Anton Blom forteller om da jødene i Norge ble arrestert og bragt til DS «Donau» i 1942 for å sendes til konsentrasjonsleirer og drepes fordi de var jøder, så kunne de stakkars menneskene på sin vei mot skipet se gode nordmenn stå bak gardinet og se på sine naboer som ble ført bort.
Dette er et godt bilde på slik vi nordmenn er. Og europeere generelt. Vi kan nok ha sterke meninger om det som skjer, – i Norge er vi gjerne verdensmestre i det meste. Vi vet og vi kan – vi står jo bak Oslo-avtalen. Den har som kjent ført til stor fred. Vi trives godt der vi kan boltre oss på den internasjonale arena.
Men når det gjelder er vi ikke der. Nå verden trenger bidrag til freden blir prisen for høy. Hvis vi kan være med i såkalt fredsbevarende styrker, vi presiser at vi ikke er i krig, – vi liker å spille rollen litt tilbaketrukket, der vi ikke risikerer kuler og fare. Vi har det rett og slett bare der. I munnen.
Vi trives best der inne bak gardinet. Der kan vi inne fra halvmørket og tryggheten se på de andre som lider. Der kan vi sukke tungt i litt medfølelse med de stakkars nødstedte før vi snur oss og går ned på kjøkkenet til nystekte solegg og nytrukket kaffe, slik at vi er mett i maven vår når vi ankommer auksjonen og gir bud på naboens eiendeler.
Nesten på samme vis som Norge bidro til folkemordet var de europeiske stater passive tilskuere til folkemordet på jødene under Den annen verdenskrig. Det har kommet frem opplysninger i etterkant som tydelig viser at for eksempel Storbritannia godt visste om konsentrasjonsleire dypt inne i Europa, og at det ville ha vært en relativt enkel sak for eksempel å bombe og ødelegge jernbanelinjene som førte frem til disse. Det har også eksistert konkrete forslag om dette. Men de allierte lot nazistene holde på med sitt.
Bulgarias myndigheter har nettopp avsluttet en lang etterforskning etter terroraksjonen i Bulgaria sist sommer, hvor fem jøder og en bulgarer mistet livet. Uskyldige sivile alle sammen. Israel var tidlig ute etter hendelsen med å peke på Hizbollah som ansvarlig for udåden. Konklusjonen fra bulgarske myndigheter ble da også at denne ultrareligiøse muslimske gruppen sto bak.
Nå henstiller israelske myndigheter EU igjen – noe de har gjort i flere tiår – å få Hizbollah på sin terrorliste. Å sette en organisasjon på terrorlisten gir myndighetene handlingsrom når man har mistanke om for eksempel terrorfinansiering. Man kan fryse midler, og man kan arrestere personer som er mistenkt, for å avverge en terrorhandling. USAs utenriksminister John Kerry ber om det samme. «Vi trenger å sende et enstemmig budskap til denne terroristgruppen, at den ikke lenger ustraffet kan holde på med sine avskyelige handlinger.»
Men Europas forfinede og feige lederskap trives best bak gardinet. Nederland som enkeltstat satte Hizbollah på terrorlisten for fem år siden. Men EUs utenriksminister Catherine Ashton vil vente. «Vi trenger å reflektere over utfallet av etterforskningen.» Vi skal ikke en gang nevne noe om det offisielle Norges holdning. Til det har vi sett for mye av den sittende regjerings unnfallenhet. Tør vi håpe på en forandring til det positive etter valget til høsten?
Øverlands ord «du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv» passer som hånd i hanske på oss, dessverre. Som det rike, fredelige landet vi er, med en høy grad av rettsikkerhet for den enkelte borger, og med et velfungerende demokrati med frihet og like rettigheter for de fleste, skulle vi stått fremst på alle barrikader der vi kunne bidra for at resten av verden kunne bli slik. I stedet står vi bak gardinet og puster tungt i inderlig medfølelse. – Det er ingen spøk å miste sine kjære, tenker vi der inne fra.
«Det finnes bare ett Hizbollah,» slår statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu fast. «Det er én organisasjon og en ledelse.» Men EU vil det annerledes. Som da tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre besøkte Hamas-representanter fordi «vi må huske at Hamas også gjør humanitært arbeid,» skaper EU et kunstig skille i terroristorganisasjonen, et skille som ikke finnes. Bulgaria slår fast at man fant bånd til Hizbollahs «militære gren». Vi skulle anta det hadde blitt ramaskrik om noen skulle prise Hitler for hans sosiale arbeid. Tross alt gjorde nazistene mye samfunnsnyttig arbeid, som bygging av infrastruktur. Industrien fikk en oppsving som var hardt tiltrengt i 30-årene. Vi var kanskje i krig med nazistenes «militære gren?»
Hizbollah er i krig med Vesten, USA og Israel. Hizbollah er i krig med kristendom, jødedom, demokrati og alt vi i Europa står for, og denne konkrete terrorhandlingen, kaldblodig mord på seks sivile, skjedde i ett av EUs medlemsland. Likevel må ledelsen i EU – etter tjue år med kraftige oppfordringer fra Israel og USA – «reflektere» før de setter organisasjonen på sin terrorliste. De må stå litt inne i varmen enda en stund der bak gardinet før de handler. Enda flere menneskeliv må gå tapt før man har reflektert nok. Hvis det noen gang blir nok.
Det mangler ikke på beviser. Man har håndfaste bevis for Hizbollahs medskyldighet i Syrias grusomme fremferd mot sivile. Hizbollah har i det senere økt sin støtte til Assad, og er nå en vital del av hans brutale fremferd mot sitt eget folk. Men når selv ikke denne blodige terrorhandlingen får de mest gjenstridige i EU, nemlig Frankrike og Tyskland, til å reagere, vil neppe noe gjøre det.
Ironien er at EU på den ene siden boikotter deler av Irans økonomi og straffer enkelte høytstående syriske ledere, så tillater de at Hizbollah sender sine utsendinger til muslimske samfunn, spesielt i Tyskland. Alibiet er at pengene er øremerket «sosiale formål.» Så lukker man øyet for at vestlig etterretning har avdekket at penger fra Europa har bidradd til terroraksjoner over hele verden.
