En populær israelsk sang fra 50-tallet lyder slik: ”Hele verden er mot oss, det er ikke så farlig, vi jøder skal klare oss uansett” (Haolam kulå negdenu, lo nora nitgaber). Etter seksti år er sangen like aktuell. Mens islamske naboer begår bestialske forbrytelser som i grusomhet overgår all fantasi, har FN atter en gang valgt å la en komité ”granske” påstander om at Israel begikk krigsforbrytelser under Gaza-krigen som Hamas tvang på Israel i fjor sommer.
FNs Menneskerettighetsråd har laget en rapport om Israel og Hamas under Gaza-krigen hvor Israel enda en gang blir anklaget for mulige krigsforbrytelser. Interessant nok har Hamas uttalt seg svært positivt til konklusjonene om Israel, mens Israel helt riktig påviser at komitéen opptrer ensidig og partisk.
Israel avviste samarbeid med denne komiteen for ikke å gi komitéen legitimitet. Det var på forhånd klart, akkurat som forrige gang, at FN-komitéen ville publisere sin rapport før Israels egen offisielle gjennomgåelse av krigshandlingene, slik at FN under ingen omstendighet skulle kunne bli påvirket av sakens fakta. FN-rapporten baserer seg derfor på de påstander komitéen mottok fra Hamas, med støtte av tilsvarende meninger fra ulike venstre radikale grupper som: B’Tselem, Palestinian Center for Human Rights, Breaking the Silence, Yesh Din, Public Committee Against Torture in Israel og Gaza Community Mental Health Center. Mads Gilbert var oppnevnt som ”ekspert.”
Disse organisasjonene som sammen med Hamas bidro til å gi FN et partisk og direkte forfalsket bilde av krigshandlingene, var i stand til å gjøre det fordi de mottar pengestøtte som bl.a. kommer fra det norske Utenriksdepartementets budsjett. De tilhører ”Fredsindustrien” som skriver hva som helst som det internasjonale samfunn, inkludert Norge, betaler dem for. Det fremgikk tydelig nok av Menneskerettighetsrådets mandat for ”granskningen” hva som var etterspurt. I mandatet instrueres komitéen blant annet om å undersøke påståtte brudd på internasjonale menneskerettigheter og folkeretten under krigen ”i de okkuperte palestinske områdene, inkludert Øst-Jerusalem og især på den okkuperte Gazastripen.”
Rapporten nevner i forbifarten at ”palestinske væpnede grupper” avfyrte raketter mot Israel, men underslår at det i lang tid i forveien ble beskutt med tusener av raketter mot tett befolkede sivile områder i Israel fra Hamas-baser på Gazastripen, lokalisert i sivile boligområder, ved sykehus, skoler og moskeer. For FN og de godt betalte ”frivillige organisasjonene” var slike spørsmål lite relevante.
Med sitt mandat og med slike betalte ensidige kilder var rapportens innhold avgjort på forhånd. Egentlig kunne komitéen ha spart seg for både tid og utgifter, for fasiten husker vi fra forrige gang. I FNs antisemittiske tradisjon er konklusjonen alltid lett å forutsi.
Den første formannen for denne menneskerettskomitéen, William Schabas, måtte gå av da det ble offentlig kjent at han hadde gjort lønnet arbeid for PLO. Men det påvirket ikke konklusjonene. Etterfølgeren, Mary McGowan Davis sto sentralt i utarbeidelsen av den såkalte Goldstone-rapporten. I et intervju med den israelske TV-stasjonen, Kanal 2, ville hun ikke kalle Hamas for en terrororganisasjon, men bare en ”væpnet gruppe.” FNs ”nøytrale” menneskerettsgransker konkluderte intervjuet med å sammenligne IDF med Hamas.
Ved hjelp av systematisk bruk av forskjønnende formuleringer forsøker Menneskerettighetsrådets komité å hvitvaske mye av den voldelige terroren og krigsforbrytelsene som ble begått av Hamas. Man nevner at noen «væpnede palestinske grupper» etter beste evne prøvde å stille inn rakettene på militære mål. Dermed får man inntrykk av at noen av deres krigsforbrytelser slett ikke var tilsiktede selv om de var ulovlige og Hamas forsvinner som krigsforbryter. Israel, derimot, angrep sivile mål med overlegg.
Selv omtalen av den grufulle hendelsen der Hamas henrettet 21 mennesker for åpent kamera uten lov og dom, har komitéen pyntet på ved ikke å peke direkte på Hamas. Til tross for at 16 av disse menneskene ble tatt ut fra fengslene som Hamas kontrollerer, og myrdet til skrekk og advarsel for Gazas befolkning, lot ikke komitéen til å vite hvem «myndighetene i Gaza» er. Komitéen skriver at det er sannsynlig at «de lokale myndighetene i Gaza» var klar over henrettelsene, men forteller ikke at det er Hamas som er den enerådende myndigheten der.
Mesteparten av rapportens lange konklusjon er øremerket Israel. Hams ble stort sett frikjent. Kun noen av punktene var kritiske til det komitéen kaller «Den palestinske selvstyremyndigheten, «Gazas myndigheter» og palestinske væpnede grupper».
I rapporten finnes det ingen direkte kobling mellom Hamas og forbrytelsene denne komitéen tok på seg å granske. Dens hovedoppgave var derfor, slik mandatet ga inntrykk av, ikke bare å stemple jødene som krigsforbrytere, men å renvaske Hamas for deres terrorvirksomhet.
I likhet med Goldstone-kommisjonen fra den forrige Gaza-krigen lot heller ikke denne komitéen sannhet og fakta komme i veien for formålet. Man kan jo stille spørsmål ved hvorvidt man kan ta på alvor en menneskerettsrapport utarbeidet og vedtatt av et organ hvor land som Russland, Kina, Saudi Arabia, Qatar og Venezuela har overordnet innflytelse.
For oss er det et tankekors at Norges regjering, som er meget aktiv innenfor FN-systemet, og som nå til og med skal utarbeide en handlingsplan mot antisemittisme, aldri har våget å nedlegge protest, eller i hvert fall å stemme i mot slike dokumenter og resolusjoner som FN stadig og ensidig retter mot den jødiske staten Israel. De ti siste årene har Menneskerettighetsrådet fordømt Israel flere ganger enn resten av verden sammenlagt.
Det forundrer oss at ikke utenriksministeren som gjennom sin utenrikspolitiske fagmyndighet har direkte tilgang til sannheten, i det minste en gang i blant lar seg informere om grunnlaget for den annen parts standpunkter i den arabisk-israelske konflikten. Norske myndigheters vegring mot å ta inn over seg fakta i Midtøsten-konfliktene er iøynefallende.