er tilbake på medienes dagsorden.
De fleste av dem som angriper jøder med kniv er ungdommer.  De danser i gatene med kniv i hånden, oppildnet av sine ledere og roper ”død over jødene” uten at journalistene fanger det opp.  Også i arabiske medier er det påfallende stille om det som skjer.  Når man ser bort fra fjernsynskanalene til de palestinske selvstyremyndighetene og deres intense agitasjon, oppfordringer til knivdrap og annet oppvigleri mot Israel, er det i dagens situasjon et langt sterkere engasjement til forsvar for den palestinske sak i norske medier enn det er i den arabiske verden.  Det som er nytt i arabiske land i dag er de stadig tydeligere tegn på en indre oppløsning av de sosiale bånd som gjennom årtusener har holdt disse patriarkalske klansamfunnene under streng intern kontroll.  Et utslag av denne oppløsningen er utviklingen av Den islamske staten ISIL som rendyrker ultraortodoks islam uavhengig av de klassiske sosiale strukturene som alltid har kontrollert Midtøsten.  Dette svekker omverdenens mulighet til å handskes med problemet: Våre maktmidler er ikke egnet til oppgaven.  NATO er irrelevant og evnen til omstilling mangler.  Bare Israel og Russland ser ut til å fatte hva vi står overfor.
Men her hjemme oppfattes ikke disse utviklingstrekkene.  Av mangel på jøder å kritisere har man på kirkelig hold valgt å ta et nytt oppgjør med ”kristne fundamentalister” som støtter Israel og derfor ”har urovekkende mye til felles med islamske fundamentalister,” som det heter.  Vi skal ikke engasjere oss i de teologiske argumenter som styrer denne gamle skyttergravskrigen, men bare bemerke at når Oslos biskop og avisen Vårt Lands redaktør hever sine sverd i hellig krig mot Israels venners forsvar for den jødiske staten, da bør man ikke helt glemme at Israel er en legitim sekulær stat med medlemskap i FN, akkurat som Norge, og at dens eksistensberettigelse heller ikke skiller seg historisk og rettslig fra Norges.  Men den teologiske kivingen er typisk for dem som har et behov for å avlede oppmerksomheten fra de virkelige problemene i Midtøsten og den islamske forfølgelsen av kristne, som kirkelige kretser ennå har til gode å engasjere seg aktivt i.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644