Shabbat shalom alle sammen,
Denne uken arrangerte regimet i Iran sin årlige konferanse «International Conference on Hollywoodism and Cinema.» Irans viseminister for kultur og islamsk veiledning åpnet konferansen og erklærte at «sionistisk filosofi» gjennomsyrer mange av filmene som Hollywood produserer, og at disse filmene «tjener djevelen.» Vi merker oss at Hollywood med all sin glamour og Oscar-nominasjon likevel har høy popularitet i Norge. Her må mediene ha slurvet med den informasjonsplikten de ellers er så opptatte av.
Det var for øvrig gledelig å registrere at ledelsen for den engelske avisen Sunday Times ga en uforbeholden unnskyldning for å ha trykket en giftig antisemittisk karikatur før det israelske valget nylig. Vi føler oss imidlertid 100 prosent sikre på at en tilsvarende beklagelse aldri vil kunne rettes til jødene fra redaksjonen i Adresseavisen, som på samme tid publiserte en liknende giftpille rettet mot det jødiske demokratiet. Det har både med kulturforskjell og tilpasning til lokale realiteter å gjøre. I 2010 makulerte Adresseavisen 90.000 eksemplarer på grunn av en Muhammed-karikatur.
Det synes forøvrig som om populariteten til Det muslimske brorskap har fått en knekk etter at ”den arabiske våren” over det meste av den arabiske verden er avløst av det vinterlige kaoset vi forutså for mer enn to år siden. Men det er noen som fortsatt holder stand og fastholder at Det muslimske brorskap mest er å sammenlikne med lokallaget til Kristelig folkeparti i Lyngdal på 1950-tallet.
Nylig opplevde vår egen statsfinansierte islamistforsker Bjørn Olav Utvik som leder Senter for Islam- og Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo, å bli bebreidet for at ”Midtøsten-studiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen.” Det er stipendiat i religionssosiologi, Alexandra Irene Larsen, som skriver dette i VG. Hun føyer til at ”Disse står for en tolkning av islamismen og Midtøsten der tredjeverden-romantisering og antiamerikanisme blir brukt til å normalisere politisk ekstremisme og stemple enhver kritikk som «islamofobi».”
Rent bortsett fra at vårt hjemmelagede miljø av venstreradikale islamist-forsvarere i høyeste grad er nålevende, kunne vi ikke være mer enige. Moskva og Peking er definitivt erstattet av Mekka og Ramallah blant våre lokale leninister (spol til 18:37). Ellers merker vi ingen forskjell. Hvis du mener at en leninist tar feil, krever han at du leser alt han har begått av ”forskning” for å godta argumentet. Det er å kaste bort livet.
I mellomtiden er det gode tider for annen norsk islamisme. Siste nummer av bladet Kapital opplyser at Facebook-siden til gruppen Profetens Ummah har fått 20-30 nye medlemmer etter å ha hyllet terroristene i Algerie. Blant de nye medlemmene er ansatte i NAV, Posten, kommuner, barnehager, taxibransjen, ja endog en finansrådgiver, en apotektekniker og en støttekontakt for ett barn er blitt medlemmer (side 18-19). Vi så imidlertid ikke Bjørn Olav Utvik på listen.
Vi ønsker dere imidlertid en god helg.
**********
Europa tømmes for jøder
I fjor sommer ble en buss med 42 jøder, de fleste ungdommer på ferie, angrepet av en selvmordsterrorist i byen Burgas i Bulgaria. Seks av dem ble drept og 32 ble skadet. Fordi angrepet skjedde på flyplassen, ble det hele fanget opp av overvåkingskameraer. Etterforskningen som Bulgarias myndigheter har gjennomført, konkluderer med at angrepet ble utført av Hizbollah med støtte fra Iran. Iranske myndigheter var imidlertid raskt ute med å anklage Israel for terroren, noe som er blitt en vanlig form for tilståelse fra den kanten.
Det er ikke noe nytt eller overraskende i dette. Israel vet at landet hver dag kan bli utsatt for slike angrep, og man klarer som regel å avverge dem. Det letter forsvaret mot terror at også andre land er oppmerksomme på faren og tar forholdsregler overfor kjente terroristorganisasjoner. Det oppstår imidlertid problemer når land og regioner unnlater å føre terroristorganisasjoner opp på terrorlisten i et forsøk på å avlede terrorangrep fra seg selv. EU fører en slik politikk overfor Iran og deres stedfortredende terroristorganisasjon Hizbollah. Det er kjent at Hizbollah driver med terror innenfor EUs grenser. Foreløpig retter terroren seg kun mot jødene i Europa, og dette åpner for en mykere og mer tilpasset politikk fra EUs side. Både Israel, USA og andre land har anmodet EU om å føre opp Hizbollah på listen over terror-organisasjoner, men EU har hittil nektet å gjøre dette, på tross av at EU-landet Bulgaria har ført bevis for at det var Hizbollah som sto bak angrepet i Burgas.
Frankrike er et av de landene i EU som har vært mest markant når det gjelder å holde Hizbollah utenfor terrorlisten. Nå driver Frankrike og jager terrorister i sin gamle koloni Mali, som tross alt ikke har utvist terror-aktivitet i EU og heller ikke i Frankrike. Hizbollah derimot er organisasjonen som stod bak det blodige angrepet mot amerikanske og franske soldater i Beirut i 1983. Blant de 299 døde var det 58 franske fallskjermjegere i det som sies å ha vært det største militære tap for La Grande Nation siden krigen i Algerie i 1962.
Hizbollah er nemlig i stand til å gjenta det samme mot de om lag 11.000 UNIFIL-soldatene som befinner seg i Libanon, noe som kan bidra til en forklaring på EUs nøling. EUs redsel for å svarteliste Hizbollah har muligens også noe å gjøre med forholdet til Iran og Libanon der det er Hizbollah som kontrollerer staten det facto, og franske interesser er betydelige.
Hizbollahs terrorangrep i Bulgaria og EUs etterfølgende uvilje mot å ta konsekvensene, setter også saken inn i et anti-israelsk perspektiv. EU signaliserer med sin politikk at man kan akseptere, eller i det minste se mellom fingrene på drap på uskyldige israelere, mens man reagerer meget skarpt på tap av EU-borgere som følge av terror, slik vi nylig opplevde i Algerie.
I EUs hovedstad Brussel kjenner de lokale jødene denne politikken på kroppen. Professor Mark Elchardus siste rapport ”Ung i Brussel,” viser at jødehat blant EUs ungdommer har økt i takt med økt innvandring av muslimer til byen. Hans funn viser til at om lag 50 % av ungdommene i byen er imot jøder. I Brussel er det nå få jøder igjen, og de ungdommene som har adoptert antisemittiske holdninger, har knapt noen gang sett en jøde. Det har imidlertid, som i flere andre europeiske storbyer, utviklet seg bydeler som helt og holdent styres etter sharia-lover, og hvor hverken politi, brannvesen eller andre offentlige myndigheter tør sette sine ben.
I et intervju med den belgiske avisen De Morgen, utalte Elchardus at det er:
”… alarmerende at man er nødt til å betegne halvparten av de muslimske studentene som antisemittiske. Hva som er verre er at disse anti-jødiske følelsene ikke har noe å gjøre med dårlig utdannelse eller sosiale problemer, som er kjennetegnet for de mange belgiske rasistene. Antisemittismen er teologisk inspirert, og det er en direkte forbindelse med det å være muslim og det å nære antisemittiske følelser”.
Professoren har allerede erfart konsekvensene av å ta opp slike spørsmål: For å ha dokumentert antisemittisme blant belgiske ungdommer, ble han stilt for retten. Det er en klar sammenheng mellom dette eksemplet og den forsiktige underdanighet som nå registreres blant europeiske politikere når det gjelder kritikk av islamsk antisemittisme og angrep på Israel. EUs lederskap unngår lokale problemer ved å opptre offentlig med en radikal anti-israelsk profil. Ingen har mot til å forsvare jødene, og resultatet er at de forlater byer og land hvor de har levd i århundrer. Det minner stadig mer om jødenes eksodus fra den islamske verden etter 1948, og forskjellen fra 1938 er at nå har jødene et hjemland de kan dra til og søke beskyttelse i.
Her hjemme ser vi nøyaktig den samme utviklingen bre om seg. I Malmö har antallet jøder sunket dramatisk på få år og av samme grunn som i Brussel. Jødene som har bodd i Belgia siden 1100-tallet føler seg ikke lenger velkommen. I fjor ble jødene møtt med graffiti i synagogen hvor det var skrevet ”Død over jødene!” Synagogen er også angrepet med Molotov-cocktail. Selv Brussels ordfører har, i likhet med sin kollega i Malmö, søkt å legge skylden for problemene på Israel og jødene.
Et jøderent Brussel eller et jøderent Malmö vil imidlertid ikke løse det problem for Vesten som ligger i det faktum at en åpen og inkluderende multikultur ikke kan inkludere en lukket og ekskluderende monokultur. Den tilpasningen til terroristenes krav som nå kan observeres gjennom hele det europeiske lederskap, er helt uforenlig med Europas klassiske sivilisasjon og demokrati. Å tro at Europa kan berge livet ved å ofre Israel og jødene er et selvbedrag.
