Iran, Israel og USA

Her i sosialistiske Norge har det de siste tiårene dessverre blitt konsensus at nyheter om Israel vinkles negativt i enhver sammenheng, med den følge at selv positive nyheter blir vrengt på, eller ikke rapportert i det hele tatt.
Hvor lenge siden er det at du leste om en ny israelsk medisinsk nyvinning i Aftenposten? Når meldte NRK sist om Israels gratisbehandling av Palestina-arabiske barn på sine avanserte medisinske klinikker? Når beskrev tabloid-VG eller tabloid-Dagbladet sist den økonomiske suksessen Israel? Vet du at Israel har flest gründerbedrifter i hele verden? I så fall, hvorfor ikke? Norge er en suksess, og man liker gjerne å menges med og sammenligne seg med andre suksessrike.
Selv når nyheter skal fremstilles, noe som i utgangspunktet skulle være uproblematisk å berette i en nøytral form, vris fokus slik at leseren uvilkårlig sitter igjen med inntrykket av at Israel – jødenes stat – er ute etter gevinst, at de nærmest er krigshissere, at de bryter internasjonal lovgivning, hva det enn måtte være. Det er muligens det letteste å lage en liste over det Israel IKKE har blitt beskyldt for.
Slik er det også med situasjonen i Midtøsten nå, i forhold til Iran. Vi vil sitere Hans Rustad 3. mars 2012 i Document.no:

Norske medier er blant dem som presenterer Israel som krigshissersk, og som setter USA i en vanskelig posisjon.
 
Slik er det ikke. Obama gjør det klart at USA ikke kan tillate at Iran blir en atommakt.

New York Times skriver 5/3 på lederplass (Iran, Israel og USA) om det nylige møtet mellom Israels president Benjamin Netanyahu og USAs president Barack Obama i en ganske annen ånd. Her fremgår realitetene noe mer balansert. Man kan være for eller mot republikanere eller for eller imot Israels sittende regjering, men ingen av de to statslederne ønsker en væpnet konfrontasjon med den islamske republikken. Man kan være nokså sikker på at ethvert håp om en diplomatisk løsning vil gripes – i begge lands regjeringer – og at alle steiner snus i så måte.
Avisen skriver at president Obama og statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu, begge to har skylden for det anstrengte forholdet for tiden. Men, slår de fast, «det finnes ingen tvil om at president Obamas tar ansvar for Israels sikkerhet.» For når han advarer om at et israelsk angrep på Iran kan slå tilbake, og at «det fremdeles finnes en åpning for diplomati», så snakker han om både amerikanske og israelske interesser.
Man kan altå ikke nødvendigvis sette de to opp mot hverandre og si at Netanyahu ønsker krig med Iran, mens Obama ønsker diplomati, slik norsk presse har en tendens til å fremstille saken. Det blir for enkelt å fremstille det slik.
New York Times skriver videre:

Irans kjernefysiske appetitt lar seg ikke benekte, likeså landets ondartede oppførsel overfor Israel, overfor USA, overfor dets arabiske naboer og sitt eget folk. Israels trusler om unilateral handling har endelig fått verden til å se faren. Men det må ikke herske noen som helst tvil om hva det vil koste å skade Irans kjernefysiske kompleks, den høye innsatsen og den begrensede gevinsten.
Dette vil ikke bli en «kirurgisk» operasjon slik Israels angrep på Irak i 1981 da de ødela reaktoren i Osirak, eller da Israel angrep et uferdig kjernefysisk anlegg i Syria i 2007. Iran har mange anlegg, og de som er kritisk avgjørende for dem er gravd ned eller «herdet.»

Avisen peker også på martyr-effekten Irans regjering vil få blant sine egne, og den splittende effekt et angrep vil ha på de internasjonale koalisjonene, noe som vil underminere ytterligere sanksjoner, noe som til syvende og sist vil gjøre det enklere for Iran å bygge opp igjen programmet sitt.
Men Israels frykt er ikke ugrunnet. Som en utsatt liten stat som får konkrete trusler fra presidenten i Den islamske republikken, og med Israels historie, med aggressive angrep fra kjempesterke nabostater siden 1948, vet de bedre enn mange andre hva det har å si at de er forberedt.

Israel har all rett til å frykte og å være frustrert. For verden har ignorert Irans misgjerninger og trukket på skuldrene av Israels advarsler. Men mens president George W. Bush bløffet, men ikke gjorde noen fremgang i saken, så har Obama, med kraftige puff fra Israel og fra Kongressen, hatt økende hell med å engasjere det internasjonale samfunnet i å isolere og straffe Teheran.

Videre mener avisen at Teherans siste bud nå om å vende tilbake til forhandlinger antagelig er enda en skinnmanøver, men at man likevel må teste tilbudet ut.
Så til sist: Hva så dersom sanksjoner og diplomati ikke virker?

Obama har lenge sagt at alle muligheter er på bordet. I de siste dagene har språket blitt mer presist, uten tvil på grunn av Israels trussel om å handle på egen hånd.
Sist uke sa han til The Atlantic at «når USA sier at det er uakseptabelt for Iran å få kjernefysiske våpen, så mener vi hva vi sier.» I en tale til the American Israel Public Affairs Committee sist søndag sa han at hans politikk er ikke å hindre Iran, men å «forhindre at Iran får kjernefysiske våpen.»
De forente states forsvar er langt bedre skikket til å gjøre alvorlig skade på Irans fasiliteter enn det israelske militæret. Men konstnadene vil fremdeles være høye, med mye av de samme faremomentene og usikkerhetsmomentene.
Obama har rett i at en militær aksjon kun må være den aller siste mulighet, men Israel skal aldri tvile på denne presidentens mot. Det skal heller ikke Iran.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644