Hva med de 850.000 jødiske flyktningene fra arabiske land?

Michael Curtis er forfatter av boken «Burde Israel eksistere? En suveren nasjon under angrep fra det internasjonale samfunn.» (eng.)
I sin artikkel på Gatestone Insitute, «The Unbearable Silence about the Jewish Refugees» – Den ulidelige stillheten rundt jødiske flyktninger – skriver Curtis om de jødiske flyktningene som ifølge FNs konvensjoner oppfyller krav til flyktninger, og som UNHCR ved to anledninger, i februar 1957 og i juli 1967, fant å være dette i henhold til Folkeretten.
(Takk til document.no for artikkelen.)
Men som vi vet, er det ikke noen som i dag snakker om dette. Den palestinske historien der palestinerne fremstår som ofre, alle må synes synd på dem, det er verdens største og viktigste flyktningeproblem, bygger for det meste på historisk revisjonisme. Fordi man utelater å fortelle om de jødiske flyktningene som reiste, flyktet, eller ble utvist fra arabiske land, blir bildet feil.
Disse flyktningenes status er mye mindre kjent enn palestinernes. Sistnevnte har fått en mengde internasjonale resolusjoner vedtatt til sin fordel, og tretten FN-avdelinger og organisasjoner har hjulpet dem. De jødiske flyktningenes rettigheter og tap har aldri blitt tatt alvorlig, og ingen internasjonale fora har gjort noe seriøst forsøk på å gi dem deres rettigheter.
Kontrasten er veldig. Mellom 1949 og 2009 ble 163 resolusjoner vedtatt i FNs generalforsamling som dreide seg om det palestinske flyktningeproblemet. Ingen om de jødiske flyktningene. Likeledes har FNs Menneskerettighetsråd (tidligere kommisjon) siden 1968 tatt opp 132 resolusjoner med løfte til de palestinske flyktningene, – ingen som tar opp de jødene som flyktet fra arabiske land.
Curtis fortsetter med å peke på og nevne eksempler på hvor lite interessert FN har vært oppigjennom til å ta opp saken, til tross for tidligere vedtak i samme organisasjon. UNRWA har bistått de palestinske flyktningene med 13 milliarder amerikanske dollar (2007-verdi). De jødiske flyktningene har ingen ting fått, ikke av noen FN-organisasjoner.
Det har bodd jøder i det som i dag er arabiske land, i mer enn 2500 år, helt tilbake til det babylonske fangenskapet. I 1948, skriver Curtis, utgjorde jødene 3,6% av innbyggerne i Libya, 2,8% i Marokko, og 2,6% av innbyggerne i Irak. Den sosiale statusen de hadde i disse landene varierte. I Irak og Egypt var noen av dem vellykkede borgere med gode jobber og stillinger, og de var synlig i sosietetslivet. I Jemen og Marokko var de i all hovedsak fattige og hadde dårlig utdannelse.
Generelt sett ble jøder i arabiske land behandlet som dhimmier, som annenrangs borgere som knapt var ansett. I mange tilfeller måtte de betale en andel, eller skatt, kalt Jizya, for å få være i landet. I noen land fikk de utøve en viss begrenset frihet når det gjaldt religion, utdannelse, forretningsdrift og muligheter ellers, men andre steder hadde de ikke de samme rettigheter som borgerne ellers. De ble diskriminert juridisk, eiendom ble tatt fra dem, og også borgerskap.
Forfatteren forteller om hvordan jødene i det 20. århundre, både før og etter at staten Israel ble opprettet, ble truet i mange arabiske land. Fysisk, økonomisk og sosialt. Jødene opplevde opptøyer, massearrestasjoner, konfiskering av eiendom, økonomisk boikott, og begrensninger på hvilke yrker de fikk lov å ta. De ble også nektet å ta utdannelse ved høyskoler. Pogromer fant sted i Libya, Syria og Marokko, og spesielt i Bagdad i Irak led jødene under en pogrom som fant sted to dager i juni 2941. Under den nazi-vennlige Rashid Ali al-Gaylani, som var statsminister i kongedømmet, ble 179 jøder drept, og 600 skadet under opptøyer.
Fortellingen fortsetter med opprørere i Tripoli som drepte over 140 jøder i 1945, og en mengde andre hendelser i arabiske land som førte til at jøder ble myrdet, kidnappet, diskriminert, utvist og ekskludert.
Så bestemte Den arabiske liga seg for å frarøve jødene deres statsborgerskap. Irak gjennomførte dette i 1950, og tok eiendommene deres i 1951. Egypt og Libya innførte lover som sa at «sionister» ikke var statsborgere. Dette gikk ut over jøder som hadde levd i landene deres i over tusen år før Muhammed ble født i år 570, og deretter fremveksten av islam i det syvende århundre.
Da staten Israel ble skapt i 1948, ble jøder i arabiske og muslimske land i Midtøsten plyndret, de ble utsatt for organisert diskriminering, vold, angrep og pogromer.
I 1961 tok Libya fra de resterende under 10% jøder som hadde forblitt i landet, deres borgerskap. Det samme gjorde Algerie i 1962. Irak beslagla jødenes eiendommer. Som et resultat av dette begynte jødene å reise. De ble drevet ut, eller bedt om å dra. I midten av 1970-årene hadde nesten alle jødene, mer enn 850.000, forlatt disse landene. Man regner med at det største antallet kom fra Marokko (265.000), 140.000 kom fra Algerie, 135.000 fra Irak, og 105.000 kom fra Tunisia. Nesten alle de 55.000 jødene som bodde i Jemen ble bragt til Israel via en luftbro, det såkalte «flygende teppe.» Rundt 130.000 jøder kom med fly fra Irak til Israel.
I dag finnes det mindre enn 4.500 jøder i arabiske land. Israel absorberte og integrerte 600.000 av de mer enn 850.000 som reiste.
Det er nå på høy tid å få en slutt på den øredøvende tausheten og uviljen til å ta opp spørsmålet om de jødiske flyktningene, og innse at de må være en del av en endelig løsning på flyktningeproblemet i Midtøsten. Den avgjørende og viktige resolusjon 242 av 22. november 1967 sier at en omfattende etablering av fred må inkludere «en rettferdig løsning på flyktningeproblemet.» Det var, slår Curtis fast, Arthur Goldberg som i hovedsak var ansvarlig for å føre resolusjonen i pennen. Han var USAs representant til FN. Han gjorde det klart at språket refererte til «både arabiske og jødiske flyktninger, som i omtrent like stort antall mistet sine hjem som resultat av forskjellige kriger.» Implikasjonen var at alle løsninger ville måtte inkludere alle – ikke bare arabiske – flyktninger i Midtøsten.
Denne måten å se saken på går igjen både i bilaterale og multilaterale avtaler. The Framework for Peace in the Middle East som ble lagt frem på Camp David i 1978, fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 79, fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, Madridkonferansen i 91-92, og Israels avtaler med palestinerne i september 1993, og Interimsavtalen fra september 1995 innebærer alle en lignende språkbruk som over.
På samme vis annonserte UNHCR ved to anledninger, i februar 1957 og i juli 1967, at jøder som hadde flyktet fra arabiske land, «kan bli ansett som prima facie under dette kontors mandat,» ved på denne måten å anse dem som bona fide flyktninger i henhold til Folkeretten.
I enhver oppgjørsløsning må man ta hensyn til jødisk eiendom som har blitt forlatt, om man skal tilstrebe likhet. Den må ha innebygget rettferdighet for de jødiske flyktninger som har måttet gi fra seg eiendom som følge av arabisk og islamsk oppførsel. Det internasjonal samfunn bør også sørge for oppreisning for etterkommere av disse. De jødiske flyktningene bør få en form for kompensasjon, og en diskusjon rundt dette temaet bør være en del av statusoppgjøret i den arabisk-israelske konflikten.
Michael Curtis: The Unbearable Silence about the Jewish Refugees. 14. Desember 2012, Gatestone Institute.
Oversettelse og bearbeidelse: Willy Gjøsund



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: