Vi opplevde nylig at en gruppe fremtredende personer undertegnet et velment opprop til våre politiske ledere med oppfordring om å støtte europeiske og norske jøder som er i en utsatt situasjon:
- Europeere drepes på åpen gate fordi de er jøder,
- Nordmenn mistenkeliggjøres og trakasseres fordi de er jøder,
- Nordmenn stilles til ansvar for Israels politikk fordi de er jøder. Skillelinjene mellom Israel og jøder viskes ut i den offentlige kommunikasjon.
Et slikt Norge vil initiativtakerne ikke ha, og ber politikerne svare blant annet på hvordan de kan bidra til at antisemittiske holdninger i Norge blir kartlagt, forstått og bekjempet, samt hvorledes vi på en effektiv måte kan forhindre at jødiske nordmenn stilles til ansvar for et annet lands politikk.
Initiativet ble fort registrert av de politiske lederne som på invitasjon fra Arbeiderpartiets formann samlet landets partiledere til opprop mot jødehets. ”Det er fellesskapets ansvar å markere at ingen skal oppleve usikkerhet og utrygghet,” sa han. Meget raskt kom de politiske lederne på banen med en felles erklæring om tiltak mot antisemittismen i det norske samfunn.
Tiltakene ”handler om økt kunnskap, om å styrke myndighetenes samhandling, styrket dialog og økt involvering, og støtte sårbare og utsatte personer. Målet er å forebygge ekstreme holdninger, og hindre voldelige handlinger. Målet er trygghet for alle, uansett etnisitet eller religion. Vi ønsker et land der jødiske og alle andre nordmenn føler seg ivaretatt og velkomne. Hvis noen ikke føler seg trygge i Norge, er det et felles ansvar å handle. Det tar vi ansvar for,” heter det blant annet i svaret fra politikerne.
Vi ønsker velkommen alle tiltak som kan bidra til at også jøder skal kunne føle seg trygge i Norge. Men etter å ha studert dette problemet i mange år, er vi slett ikke helt overbevist om at de bebudede handlingsplaner mot antisemittisme vil ha synderlig større virkning enn de forslag vi har sett før. En viktig årsak til vår skepsis er at det fortsatt ikke er noen som tør foreslå en omfattende og vitenskapelig basert undersøkelse av hva som er kildene til at så mye som halvparten av den norske befolkning er bærere av oppfatninger som kan lede til antisemittiske ytringer og atferd. Når nesten 40 prosent av de spurte i HL-senterets undersøkelse fra 2012 var overbevist om at Israels behandling av palestinerne kunne sammenliknes med nazistenes behandling av jøder, står vi overfor et forhold som ikke først og fremst krever mer kartlegging av dette ondet, men som roper på dokumentasjon av dets kilder.
Og nettopp her har vi det problemet som mer enn noe annet er betegnende for den norske antisemittismen i dag: Den er i meget stor grad knyttet til de mange nedsettende og falske påstandene om jødenes nasjonalstat, Israel, som norske politikere og medier gjennom mange år har formidlet til det norske folk. Dette er etter vår erfaring en hovedkilde til de holdninger og oppfatninger av antisemittisk karakter som nå deles av store deler av befolkningen. Disse holdningene og oppfatningene kan ikke endres uten at våre politiske ledere, redaktører, journalister og andre meningsbærere slutter med den anti-israelske agitasjonen de i dag driver på med. Folk er klar over at Israel er jødenes eneste hjemland hvor de kan leve i trygghet som jøder.
Hetsen mot norske jøder kan ikke løsrives fra hetsen mot deres hjemland. I Norge er holdningene bak denne hetsen ikke skapt på grasrotnivå. Antisemittismen i Norge, som i resten av verden, har til alle tider hatt sitt utspring blant samfunnets øverste eliter. Skal jødehetsen i Norge bekjempes, er det uomgjengelig nødvendig at den politiske ledelsen og deres statsstøttede medier går i seg selv og innser hvilken rolle de selv har spilt i utbredelsen av dette ondet.
I etterkant av Arbeiderpartiets landsmøte og partiledernes initiativ til handlingsplan mot antisemittisme, opplevde vi et skoleeksempel på hvordan ledende politikere fremmer det ondet de sier de vil bekjempe. I NRKs program Urix den 20. april hvor man debatterte Arbeiderpartiets vedtak om å anerkjenne staten Palestina, opplevde vi at formannen i Stortingets Utenriks- og konstitusjonskomité, Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, beskrev den jødiske staten Israel ved hjelp av flere grove løgner av sterkt nedsettende karakter. Det hjelper ikke at hun beskriver seg selv som ”venn av det israelske folk” når hun samtidig fremstiller deres hjemland som en forbryterstat.
Blant hennes karakteriserende påstander om Israel, merker vi oss at hun mener landet begår en ”folkerettsstridig okkupasjon,” driver med ”økt bruk av ulovlige bosettinger,” og at landets statsminister ”ikke ønsker en tostatsløsning” og ”taler med to tunger” når han advarer mot den akutte faren for nye terrorangrep mot Israel. Ingen av disse påstandene fra Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talskvinne er sanne, og det er etter vår erfaring stadige utsagn av dette slag gjennom mange år fra politiske ledere som danner hovedgrunnlaget for antisemittiske holdninger i det norske folk.
Vi står da tilbake med spørsmålene i oppropet til de fremtredende personene som ber om tiltak mot jødehets i Norge. Vi kan med sikkerhet si at tanken om å ville frita norske jøder fra ansvar for Israels politikk, – et ansvar de selvfølgelig ikke har, – vil i verste fall virke mot sin hensikt. Om det leder våre politikere til i enda større grad å ta avstand fra politikken i Israel (som det eneste av FNs 193 medlemsland), vil det bare forsterke den hetsen mot Israel som har norsk antisemittisme som resultat. Skillelinjen mellom Israel og jøder lar seg heldigvis ikke viske ut. Vi tror det store flertall av norske jøder heller ønsker seg fritatt fra ansvar for norsk Midtøsten-politikk som er en klar kilde til de antisemittiske holdningene som nå er merkbare blant nordmenn.
