Israel – multikulturell og multietnisk smeltedigel

Arin Shaabi, arabisk, kristen, jødisk og israelsk jurist i Det israelske forsvaret
Arin Shaabi, arabisk, kristen, jødisk og israelsk jurist i Det israelske forsvaret

Mens LO her hjemme i dag på arbeidernes dag kjører sine boikott-kampanjer, mot Regjeringens uttalte politikk, med slagord som «Støtt staten Palestina – boikott Israel» (Oslo), «Staten Israel = Apartheid» (Bergen), er virkeligheten den at Israel er et levende, fungerende demokrati, et i ordets rette forstand pluralistisk og multikulturalistisk samfunn, med en frihet for individet som går de fleste land i regionen, om ikke alle, en høy gang.
Times of Israel har i dag en reportasje kalt «Den israelske hærs mest usannsynlige arabiske aktor«, hvor det dreier seg om den kvinnelige (!) arabiske advokaten lt. Arin Shaabi, som altså er kristen, samtidig som hun er jødisk og israelsk. Hun arbeider i de militære rettsinstitusjonene på den såkalte Vestbredden, mot en økende bølge av nasjonalistisk kriminalitet begått av Palestina-arabere.
Løytnanten fremstilles som en sosial advokat med et kors tatovert på sin venstre håndbak. Å klassifisere henne etnisk, nasjonalt eller religiøst, kan være en utfordring. Hun spekulerer på om hun kan kalles sionist, til tross for sin offisersgrad i det israelske forsvaret.
Shaabi er barnebarn av en jødisk-marokkansk kvinne som flyttet til Israel og en velstående kristen araber fra Jesu fødeby. I USA eller Storbritannia ville kanskje en menorah og et juletre godt kunne stå i samme rom, men i Nasaret, og i de militære rettssalene i Salem ved Jenin på Vestbredden, hvor tusenvis av Palestina-arabere blir stilt for retten hvert år, blir hennes komplekse identitet stilt på prøve og trykk hele tiden, skriver avisen.
Ordningen med militærdomstol er til for de israelske soldatene og for de palestinske innbyggerne på Vestbredden, og har sin basis i Folkeretten. Også israelsk Høyesterett har godkjent ordningen. Men like fullt er det et system som sliter, med tusenvis av saker hvert eneste år, til sammen hundretusenvis av dommer i løpet av de siste 46 år. Betegnelsen på den fastlåste situasjonen er «militær okkupasjon» (Genevekonvensjonenes «belligerent occupation«), den juridiske betegnelsen som tillater en fremmed makt å bruke militær lovgivning på et okkupert eller beseiret folk. Palestinernes voldelige opposisjon gjør det ikke bedre.
De senere årene har det vært relativt rolig fra disse, men i det siste har IDF, det israelske forsvaret, sett en økning i kriminalitet fra denne gruppen. Operasjon Pillar of Defense i november 2012 har sammen med andre konflikter, ført til en økning i det IDF kaller «folketerror», steinkasting, Molotov-cocktails og andre improviserte, hjemmelagede våpen. 30. april ble en fembarnsfar, Evyatar Borovsky, knivstukket og drept på et busstopp i den nordlige delen av området. Major Alon Raveh, ledende aktor i Samaria-regionen, bekrefter økningen. «Det er en vanvittig økning av saker,» sier han.
Ved utløpet av mars var det 4.764 palestinere innesperret i Israel, noe som utgjør rundt en firedel av totalt antall fanger i landet. Som også er tilfelle i sivile saker, blir de aller fleste sakene ikke bragt til domstolene. Avtaler mellom forsvarer og aktor, betingede løslatelser og lignende er det som gjelder. En arabisk forsvarsadvokat fra den arabiske byen Um el-Fahm, Wissam Egbaria, sier at systemet ville kollapse om bare 30 prosent av sakene kom til domsstolene.
I tillegg til å være overarbeidet, er det ikke til å komme forbi at det er en belastning å arbeide som araber ved IDFs militærdomstoler. I rettssalene har de palestinske tiltalte ansikter, de har familier og de har sin livshistorie. Noen ganger er det religionen deres – kristendom – hun har mest til felles med. Men hun sier hun har fred med å arbeide her. «Min jødiskhet, min israelske identitet, har til en viss grad vunnet over nasjonaliteten og min arabiske side,» sier hun etter en lang dag i retten.
Rommene hvor det utøves militær rett er spartanske greier. Det er lavt under taket. Bak i lokalet er det to benker for tilhørere, et grått metallrekkverk, fire bord for aktoratet, stenografer, tolker, for de tiltalte og deres advokater. Foran i rommet er det en opphøyet plattform, hvor dommerne sitter bak våpenskjoldet for advokatenes generalkorps, symbolsk med et sverd, en olivengren og rettferdighetens vekt.
Under en nylig visitt bragte Shaabi 24 saker til dommeren for avsigelse av dommer. Mesteparten av sakene dreide seg om steinkasting mot soldater. Dette anses som mindre alvorlig enn kasting på sivile. Noen av sakene går på illegalt opphold i Israel. En av de anklagede var 16 år gammel. En spilte fotball på det palestinske laget for mentalt handikappede. Hans tilstand var moderat, og han ble funnet i stand til å stå for retten. En stilte i rosa Lacoste skjorte. Han var tiltalt for medlemskap i  the Popular Front for the Liberation of Palestine, PFLP. En som stilte i hvite tenissko og grå jeans, tidligere ustraffet, hadde blitt fersket mens han bar hjemmelagede rørbomber til et sted hvor de planla et angrep.
IDF krevde ikke mer enn 10 år i fengsel for noen av tilfellene. Ofte ble straffen noen måneder i fengsel og noen tusen shekel i bot.
Arbeidet var ren prosedyre: å lese opp anklagen for den tiltalte, forsikre seg om at han forstod anklagen, og å sette en dato for rettssaken. Alle de palestinske tiltalte var mannlige, de aller fleste i slutten av tenårene. De viste sjeldent noen interesse for det som skjedde i retten. De som fikk en dom nektet alle som en å si noen ord til sitt forsvar. Alle på en nær brukte sin tid i rettssalen på å kommunisere med de to familiemedlemmene som hadde anledning å være der, med tegnspråk og leppebevegelser, mens de ignorerte sine forsvarere fullstendig. Den ene var en bredskuldret mann midt i tjueårene som hadde bodd og arbeidet i Israel i en årrekke for å forsørge familien sin, men hadde en tidligere anklage for ulovlig våpensalg.
Shaabi studerte ved skolen «søstre av vår hellige frelse» i Nasaret, hvor rektoren var nonne. Hun gikk fra å være en av de beste elevene her, til å jobbe for aktoratet ved IDFs juridiske system.
Hun begynte med sin bestemor. Hun het Rachel og var en tradisjonell jøde fra Fez i Marokko, og kom til Israel i femtiårene. Shaabi visste ikke så mye om akkurat når hun kom, eller hvordan hennes ideologiske følelser overfor sionist-staten var. Kun at hun kom med familien og at de bosatte seg i Pardes Hannah og Holon. I 1959 møtte hun Shaabis bestefar, en fordomsfri kristen fra Nasaret, og de ble forelsket, og giftet seg få måneder senere. Rachel ble døpt på sin bryllupsdag.
På alle andre felt forble Rachel jødisk. Over døren sin hadde hun en mezuzah, selv om hun bodde i en arabisk by. Hun tente Shabbath-lys og feiret alle de jødiske helligdagene.
Rachel hadde tre jenter og en gutt. Jentene fikk jødiske navn, Dina, Anat og Ruto. Gutten fikk et kristent navn. Alle de tre jentene giftet seg med arabere, men beholdt noen av sine jødiske tradisjoner. «Vi tente lys og hadde seder i påsken, fortalte Shaabi, som er datter av Dina. «Men jeg vokste opp veldig kristelig.»
Nasaret hadde sterke rivninger mellom kristne og muslimer, og med sin blandede bakgrunn skapte dette problemer for henne. «Jeg var en minoritet i en minoritet i en minoritet,» forklarte hun. Som barn besøkte hun ofte sin bestemor, men voktet seg for å ta side i den israelsk-arabiske konflikten. Hun holdt seg alltid politisk nøytral. «Jeg følte at hvis jeg tok parti for staten, ville jeg være imot familien, og hvis jeg var for familien, ville jeg være imot staten.»
På videregående studerte hun hebraisk litteratur, og begynte å føle at hun hørte til her og hadde lyst å tjene landet sitt, i motsetning til tvillingbroren, som flyttet til USA. Hennes jødiske fettere gikk i militærtjeneste da de var 18, men hun følte at IDF var for langt fra hennes virkelighet. For eksempel visste hun ikke en gang at det fantes noe slikt som Remembrance Day, minnedagen for de falne, før hun ble innrullert i forsvaret.
I stedet valgt hun å studere ved et college i det sentrale Israel, og studerte jus. Etter fire år her, og etter å ha blitt venner med en arabisk druser som også planla å gå inn i hæren, meldte hun seg for sesjon.
Moren støttet henne, faren sterkt imot, og hæren var forvirret. I noen måneder gikk hun i ring i systemet, hun ble bedt om å ta forskjellige sikkerhetsklareringer, og i det store og det hele ble hun nektet adgang overalt. Hun fikk heller ikke noen klare svar på noen ting. Overalt hvor hun gikk, fikk hun spørsmål om hva hun gjorde i israelsk uniform. Til slutt ble hun imidlertid valgt ut av toppsoldaten i kompaniet, og ført i retning av MAG-korpset.
Hun møtte flere jurister der, alle en del av et program hun aldri før hadde hørt om, Atudah. Dette programmet sendte noen av Israels beste studenter rett fra videregående skole til college, og så til hæren, hvor de fikk offisers grad og kunne avtjene verneplikten over lengre tid som leger, jurister og ingeniører.
Etterhvert ble hun akseptert og kom inn på et kurs for offiserer innen jus, og etter eksamen ble hun spurt om hvor hun ønsket å arbeide. Alle muligheter sto åpne for henne nå. Hun valgte aktoratet i Judea og Samaria. Hun visste ikke helt hva jobben innebar, men som hun sa: «jeg elsker rettsforhandlinger, og hvor ellers kan 25-26 åringer jobbe med tunge saker hver eneste dag?»
Shaabi var ikke på noen måte skamfull for at hun behersket arabisk. Hun snakket åpent med en av de drusiske oversetterne, og ved en anledning med en palestinsk advokat fra Vestbredden. Noen ganger virket det som om at bare dommeren og referenten ikke forsto. Men det betydde på ingen måte at de på den andre siden aksepterte henne. «Til å begynne med tok de avstand fra meg,» fortalte hun om advokatene, som noen ganger kom fra Vestbredden. «En av dem sa at han hatet meg,» fortalte hun.
Med tiden endret dette seg, mest på grunn av morsmålet hennes, som bedret kommunikasjonen mellom den anklagede og påtalemyndigheten. «Du vil ikke se sjefen min prøve å diskutere med den advokaten,» sa hun. «Det går på pantomine alt sammen.»
Hjemme i Nasaret er hun imidlertid ikke akseptert. «Å komme hjem i IDF-uniform,» forteller hun, «er omtrent det samme som å spasere rundt uten klær.» Hun har flyttet til den jødiske øverste delen av byen – «verdens kjedeligste by.» Faren og moren er nå skilt, og faren vil ikke ta imot henne dersom hun kommer i uniform.
På kjærlighetsfronten har hun ikke hatt nevneverdig suksess. Hun har ikke noe tid til sosialt liv, og hun har lyst å finne seg en mann som er kristen. Hun er klar over at det ikke er veldig akseptert i hennes verden å ha en slik jobb. Det øker ikke akkurat hennes verdi på ekteskapsmarkedet, for å si det slik.
Det vanskeligste ved jobben er barna som må gjennom systemet. Hæren anklager barn fra 12 år og oppover. Noen ganger ser hun barn på ti år som allerede har en tykk mappe med forbrytelser. En 16-åring ble nylig stilt for retten bak lukkede dører, med 24 anklager mot seg. «Det er det som plager meg,» sier Shaabi. «Det er ikke det at de er palestinsk, men det at de er så unge.»



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: