– Europa: det handler ikke om jødene. Det handler om dere.

Abraham Foxman, avtroppende nasjonal direktør for ADL i USA. (Miriam Alster/Flash90)
Abraham Foxman, avtroppende nasjonal direktør for ADL i USA. (Miriam Alster/Flash90)

– Et siste spørsmål. Jødenes fremtid, Abe.
Med disse ordene avsluttes et lengre intervju i The Times of Israel med Abraham Foxman, avtroppende leder i Anti-Defamation League. I 50 år har Foxman arbeidet for denne organisasjonen, som seriøst og vitenskapelig har prøvd å kartlegge og bekjempe antisemittisme i USA og andre steder. De siste 28 årene har han vært leder for organisasjonen.
– Du har på en måte svart på det, at ingen Holocaustoverlevende kommer til å tenke «aldri igjen», men hvor tror du det jødiske folk kommer til å være om et par generasjoner?
I det lange og svært interessante intervjuet får Foxman lufte sine synspunkter på de fleste områder som har med jøder og antisemittisme å gjøre. Hans tanker er svært interessant å lese, ettersom han har en langt tettere kontakt med hva som rører seg blant folk enn de fleste andre.
Det er et svært interessant svar han gir intervjueren David Horowitz, som er redaktør i avisen. Han forteller at han for femti år siden fikk en del utsagn fra sosiologene og prognosemakerne som de mente var relevant for hans ungdomsliv og karriere.
De bommet stygt på det jødiske samfunnet i USA, hvilket de mente ville være sterkt redusert. Både Look Magazine og Newsweek hadde overskrifter i 1965 om «de forsvinnende amerikanske jøder.» Det er ikke slik. I dag er det jødiske miljøet i USA mer livskraftig enn noensinne.
De spådde også at antisemittismen ville være borte. Det kommer med en trist latter. – Ikke mere antisemittisme, du. Det er et historisk faktum at vi vil bekymre oss om andre. Joda.
Det mest interessante er imidlertid den siste spådommen.
– Den tredje var at om femti år ville Israel være en naturlig del av verdenssamfunnet. Så feil de tok.
– Var det slik de tenkte for femti år siden, spør Horowitz. – Virkelig? Du skjønner, dette var før min tid. Jeg visste ikke det. Wow.
Foxman er selv Holocaust-overlevende. Han ble som baby reddet av en polsk barnepike som oppdro ham som hennes egen. Først senere oppdaget han at han var jødisk, da foreldrene kom for å hente ham.
Spesielt i Europa er det til dels farlig for jøder.
– Vi er på et stadium der antisemittismen igjen er en klar og tilstedeværende fare for et stort antall jøder, sier han. – Det er ikke slik det var, men det er på det verste siden Den annen verdenskrig.
– Jeg trodde ikke at jeg i min levetid ville bli bedt om å besvare spørsmålet: – Har jøder en fremtid i Europa? Og dette er et virkelig spørsmål, ikke et teoretisk spørsmål.
Foxman forklarer at spørsmålet er en større utfordring for Europa enn det er for jødene. Selvsagt skulle han ønske han kunne ha sagt «ja», for i motsatt fall ville Hitler ha vunnet en posthum seier i Europa. Jødene i dag har Israel, USA og Canada, så de har på en måte alltid en mulighet.
Når den franske statsminister Manuel Valls derfor sier at et Frankrike uten jøder er ikke Frankrike, så har jøder en fremtid i Europa, – dersom Frankrike tror på dette og handler ut fra det.
Men han tror ikke det.  – Europa trenger et 9/11 traume, mener han. – Vi (i USA) har endret vår måte å leve på, vi har kompromisset, fordi vi forstod at vår frihet, våre institusjoner var i fare.
Han sier Europa trenger å skjønne at ekstremistene vil gå etter dem når de er ferdig med jødene. Ikke bare «de andre», men dem. Hvis de skjønner dette i Europa, da har jødene en fremtid der.
Men han er bekymret for at alle disse som gikk i tog i gatene med plakater med teksten «Je suis Charlie» tror at det er nok å vise solidaritet med ofrene og vise at de er imot volden. Men det er det ikke, sier Abe Foxman. – Jeg tror de kommer til å våkne opp og innse at det ikke er nok. Men det handler ikke om jødene. Det handler om dem.
– Hvis de tar grep for å bevare sin frihet, sine demokratier, da har jødene en fremtid i Europa.
Men selv i USA mener Foxman det går nedover. Han reiser mye rundt på universiteter og skoler, og ser unge jenter tar bort sine innlegg om støtte til Israel fra Facebook, eller t-skjorter med IDF-emblem eller tekster som «Shtu Coca-Cola» (drikk Coca-Cola), da er det på linje med å slutte å gå i gatene med kippah, som i Paris.
Dette skyldes BDS-bevegelsen. De skremmer jøder. BDS er ikke antisemittisk per se, påpeker han, men det skifter ham. Det metastaserer. De begynner å spørre: – er du jødisk? Det begynte med Israel, og så metastaserer det til:  -du er jøde.
– Det er intimidering. Kanskje selvpåført, men det er fordi barna føler noe. Vi hadde nylig fokus på dette på videregående. Det er flere tilfeller av mobbing av jøder enn jeg hadde trodd. Du vet det er der! Det blir mer antisemittisme jo lenger vekk du kommer fra Shoah (Holocaust), og det er mer enn de 12 prosentene våre. (Henvisning til en stor undersøkelse.)
Foxman er imidlertid glad for at regjeringene i Europa tar så kraftig avstand fra antisemittisme.
Men hva med den arabiske verden? ADL gjorde en kjempestor undersøkelse i mer en 100 forskjellige land over hele verden. Den hadde en innlysende konklusjon: – den arabiske verden er grusomt antisemittisk. Anti-Israel. Finnes det lyspunkter?
Foxman mener lyspunktet er at det er mindre antisemittisme blant de arabiske innvandrerne til Europa enn dem som er tilbake. Der har rundt 80-90 % av menneskene antisemittiske holdninger, mens immigrantene her har en prosent på 50-60 %. Den dårlige nyheten er at det er mer antisemittisme blant dem enn blant europeere ellers. Så de har det i bagasjen, men det er mindre ondartet enn der. Det mener han er godt nytt.
Han sier han har møtt mange arabiske muslimer som ikke har noe imot jøder. Men hvis han ber dem stå opp for sitt syn, er det ikke mot nok. Før dette skjer, får vi ikke bukt med antisemittismen, mener han.
– Jeg tror ikke alle arabere eller alle muslimer står opp om morgenen og tenker «hvordan skal jeg skade eller banke en jøde i dag», men det ligger der, og selv om vi har sett flere eksempler på at folk sier at «dette er ikke godt for oss» eller «dette tjener ikke vår sak», så er de for få. Det er for lite av det.
– Så hvordan kan en verden som ikke vil drepe eller bli drept, bli mer effektiv i å bekjempe ekstrem islamisme? Spør intervjueren.
– Vel, først må den innse hva some r kamp. Vi er fremdeles ikke der. Frankrike er god på mange områder, men når (Frankrikes president) Hollande kom opp der og sa at Charlie Hedbo ikke hadde noe med islam å gjøre…
– Da David Cameron sa forleden at islam er en fredens religion, er det greit?
– Nei, det er hykleri.
– Er ikke islam en fredens religion, Abe?
– Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer. Det er realiteten. Derfor har du ikke noe annet valg enn å fokusere på det. Hvis du sier at alle er potensielle terrorister, så kommer du ingen vei.
– Du kan si: fint, det er en fredens religion som har blitt kapret. Men å si dette abstrakt er absolutt hykleri. Når presidenten i USA ikke er villig til å si at muslimer dreper kristne, eller muslimer dreper jøder, eller vi har en konferanse om radikal ekstremismen, og du kan ikke en gang kalle det jihadisme – nei. Et første skritt er å innse hvem som er din fiende, å forstå hva som motiverer dem, og så handle ut fra det.
Men Foxman tror den amerikanske presidenten handler ut fra sitt amerikanske ethos om ikke å blande inn etnisitet, rase eller religion. Han går ikke så langt som Michael Oren gjorde, Israels ambassadør til USA. Han mener Obamas fortid som forsømt av sine to muslimske fedre er årsaken til at han søker å tekkes muslimene. Foxman tror ikke dette handler om at han er muslim.
– Han har drept flere muslimer enn noen annen president I USAs historie har gjort. Han har ikke gått etter dem spesielt, men det er der dronene våre går. Det var dit våre soldater dro.
Selvfølgelig kommer de to også inn på Israel og forholdet til omverdenen. Foxman synes absolutt at Israels ledelse kunne bli tydeligere på at de slett ikke har noen fredspartner i Abu Mazen (Mahmoud Abbas.) De kunne vise til at «dette har vi gjort, Israel har tilbudt, ikke bare en gang, men to, tre ganger…» Han selv vil gjøre alt som er i hans makt for å bringe ut dette budskapet. Imidlertid tror han gode mennesker nå etter hvert forstår at ikke alt ondt i verden er Israels skyld. Drepingen i Syria, slakteriene mellom Sunni og Sjia. Men, fremdeles er det så deilig å ha noen å skylde på. Israel.
Han gir derfor hundre prosent støtte til Israels statsministers ironiske brev til de Israel-fiendtlige demonstrantene som nylig forsøkte nok en gang å bryte Israels lovlige og passende (ifølge FN, sett på bakgrunn av den trussel landet står overfor,) marineblokade av Gaza. Netanyahu begynte nemlig sitt brev til demonstrantene slik: «Har dere mistet kompasset?»
Foxman er heller ikke direkte imponert av de store nyhetsbyråene som rapporterer om all den muslimske drepingen. Slik sett forstår han de israelske lederne som ikke bryr seg, men tenker at det gjør ingen forskjell hva de sier, i denne verden, hvor sannhet ikke er viktig. Men likevel har han et håp. Han skulle så inderlig gjerne se at noen tok et initiativ. Ikke at han vet hva det skulle være. Men å ikke gjøre noe, det er verre enn alt.
– Så hva skulle det være? Fryse byggingen, si penere ting om de arabiske fredsinitiativene?
Tja. Foxman vet ikke. Verden har så kort hukommelse. At Israel har tilbudt araberne nær sagt alt av territorier til ingen nytte, er tydeligvis glemt.
Foxman var en god venn av Arik (Ariel) Sharon, og han spurte ham en gang om hva om uttrekkingen av jøder fra Gaza skulle vise seg å ikke ville virke som forutsatt. Det skulle jo bli fredelig – land for fred. Nei, Ariel Sharon trodde bestemt det ville mislykkes. Det ville derimot vise verden at land for fred ikke er aktuell politikk.
Han ser på ingen måte Israel som et perfekt land, og har flere konkrete saker han mener innbyggerne må arbeide med. Men med alle landets feil klarer han likevel å være optimistisk. For sine barnebarn ser han trussel utenfra som mye større enn de eventuelle problemene landet vil få i fremtiden. For jødene har tilpasset seg, og det fortsetter de med.
Men antisemittismen, den later ikke til å forsvinne. Den er sterkere nå enn noen gang etter krigen.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: