Ted Belman i Israpundit skriver en interessant artikkel i forbindelse med rapporten om skolebøker i PA-områdene og Israel som nylig ble publisert, og som forventet har medført en del kritikk. Han siterer en del av kritikken, og gir kritikerne rett. Til slutt peker han på det som etter vår mening er essensen, – selve årsaken til hvorfor en slik rapport blir helt feil. Man kan slett ikke sammenligne de to utdanningssystemene på denne måten.
I rapporten ordlegger man seg slik: «Unilaterale nasjonale narrativer som disse er typisk for samfunn som er i konflikt med hverandre.»
For min del lyder dette som en veldig viktig innrømmelse. Hvordan kan det være annerledes?
Hvis man ser bort fra at rapporten forvrenger virkeligheten og setter opp en moralsk ekvivalens, for det gjør den, er det naturlig for land å utdanne barn til å tenke positivt om landet sitt. Å sammenligne skolebøker på grunnlag av hvorvidt de fremmer fred er helt upassende for land i konflikt. Statens jobb er å styrke folks vilje til å bli stående i konflikten og å tro på at deres sak er rettferdig. Hvorvidt skolebøkene promoterer fred eller ikke, er irrelevant.
Både PA og Israel gjør dette, men PA gjør noe annet som går langt forbi dette. Israel gjør det ikke.
PA promoterer hat mot Israel og israelere, og vil ha dem døde og ødelagt. «Motstand» som det blir prediket av PA er ingen defensiv doktrine som kunne vært akseptabel. Det er en krenkende doktrine som en del av en krigsstrategi, noe som ikke er akseptabelt, spesielt ikke når man gir uttrykk for at man er forpliktet til en fredsprosess.
Å prise fred vil i sin ytterste konsekvens føre til Chamberlains «Peace in our time» og dagens organisasjon «Peace Now». Begge førte til krig.
På den annen side har vi «dersom du ønsker fred, forbered deg på krig» – også kjent som «fred ved styrke.»
