Hvor kommer antisemittismen fra?

Shabbat shalom alle sammen,
I denne uken opplevde vi et eksempel på hva som tåles av ytringer mot jøder så lenge de ikke kommer under offentlig debatt.  Arbeiderpartiet i Hedmark har likevel valgt, selv etter at Det mosaiske trossamfund anmeldte saken, ikke å ekskludere antisemitten og islamisten Ahmed.  Offentlig lys på uvesenet hjalp ikke, men nå vet vi litt mer om hvor vi har Hamar Arbeiderparti.
Man sitter igjen med en følelse av at det kan være mye av slikt grums i noen miljøer som ikke når offentligheten.  Men mer enn nok kommer på trykk til at vi får illustrert de funnene av norsk antisemittisme som ble påvist i rapporten fra Holocaust-senteret i sommer.  Det er heller ikke vanskelig å få øye på kildene til det norske jødehatet.  Vi har gjennom mange år påtalt den strømmen av usanne og tendensiøse påstander som ustanselig kommer fra agiterende personer som Kåre Willoch.  Hovedkilden til HL-senterets funn av antisemittisme er imidlertid hverken Willoch eller hans venstre-ekstreme og islamistiske kolleger.  Hovedkilden til norsk antisemittisme er den gruppen av ”ansvarlige redaktører” i norske massemedier som daglig gjennom mange år og under tvilsomme påskudd villig har publisert utbruddene av jødehat fra slike enkeltpersoner.  Det er resultatet av denne medievirksomheten som sitter igjen i folkesjela og som har gjort antisemittismen i Norge til et tema for internasjonal bekymring.
Vi ønsker dere en velsignet helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen.

**********

 
Hvor kommer antisemittismen fra?
Den 29.  november 1947 foreslo et flertall i FNs Hovedforsamling å dele det palestinske mandatområdet i en jødisk og en arabisk del for å muliggjøre en tostatsløsning på den langvarige konflikten mellom arabere og jøder.  Den arabiske part erklærte øyeblikkelig i FN at grensen mellom de to ville bli ”en grense av ild og blod.”  Det er det eneste løftet den Palestina-arabiske part noen gang har holdt overfor jødene.
På dagen 65 år senere var det ny avstemning i FNs Hoverforsamling.  Denne gangen vedtok man å gi palestinerne status som ”observatørstat” i FN.  Mange synes å mene at dette vil tjene fredens sak i Midtøsten, men det er ingen grunn til å tro at fred lar seg skape av politiske symboler og hatefull retorikk.  Fred er en realpolitisk dimensjon som bare vil finne sted der hvor partene genuint ønsker freden velkommen og lever i pakt med dens prinsipper.
Håpet om fred i Midtøsten har de siste tyve år vært knyttet til de forhandlingsprosessene som Oslo-avtalene var et resultat av.  Oslo-avtalene var selve veikartet for forhandlingene mellom israelere og palestinere som fredsprosessen hvilte på.  Nå har den palestinske part åpent erklært brudd med denne fredsprosessen, og Norge, som et av signatarlandene til avtaleverket, støtter dette bruddet med fredsprosessen som dermed endelig er avsluttet.  Norge påtar seg et betydelig ansvar for utviklingen av den konflikten som nå vil fortsette i all overskuelig fremtid.  Norge er allerede en av de største bidragsyterne til det palestinske samfunns økonomi og velferd.  Den byrden vil vokse og vi vil måtte bære den svært lenge.
Selv FNs normalt optimistiske generalsekretær Ban Ki-moon var tydelig pessimistisk mht.  utsiktene til fred mellom arabere og Israel.  «En tostatsløsning synes stadig mer fjern,» sa han og la til at «fredsprosessen er holdt kunstig i live.»  Med dette som utgangspunkt må vi nå justere hele vår tenkemåte omkring Midtøsten.  Der er ikke lenger en fredsprosess mellom palestinerne og Israel.  Hele regionen er engasjert i utallige åpne væpnede konflikter som ingen andre enn Iran har forslag til løsning på.  Men utslettelse av Israel er ingen opsjon i realpolitikkens verden, og resultatet vil derfor bli en fremtid med ufattelig lidelse for hundretalls millioner av mennesker hvis ledere sier at de elsker døden slik vi andre elsker livet.  De vil kanskje få sine ønsker oppfylt alle sammen, og her hjemme vil vi helst komme til å skylde på jødene.
Tross de astronomiske pengesummene verdenssamfunnet, Israel inkludert, har gitt til araberne gjennom mange tiår, ser man ingen utvikling av levekårene som reflekterer bistandsnivået.  Det skjedde en markant utvikling av økonomi og levestandard på Vestbredden og i Gaza i årene mellom 1967 og innføringen av det palestinske selvstyret, men siden har forfallet preget utviklingen, og det er all grunn til å frykte at det palestinske folk, i likhet med sine arabiske naboer, vil fortsette mot en avgrunn.
En hel generasjon av mediefolk har vokst opp med løgner om Israel.  De er blitt en integrert del av deres ideologi, og de kjemper iherdig imot ethvert forsøk på å bringe sannheten frem.  Stadig blir grensen mellom sannhet og løgn presset når det gjelder jødenes hjemland, Israel.  Resultatet av denne vedvarende propagandaen er ikke bare at en voksende del av befolkningen får antisemittiske holdninger, men at mediene selv blir så avstumpet at de ikke engang synes å legge merke til at det er grove løgner og aktiv antisemittisk propaganda de publiserer.
Vi vil illustrere dette med tre helt ferske eksempler på hva tre av Norges mest profilerte redaktører publiserte bare den siste uken, formodentlig i den tro at dette ville bli tatt for god fisk av deres lesere:
En av dem som har viet Israel stor oppmerksomhet gjennom lang tid er NTBs ansvarlige redaktør Pål Bjerketvedt.  Gjennom utallige anonymiserte pressemeldinger har han forsynt norske medier med de mest infame usannheter som uten tvil har vært med på å utforme nordmenns bilde av jødenes hjemland.  En respektert avis som Dagens Næringsliv hadde heller ingen betenkeligheter med nylig å bruke en forfalsket anklage om at Utenriksdepartementet skal ha frarådt norske selskaper å delta i oljeleting i Israel, og som NTB har sirkulert i norsk presse.  Tilfellet viser at det ikke spiller noen rolle for NTBs ledelse hvorvidt deres propaganda blir avslørt eller ikke, – de formidler den likevel, og de får automatisk avsetning i norske medier.
NRKs sjefsredaktør Hans-Tore Bjerkaas er en daglig gjenganger når det gjelder å publisere målrettet propaganda om jødenes hjemland.  Heller ikke her har det manglet offentlig kritikk og påtale, men det hjelper ingen ting.  Mens israelerne forsvarer seg mot langvarig beskytning med raketter fra Gaza, publiserer redaktør Bjerkaas en ytterst ondskapsfull samling av politiske usannheter og forvrengninger skrevet av ”forsker” Jacob Høigilt ved FafoDen israelske strategien på Gaza virker stadig mindre langsiktig, særlig med tanke på utviklingene i regionen.  Tiden jobber for Hamas,” skriver Midtøsten-forsker Jacob Høigilt henrykt.  For ham er det Israel som er aggressor i ”et spill som ikke kan vinnes,” og Vesten tar feil i påstanden om at Israel har rett til å forsvare seg, – de bør heller føye seg etter islamistene som støtter Hamas, mener Høigilt.   Men det er altså ansvarlig redaktør Bjerkaas som publiserer dette propagandavåset mens Israel forsøker å stanse beskytningen av sin sivilbefolkning.  Redaktøren har på denne måten stilt sin lisensfinansierte kringkaster til disposisjon for Hamas i krigen mot jødene.
Vårt tredje eksempel henter vi fra selve grunnfjellet i norske mediers snart århundrelange kamp mot det jødiske.  Når det drar seg til i Midtøsten eller FN, er Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd tilsynelatende aldri i bet for en løgn som kan publiseres om jødenes hjemland Israel.  Denne gangen har hun valgt islamisten Mohammad Usman Rana til å presentere en fremstilling av israelske handlinger og politikk som vi kanskje må tilbake til Det tredje riket for å finne paralleller til.  Uten motforestillinger publiserer Haugsgjerd insinuasjoner om at Israel fører en ekspansiv, ”Lebensraum”-liknende okkupasjonspolitikk, at ”… vår utenriksminister Espen Barth Eide … omtalte Israels nedbombing av forsvarsløse palestinere … som «Israels rett til å forsvare seg»,”  og at ”det er bemerkelsesverdig at lederne i vår del av verden … ikke karakteriserer den israelske stats massedrap på palestinske barn og kvinner som alvorlige manifestasjoner av terrorisme.”
At radikale islamister er i stand til å uttale slike ting er ingen overraskelse.  I Midtøsten ser vi dette i mediene hver dag.  Bare for noen uker siden ble en annen norsk islamist arrestert for å ha fremsatt drapstrusler mot jødene i Norge.  Det som overrasker er at når enda en radikal islamist karakteriserer en hel nasjon som kriminelle som har et ”… økende behov for å okkupere palestinernes land gjennom bosettinger og militære angrep,” da får det villig spalteplass i Aftenposten.  Akkurat slik er det de holdningene som HL-senterets rapport om antisemittismen i Norge beretter om, skapes.
Israel har aldri gitt opp håpet om fred med sine naboer uansett hvor villedete de i dag måtte være.  I fredens navn er Israel villig til endog å gi araberne enda mer land, om de bare ville anerkjenne den jødiske staten Israels rett til å eksistere.  Det har de hittil nektet å gjøre, og det er derfor fredsprosessen står i stampe.  Saken dreier seg ikke om ”grensene fra 1967,” som Willoch og andre stadig gjentar.  I 1967 var Israel det eneste land i verden som ikke hadde grenser.  Da var landet omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig som enda ikke er helt avsluttet, og avtalene om våpenhvile slår uttrykkelig fast at de linjene ikke skal kunne anses som statsgrenser.  Det er den krigen noen synes å ville gjenopplive ved å oppheve fredsavtalene med Jordan og Egypt og gå tilbake til våpenhvilen fra 1949.  Men det blir ingen fred av å føre mer krig mot jødene og deres hjemland.  Som statsminister Netanyahu sa det i går: ”Når det gjelder det jødiske folks rett til dette landet har jeg et enkelt budskap til de mennesker som er samlet i Hovedforsamlingen i dag: Intet vedtak i FN kan bryte det 4000 år gamle båndet mellom Israels folk og landet Israel.”
Om i det minste norske redaktører hadde kunnet begripe at med genuin fred er det ikke lenger viktig hvor grensene går, fordi genuin fred skaper den sikkerhet som alle land har ubetinget krav på, da kunne vi kanskje innlede en begynnende fredsprosess her i Norge, slik at i det minste nordmennene kunne slippe å bli skadet av medienes kamp mot jødene.
 

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644