En av KGBs store suksesser var manipuleringen av vestlig opinion, medier og politikere gjennom målrettet desinformasjon. Med dette virkemiddelet, som mange i Vesten satte stor pris på, greide de sovjetiske makthaverne å tilsløre sin egen mislykkede politikk og elendigheten i eget land ved å pynte på det med ”keiserens nye klær.” Samtidig fikk de overbevist vestlige meningsbærere om at det var hos oss problemene lå, og ikke minst hos jødene og i deres hjemland Israel. Mange av Vestens politikere går fremdeles omkring i 50 år gamle utgåtte sovjetiske sko.
Takket være udugelige og selvopptatte politikere er ideen om det forente Europa, som for et par år siden ble belønnet med Nobels fredspris, i ferd med å utvikle seg til et mislykket prosjekt. Tiår med overambisiøs politikk har brakt velfungerende samfunn på knærne. Hele nasjoner lever på penger de ikke har samtidig som de utsettes for en folkevandring av mennesker som krever et overskudd av ressurser som knapt finnes.
Man må tilbake til Den annen verdenskrig for å finne maken til den fattigdommen som vi ser i land som Spania, Hellas, Frankrikeog stadig større deler av det øvrige Europa. Norge har foreløpig vært forskånet for den verste krisen, men vi har sett at situasjonen kan endre seg raskt.
Land som Sverige og Frankrike er i ferd med å synliggjøre at de har tatt til seg en befolkningsgruppe som ikke lar seg integrere i et liberalt demokrati og som ikke i noen overskuelig fremtid vil yte bidrag til landets økonomi og velferd. Noe liknende er også synlig i Norge. Stadig nye hundretusener av konsumenter må daglig mettes av det arbeidende folk som sliter i økonomisk motgang.
Mens streik og opptøyer preger bybildet i Paris, tyr den franske regjering til det virkemiddel som i århundrer har vært brukt av europeiske herskere når oppmerksomheten måtte avledes fra deres dårskap: De fokuserer på den jødiske staten Israel ved å arrangere en internasjonal ”fredskonferanse” som skal få i gang igjen den mislykkede fredsprosessen, som om det er dette som er Frankrikes og Europas problem. Og for virkelig å legge sin prestisje i prosjektet har man truet Israel med at dersom ikke dette skaper fred, vil Frankrike anerkjenne en palestinsk stat.
Vi mener Israel, som ikke engang er invitert til denne fredskonferansen, kan ta det med knusende ro. Med den politikken den franske regjering fører, er det mer sannsynlig at det blir en palestinsk stat i Frankrike enn i Israel. Uansett hvilket narrespill den franske president fremfører i Paris eller i FN, vil det være realpolitikken som fører utviklingen videre.
Det er de pågående samtalene mellom den israelske regjering og toneangivende land i den arabiske verden som Saudi Arabia, Egypt og Jordan som har mulighet til å gi resultater, i første rekke i form av et intensivert sikkerhetssamarbeid som blir stadig mer påtrengende nødvendig for araberne. Israel kan levere på dette området, noe Europa og land som Frankrike ikke har forutsetninger for.
I realpolitikkens verden skjer ikke utviklingen gjennom mediebegivenheter. Det franske initiativet vil ikke ha annet resultat enn å gjøre palestinerne enda mindre interessert i å gjøre innrømmelser i reelle fredsforhandlinger: De venter bare på at Israel skal svekke seg selv med enda flere tilbaketog. Målet deres er fremdeles å ødelegge Israel, og det fører ikke til fred. Israel vender seg heller mot realistiske arabiske ledere. Det er i forholdet mellom Israel og den bredere arabiske verden muligheten for en genuin konfliktløsning ligger.
Symptomatisk for denne utviklingen er det som skjer omkring endringene i den israelske regjeringen hvor Avigdor Liberman har overtatt posten som forsvarsminister. Liberman er realpolitiker og både han og statsminister Benjamin Netanyahu har erklært at de er forpliktet til en fredsprosess som kan resultere i en tostatsløsning dersom der er to reelle partnere til en fredsavtale.
Den palestinske selvstyremyndigheten, PLO, Fatah og Hamas er ikke realpolitisk toverdige fredspartnere for Israel. Det har fredsprosessens 25-årige fiasko forlengst bevist, og derfor er både franske, amerikanske og norske forsøk på å holde den i live bortkastet. Det er i en forståelse med sine mektige arabiske naboland Israel kan ha håp om å utvikle en varig fred, og den prosessen er i gang uavhengig av Vesten.
Norske medier har ennå ikke oppdaget hvilken vei utviklingen har tatt. De fortsetter sin venstreorienterte agitasjon mot den israelske regjering med Netanyahu og Liberman som henges ut som ”høyreekstreme ultranasjonalister.” Karakteristisk for denne propagandaen var NRK-programmet Urix den 1. juni hvor man hadde invitert to ”venstreekstreme ultrasosialister” til å forelese om sine forventninger til den venstreorienterte freden de ønsker seg. Opptrinnet med nedsettende omtale av den israelske regjeringen var pinlig amatørmessig journalistikk, selv til NRK å være. Vi må imidlertid ikke komme i skade for å anta at NRKs redaksjonelle ledelse og Urix-damene er så dumme at de selv tror på den ensidige propagandaen de velger å servere sine seere. Det de mener er at du og jeg er dumme nok til å tro på det politiske sludderet.
At det forholder seg slik finner en viss dekning i den undersøkelsen av antisemittismen i Norge som Holocaust-senteret gjennomførte for 3-4 år siden. Der kom det frem at nærmere 40 prosent av befolkningen trodde på de løgnene de hadde lært av medienes omtale av Israel. NRK-programmet Urix er et skoleeksempel på hvordan anti-israelske, anti-sionistiske og dermed antisemittiske stemninger plantes i befolkningen.
Det NRK-propagandistene imidlertid ikke tar hensyn til er at de eneste ofrene for deres løgner er jødiske barn i Norge som blir mobbet i skolegården. Jødene i Israel klarer seg uansett hva NRK måtte bringe av usakligheter om den jødiske staten.
