David Horowitz, en av grunnleggerne av den moderate avisen The Times of Israel, skriver en interessant artikkel etter de grusomme mordene i Paris før helgen.
Han tar utgangspunkt i det grelle faktum at til tross for at i alt seks av ofrene var jøder, minst fem av dem ble drept utelukkende fordi de var jøder, så ønsket Frankrikes president Francois Hollande ikke at Israels statsminister Benjamin Netanyahu skulle komme sammen med andre vestlige statsledere for å vise sin sorg og sin motstand mot ondskapen. Dette angivelig fordi han ikke ville at konflikten mellom Israel og araberne skulle overskygge eller komme i veien for det man skulle markere.
Han åpner artikkelen med hva folk sa etter drapene. «Jeg er Charlie», «jeg er politimann», «jeg er jøde», «vi vil ikke la oss splitte», «vi skal ikke la oss skremme», eller «vi gir aldri opp friheten vår».
Men hva de ikke sa, var «vi skal slåss mot islamistisk terrorisme med hver fiber i oss, for å beskytte den friheten som vi er så glad i, og som de vil ødelegge.»
Han skriver om det plagede jødiske samfunnet i landet. Dette er jo langt fra den første gangen jøder har måttet bøte med livet for kuler fra islamister. Mange har fått med seg den unge jøden Ilan Halimi, som ble torturert i tre uker i 2006, før han ble funnet livløs på et jernbanespor nær Paris. Ingen av de mange muslimske innvandrerne som så at han ble torturert, og var med på det selv, hadde et fnugg av barmhjertighet med den unge mannen.
De fleste husker sikkert også bildene av den lille jødiske 8-åringen Miriam Monsenego, som sammen med to andre barn ble skutt av en Allahs kriger. Også læreren deres måtte dø fordi en navnebror av religionens grunnlegger hadde planlagt å drepe noen jøder for å ære sin læremester før han selv skulle i døden.
Utallige episoder i tiden før og etter disse drapene har gjort at jødene i Frankrike føler seg mer og mer utrygge. Europa, denne opplyste, såkalt kristne delen av verden har ikke maktet å trygge tilværelsen for sine jøder, selv etter det forferdelige de var med på sammen med nazistene for bare noen tiår siden.
Da Netanyahu besøkte de franske jødene søndag, ble han møtt med intense rop: «Bibi, Bibi! Hjelp oss!» Jødene i Frankrike føler seg fortvilet og maktesløse overfor den islamistiske terroren.
—
Islamsk jihad kan ikke og vil ikke bekjempes om vi ikke erkjenner det som det er. De som er fiender av vår frihet kommer ikke til å bli sortert ut ved grensene våre, lett etter på internett, arrestert, forhindret eller til slutt marginalisert, dersom den pågående selvutslettende politiske korrektheten fører til at de ikke en gang heter noe.
Tror noen for eksempel at Frankrike kommer til å sette i gang en aksjon for å ta islamistgrupper ved de høyere utdanningsinstitusjonene, eller øremerke store ressurser for å etterforske potensielle oppfordringer til hat i moskeene i landet? Kommer Frankrike og resten av Europa til å innføre passasjerprofilering ved grenseovergangene til EU, på den måten som Israel gjør? Kommer EU til å innføre sanksjoner mot Tyrkia fordi de legger til rette for en flyt av radikaliserte europeiske muslimer til og fra terrorgruppen Den islamske staten i Syria og Irak?
Det er ikke fryktelig sannsynlig, er det vel, når den franske presidenten uttaler at «disse terroristene og fanatikerne har ingen ting å gjøre med den islamske religion»? Det er ikke fryktelig sannsynlig, er det vel, når den franske presidenten ikke ønsker at hans opphøyde identifisering med terrorofrene skal bli ødelagt av slike som Netanyahu, om man skal tro det som rapporteres. Det kunne distrahere bort den høytidelige harmonien og i stedet skape en forferdelig oppmerksomhet om den store svære elefanten som finnes inne blant massene i det sentrale Paris, islamsk ekstremisme.
Tre og en halv million mennesker var ute i gatene i Frankrike søndag for å vise solidaritet med de siste dødsofrene for en ubarmhjertig ideologi. Men de kan ikke få seg til å kalle den døds-kulten ved sitt rette navn.
Representerte de siste dagenes islamistmord i Frankrike et vannskille for en av de største jødiske samfunn i diasporaen? Begynnelsen på slutten? Jeg tror nok heller det.
Medfører det et vannskille for Vestens kamp mot islamistisk ekstremisme? Jeg er redd det ikke gjør det.
