Jerusalem – den som har fred

JerusalemJERUSALEM CITY. Jaffa Street i begynnelsen av februar er veldig forskjellig fra slik denne nyrestaurerte hovedgaten i Israels hovedstad fremstår om sommeren, midt under hovedinnrykket av turister fra hele verden.
Det er en litt hustrig morgen. Etter norske forhold er det luksus med tretten varmegrader, men de lokale kler seg i tykke dynejakker, skjerf og topplue. De ortodokse jødene har ikke dette problemet, deres tradisjonelle hatter hjelper til å holde varmen sommer som vinter. Jerusalem har garantert verdens høyeste tetthet av jøder i mer eller mindre ortodokse eller tradisjonelle fremtoninger, farget av miljøet de kommer fra, i Øst-Europa, orienten, Russland, Afrika og andre steder. Alt fra den tradisjonelle kippaen eller yarmulkaen, til de store svarte, bredbremmete hattene med og uten pull, eller og annen mer eksotisk hodepryd, levninger fra svunne tider. Her er armenske ortodokse i sine teltlignende kapper og med tilhørende hodeplagg, katolikker, muslimer, apostoliske kristne av ymse kategorier med sine mer eller mindre pietistiske klesdrakter, bare for å nevne noen. Det er ikke kjedelig å gå gatelangs en vanlig februarmorgen i verdens mest religiøse by.
Jødene var ikke ønsket der da var, stort sett. Vi har skrevet om de ulevelige forholdene i arabiske land, og alle kjenner til Holocaust. Pyntelige Norge var på ingen måte villig til å gjøre rett og skjel for seg etter at vi hadde bidradd til dette ufattelige folkemordet på vår sedvanlige korrekte, folkerettslige uangripelige, men likevel så kyniske og dypt umoralske måte. Etter å ha skysset norske borgere til nazistenes tilintetgjøresleirer var det slett ingen ydmyke beklagelser å få fra Norges side. Noen hundretalls jøder fikk til nød lov å komme til Norge etter krigen. Den første offentlige beklagelsen kom i 2012.
Her har de laget seg sitt lille paradis. Israel er ikke perfekt, det skal ingen tro. Som alle andre land og samfunn har man sine problemer og utfordringer. Som i nær sagt alle andre land sliter man med arbeidsledighet og fattigdom, og selvfølgelig har man politiske rivninger og som i Middelhavslandene ellers, en etter norske forhold temmelig høylytt argumentasjon for diverse syn. Men tatt i betraktning noen enkle fakta, som at det som finnes av moderne velferd, teknologi, infrastruktur, i grove trekk er skapt i tiden etter 1948, og at landet i alle år etter dette har hatt en ekstrem innvandring av jøder fra hele verden, fra alle mulige kulturer og levesett, at landet har en stor arabisk minoritet, at landet har hatt tre store kriger i disse årene i tillegg til utallige større og mindre terrorangrep av kortere og lengre varighet, så er det vanskelig ikke å benytte superlativer etter et par dager i landet.
Bibelens gamle ord om at jødene skal bli til et lys for folkene, har absolutt sin gyldighet. Tatt i betraktning de ekstreme omstendighetene er det fantastisk at Israel har en av verdens sterkeste og mest ekspansive økonomier. Landet har verdens høyeste antall gründerbedrifter, og ligger i absolutt tet på forskning innen kreftmedisin, legemiddelteknologi og jordbruk. Universiteter som rangeres i verdensklasse, eller sykehus som oppsøkes når man trenger det ypperste, som når palestinernes ledere trenger avansert medisinsk behandling, er blant høydepunktene. De fleste har fått med seg at verdens mest brukte operativsystem Windows bygger på en kjerne (NT) som er utviklet i Israel.
Å være ute blant folk i Jerusalem og suge inn atmosfæren er en opplevelse. Her er de hjemme. Jerusalem er igjen på jødiske hender, og de unge treffes over en øl eller to, og gjenoppfrisker opplevelser fra militæret. En ung kvinne vi kom i snakk med fortalte hun hadde stortrives de to obligatoriske årene i hæren. Det hadde vært «litt strengt» syntes hun, men for hennes del hadde hun forståelse for at det måtte være slik. Men militæret blir for de unge en helt naturlig del av det sosiale livet. Som alle steder unge mennesker møtes, oppstår det bånd. Noen treffer venner for resten av livet, andre treffer en kjæreste, noen kanskje den utkårede de ønsker å dele livet med og starte familie med. I alle fall får alle som må bruke to år, eller for menns vedkommende, tre år av sine liv til å forsvare og beskytte sitt fedreland, en helt spesiell tilhørighet. Det er ikke for moro skyld israelere ikler seg uniformen. Omgitt av erklærte fiender, folk som i mange tilfeller har angrepet landet militært både en og flere ganger, er det en dyd av nødvendighet. Førstegangstjeneste i Israel er et skarpt oppdrag.
De møtes i små grupper, noen i uniform, andre i sivil. Unge menn og unge kvinner, noen med ytre religiøse kjennetegn som kippah, andre kledd som vanlig vestlig ungdom. Noen med det umiskjennelig typisk jødiske preget med mørkt hår og en markant nese. Noen av de unge kvinnene har en hårprakt som gjør dem til blikkfang, et omfangsrikt virvar av brune og svarte krøller, og mørke øyne med markante øyenbryn. Vakre, men farlige. Det kan ikke være spøk å skulle ut i krig mot slike fryktinngytende kvinner om man kommer fra ett av de mannssjåvinistiske nabolandene hvor kvinner ikke oppfattes som fullverdige mennesker, men blir gjemt bort fra offentligheten og dekket med tøystykker for ikke å friste den mannlige befolkningen. Så sitter de der i noen timer og deler en vannpipe og koser seg. Det er godt å bevitne livsgleden, styrken og følelsen av trygghet. En tanke som slår en der man sitter og suger inn inntrykk, er jo urimeligheten i at dette overhodet skal være nødvendig. Disse unge fortjener bedre. De skulle ikke måtte bruke år av sine unge liv til å forsvare seg mot hatefulle fiender. Spesielt ikke sett på bakgrunn av hva resten av verden lot skje med dem. Om verden var rettferdig skulle fellesskapet med den største selvfølgelighet stille opp med en hærstyrke for å beskytte disse menneskene, av ren skyldighet. De europeiske stater som ikke selv var aktivt med og spilte en rolle under Holocaust, gjorde forsvinnende lite for å forhindre massemordet. I tillegg kommer århundrer med pogromer – forfølgelse og undertrykkelse av jøder fordi de er jøder – langt utenfor Europas grenser.
Men verden er ikke rettferdig. Langt fra å stille opp for noen for å garantere fred, motarbeider man landet, man bruker løgn og desinformasjon i noe som kan ligne en kynisk, målrettet kampanje for å diskreditere jøder og deres eneste trygge land, Israel. Det ville være naivt å tro at et NRK som bevisst underslo og aktivt forvrengte fakta om den voldtektsdømte romkvinnen til tross for heftig intern diskusjon og uenighet før produksjon av reportasjen, ikke like bevisst underslår og forvrenger fakta i saker som angår Israel, der de aktivt har gått ut og erklært støtte til jødenes fiender. Det ville være naivt å tro at vi ikke kun er toppen av isfjellet når talsmenn for vår regjering nærmest automatisk slenger ut påstander om at Israel bryter Folkeretten uten å begrunne eller dokumentere dette, og uten å svare på spørsmål om dokumentasjon av påstanden – i den grad slike spørsmål overhodet kommer. De vet de kan gjøre det helt ustraffet. Mediene er på deres side, folk flest er kunnskapsløse og har en forbløffende evne til å glemme fortidens løgner og tilgir gladelig overtramp av typen over. Ingen bryr seg. NRK eller Gahr Støre vil neppe måtte stå for noen rett og forklare seg om sine løgner.
Tilbake står et Israel som siden sin spede start som selvstendig stat i 1948 har måttet stole på seg selv. Kun seg selv. I dag fremstår Israel som et sterkt, selvstendig, troverdig og fremgangsrikt land, i særklasse i regionen. Vi åpner aviser her i Jerusalem og leser om internasjonale kåringer av det frieste land i regionen. Hvem andre er øverst på listen enn dem hele Europa var ute etter for bare drøyt et halvt århundre siden? Og det i et nabolag der man skyter ned sine egne borgere, hvor det er demonstrasjoner fordi befolkningen lengter etter fred og frihet, mat og velstand, orden og sikkerhet – nettopp de verdiene vi ser her på gaten i Jerusalem. Her går den arabiske imamen like trygt på gaten som den armenske ortodokse presten, og innimellom de jødiske gammeldags kledde religiøse kvinnene med sin ungeflokk ser vi unge arabiske fjortiser. De er stort sett kledd som sine jødiske venninner, i åletrange jeans og høyhælte sko med «bling» på, og de tekster ivrig på sine iPhoner. Burkaene er i mindretall, i alle fall i den flotte nye handlegaten Mamilla like ved Gamlebyen. Etter all sannsynlighet har de et bedre liv her i Jerusalem, enn i hvilken som helst annen, arabisk hovedstad.
Det gir en god følelse å være i Jerusalem igjen. Man føler seg på en måte satt inn i en eldgammel virkelighet. Her har mennesker fra hele verden kommet opp igjennom århundrene for å søke sin gud, enten de var jøder eller kristne, og i de siste hundreårene, muslimer. Jerusalem er sentrum for millioner av menneskers religiøse lengsel, og bærer preg av det. Å stå på taket av bygningen man bor i og se ned på Jaffa-gaten gir andre vibrasjoner enn å flanere på Bygdøy Allé. Det passer godt med jødenes hilsen. Fred.
Navnet Jerusalem betyr «den som har fred.»
Shalom.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644