NRK slår i artikkelen – Separasjonsmuren bør bli palestinsk grense fast at «den ulovlig bygde muren på palestinsk land mellom Israel og Vestbredden skal være ny grense mellom landene. Det vil krympe et framtidig Palestina betraktelig».
Lenger ned i artikkelen låter det litt annerledes, og litt mer korrekt: «Den internasjonale domstolen i Haag, ICC, har gitt en rådgivende uttalelse om at barrieren er i strid med folkeretten. Og FN har vedtatt en resolusjon – også denne rådgivende, fordi den er gitt av Generalforsamlingen – som ber Israel følge rådet fra domstolen.» [Det er ICJ – Den internasjonale domstolen i Haag– som har gitt en rådgivende uttalelse. ICC er International Criminal Court – Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og folkemord.]
(Journalisten har rettet forkortelsen i ettertid.)
Får du et råd, kan du velge. Noen råd er dårlige, noen bedre, men felles for alle er at det er den som ber om råd, eller får det uten å be om det, som må leve med konsekvensene av sine handlinger. Vi kommer tilbake til nettopp dette.
Er muren ulovlig? På det personlige plan har vi har noe i straffeloven som heter nødrett. Da en gutt på ti år nylig ble ranet, hyllet store deler av den norske befolkning de modige og besluttsomme mennene som stoppet raneren. Så mye som 8 av 10 nordmenn synes faktisk det er helt greit og på sin plass med slik nødrett, i tillegg til at det ikke er straffbart. At de tok litt hardt i ham, er så sin sak. Straffeloven har bestemmelser for dette også.
Så til muren. Israel er et demokrati. Ethvert demokrati har ansvar for og plikt til å beskytte sine borgere. Nå er ikke Israels naboer som andre naboer. Vi her i nord grenser til relativt fredelige nasjoner: Sverige, Finland og Russland. Israel har som naboer noen av de mest urolige folkegrupper som finnes i verden i dag. Hvis vi ikke er enige i dette, skrur vi på tv-en på en nyhetskanal, fritt valg. Se en nyhetssending på et fritt valgt språk i et fritt valgt land. Ledetråd: Se etter røyk, bomber, biler i brann, selvmordsbombere.
Det vi ser, er den arabiske verden. Det finnes uroligheter andre steder også. Men særlig i den arabiske verden. Grusomhetene er så intense at vi ikke klarer å ta det innover oss. Vi snakker om halshugginger, barnedrap, overgrep, mishandling, tortur. Alt i tillegg til geværkuler, bomber, granater, raketter og miner.
Dette er arabere seg imellom, folk som er brødre. Ummah-en kaller muslimene dette fellesskapet. Planen var at ummah-en skulle vokse seg stor og sterk, og de muslimske brødrene skulle bli en stor og sterk gruppe som dominerte verden.
Sånn ble det ikke, for araberne klarte ikke, og klarer ikke, å stå samlet. Den minste uenighet blir til blodige sammenstøt, og det er enorme forskjeller mellom rik og fattig. Søkkrike prinser leker seg med biler til 3,5 millioner dollar pr. stk (og det uten norske avgifter). Prins Alwaleed Bin Talal Alsaud i Saudi Arabia regnes som god for 20 milliarder amerikanske dollar – 119,2 milliarder norske kroner. I Jemen lever 45 % av menneskene under fattigdomsgrensen, det vil si tolv kroner dagen. Tre av fire kvinner er analfabeter, aldersgrensen for å gifte seg er senket fra 15 år til starten av puberteten, og kvinner har ingen rettigheter som mindreårige, uten stemmerett.
Verden utenfor ummah-en er derimot farlig, truende, ond, og fremfor alt gjelder det vantro. Tiår uten særlig utdannelse, eller med for det meste religiøse skoler, tendensiøs og politisert undervisning, gjør at USA blir sett på som en fiende – Israel likeså. I tillegg kommer den antisemittismen som er implisitt i islam, både i Koranen og gjennom «profeten» Muhammeds liv og eksempel (Sunna og Hadith). I Oslos gater under opptøyene januar 2009 gikk muslimske arabere og sang Khaybar, Khaybar jahud, en referanse til Muhammeds nedslakting av jødene i Medina.
Vi behøver ikke å peke på World Trade Center, Nairobi, London, Madrid, Stockholm, Paris, Marseille, Malmö eller Göteborg for å minne leseren på de blodige angrepene på uskyldige menneskers liv og eiendom.
Det er ved arnestedet for all denne uroen Israel befinner seg. Det er i denne bloddryppende delen av verden – full av urettferdighet og stammekriger, religionskonflikter og borgerkriger, omgitt av landområder styrt og dominert av rendyrkede terroristorganisasjoner – Israel finnes. Et sivilisert, demokratisk, velutviklet, velfungerende, blomstrende, gjennomregulert, vestlig tenkende land blant fiender på tre sider.
Alle nabolandene har på et tidspunkt angrepet Israel, alene eller samlet. I nord har Hizbollah kontroll i Sør-Libanon (som angrep Israel i 1948) og utgjør en enorm trussel med titusener av raketter som kan avfyres mot Israel når som helst. Syria angrep Israel i 1948, 1973 og 1967, og området mellom de to landene kontrolleres den dag i dag av FN-styrker på Golanhøydene.
Jordan angrep sammen med de andre araberstatene i 1948 og 1967. Israel har i dag en fredsavtale med landet, som de også har med Egypt. Egypt var med i angrepet i 1948, i seksdagerskrigen i 1967, og i 1973.
I forlengelsen av den egyptisk-israelske grensen er det et lite landområde, Gaza, som styres av terroristorganisasjonen Hamas. Hverken sosialistisk tankegang om at organisasjonen også utfører sosialt arbeide eller tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres intense ønske om et politisk samarbeid og anerkjennelse av organisasjonen ved samtaler (selv om innrømmelsen satt dypt) forandrer noe på det.
Et bilde begynner å demre slik morgentåken letter fra skogstjernet. Bildet fester seg.
Siden 2001 har mer enn 12.800 raketter fra akkurat dette lille landområdet havnet i Israel, avfyrt for å drepe sivile israelere. Dette tilsvarer gjennomsnittlig 3 raketter hver eneste dag. Mer enn en halv million mennesker har 60 sekunder (i Sderot 7-15 sekunder) på seg til å finne ly når alarmen går. Imidlertid har Israel lagt ned et imponerende arbeid i å forsvare seg og sine, og har utviklet Iron Dome – Jernkuppelen –, et passivt rakettsystem som overvåker et gitt område, oppdager (forhåpentligvis) alle rakettoppskytninger fra fienden, og skyter opp en målsøkende rakett som (forhåpentligvis) treffer den fiendtlige raketten og nøytraliserer den. Helt ufarlig er det forresten ikke, de to rakettene og deler fra dem faller nødvendigvis ned et sted. Og helt hundre prosent effektiv er den ikke.
Vi nærmer oss kjernen, essensen i det vi vil frem til. Saken er at fordi Israel står stilt overfor en slik enorm, konstant trussel fra sine fiender, og har vært det siden staten ble opprettet i 1948, har jødene simpelthen hatt bare to muligheter: enten å utvikle et sterkt forsvar og søke beskyttelse der det lar seg gjøre, eller bukke under. Som Rustad påpeker, er ikke verden interessert i slike bagateller. Jøder dør ikke. Vi Israel-venner har vel alle hørt argumentet om at antall tapte «palestinske» liv kontra israelske er så mye større? Som han ordlegger seg: Israel får ingen credit for å stanse terror mot egen befolkning, i seg selv noe å tenke over. Det samme skjedde under den andre intifadaen, da Arafat slapp terroren løs.
Har Israel brukt milliarder av kroner og tapt hundrevis av menneskeliv i denne kampen, og så utviklet et effektivt defensivt forsvar, blir også dét brukt mot dem på denne måten. Da kan fienden nærmest bare angripe videre. Landet har et enormt antall bomberom, og det koster store summer. Hvert eneste Iron Dome-missil koster $50.000.
Normalt når du slåss mot en fiende, er det mann mot mann, eller avdeling mot avdeling, fly mot fly, fly mot soldater. Soldater i hundrevis, tusenvis, titusener av levende mennesker, anstendige folk og skittstøvler – alle er mennesker med sine liv av ymse kvalitet. Men felles for alle – nesten alle – er ønsket om å leve, et mange ganger nokså tynt og nokså urealistisk ønske om å overleve krigens helvete på jord, slik at man kan komme tilbake til sine kjære, eller for den del sitt nokså elendige liv. Man kan drepe, og man blir nokså full av adrenalin i kampens hete, men de aller færreste ønsker å dø. Hvis man ser bort fra enkelte historiefortelleres fargerike beretninger om de norske vikingene, og ditto romantiserte myter og sagn fra flere deler av verden, er det stort sett de japanske kamikaze-flygerne som er beryktet – og fryktet – for sitt ønske om å dø med den hensikt å ta flest mulig av fienden med seg i døden.
Og muslimene. Alle kjenner til deres, for øvrig forvrengte og meningsløse, bruk av uttrykket martyr. For mens en martyr, slik ordet oppsto, var en kristen som måtte bøte med livet for sin tro, drept eller pint til døde som han ble fordi han ikke ville svikte sin frelser, snakker vi her om mennesker som ut av en dyp indre overbevisning ønsker å bringe død og lidelse over andre mennesker. Mennesker som i mange tilfeller er totalt uvitende om, uinteressert i, og uskyldige i den konflikten fienden deltar i. De kan også sympatisere med morderens ideologiske mål, men blir drept fordi morderen ville det slik.
Listen over Palestina-arabere som har valgt å avslutte sine liv på denne grusomme måten, er lang som et ondt år. 804 mennesker ble tatt av dage i årene før Israel fant et annet, svært effektivt mottiltak mot selvmordsbombere: et sikkerhetsgjerde. Om man kaller gjerdet separasjonsbarriere, mur,Apartheid-mur, Berlin-mur, eller altså som NRKs journalist Eva Stabell velger å uttrykke det fra sin tilbaketrukne residens på fredelige Norges presumptivt roligste sted, Marienlyst, «den ulovlig bygde muren» – så er gjerdet likevel et passivt, ikke-dødelig og dermed ganske humant forsvarsmiddel. Og udiskutabelt effektivt. Det er svært interessant å lese hva arkitekten bak gjerdet, Danny Tirza, selv sier om hvorfor gjerdet ble bygd. Beslutningen ble tatt i juli 2002 mot både Ehud Baraks og Ariel Sharons vilje. De var blant annet bekymret for verdensopinionen.
Effekten av gjerdet? Da man begynte å bygge det, viste statistikken straks en nedgang i antallet selvmordsangrep. Inne i Israel sank nemlig antallet drastisk, fra mer enn 130 i 2003 til 25 i 2005.
Jerusalem Center for Public Affairs(JCPA) har en kortfattet gjennomgang av de juridiske sidene ved byggingen av gjerdet. Bildet er langt fra så enkelt og kommer langt fra så negativt ut for Israel dersom man tar med i bildet de punktene organisasjonen peker på.
Innvendingene går mye på rent innlysende momenter som at flere av aktørene som har uttalt seg i saken, som FN, er sterkt inne i bildet på den ene partens vegne (Palestina-araberne) og kan derfor knapt være i stand til å vurdere saken objektivt. Dels også fordi bare språkbruken viser det tendensiøse standpunktet organisasjonen har valgt. For eksempel kalles de omstridte områdene for «okkuperte palestinske territorier», mens Israel kalles «okkupanten». Territoriene det diskuteres om (Gaza og «Vestbredden») hadde ingen juridiske eiere da Israel vant dem i krig. De var ulovlig okkupert av henholdsvis Egypt og Jordan, og disse landene gjør heller ikke noe krav på områdene. FNs ytringer er mer som politiske meninger å regne, og har ikke noe juridisk bindende med seg.
Den internasjonale domstolen (ICJ) kan si sin mening, men er underlagt FNs medlemscharter, og er ikke bindende for den enkelte stat, ettersom den er for generelle juridiske vurderinger, ikke spesifikke saker.
FNs anmodning via ICJ henviser til våpenhvilelinjene fra 1949 som om disse markerte en suverenitet, noe de ikke gjør i henhold til folkeretten. For det tredje, påpeker JCPA, motsier FN seg selv. Resolusjon 242 og 338 forutsetter en fremforhandlet avtale om konflikten, og fastsetting av endelige grenser, og erkjenner Israels «rett til anerkjente og sikre grenser», mens den også siterer ikke-bindende resolusjoner fra generalforsamlingen som refererer til Vestbredden og Gaza som «okkupert».
Dessuten påpeker JCPA at spørsmålet om territoriene må løses politisk, uten innblanding fra noe organ uten jurisdiksjon som prøver å få underlagt seg Israel. PA-arabernes krav på området er politisk motivert. Dersom det skulle være juridisk, er det uansett svært usikkert hvordan eventuelle lover i så fall skulle tolkes. Men det er en politisk strategi å delegitimere Israel. Skulle Israel akseptere ICJs jurisdiksjon, ville dette involvere ICJ i denne politiske konflikten, og FN ville ikke lenger være et organ som kan ivareta alle medlemsstatenes behov.
Det er nettopp punktene over som gjør at Israel har valgt ikke nødvendigvis å føye seg etter FNs råd. Og de er altså heller ikke i noen internasjonale avtaler forpliktet til å gjøre det. Ingen kan heller tvinge Israel til det, ikke en gang med loven i hånd. Årsaken er selvsagt den at det finnes internasjonale avtaler og overenskomster som gir alle land – også Israel – adgang til en slags internasjonal nødrett. Blir et land angrepet, kan det forsvare seg med midler som i andre sammenhenger er utenkelige. Og det er lovlig. Internasjonale avtaler kan ikke gjelde for alle unntatt Israel.
NRK har valgt side i konflikten. Men NRK er et statlig organ som innbyggerne i Norge er pålagt å betale for, og det minste man kunne kreve, var at kanalen holdt seg til sannheten. Å påstå i en ingress at noe er ulovlig i en konflikt som denne, hvor svært mange nordmenn er engasjerte og har en mening, uten å ha dekning for dette, er drøyt. Det er ikke sant.
NRK later til å glemme at vi snakker om en territoriell konflikt som har pågått i årtier, men som har et bakteppe av historie. Israel ble angrepet av arabiske stater gjentatte ganger, og angriperne tapte alle. Områdene som har blitt okkupert, har blitt det av strategiske grunner, og har kostet Israel mange menneskeliv. Å stille seg bak den ene parten, som konsekvent krever det utenkelige, nemlig at Israel skulle gi fra seg alle de omdiskuterte territoriene de har vunnet i krig med store tap av menneskeliv, uten å få noe igjen for det, er partisk og svært lite profesjonelt av en nyhetsformidler. Særlig når denne er statlig.
NRK kunne ha stor nytte av å kaste et blikk på arbeidsutgaven av EUs definisjon av antisemittisme, som ble akseptert av the European Monitoring Center on Racism and Xenophobia (EUMC) i 2005. Organisasjonen ble senere tilthe European Union Agency for Fundamental Rights (FRA). Definisjonsteksten er oversatt til 30 språk, og er forfattet av eksperter.
Her uttrykker EU det blant annet slik:
Examples of the ways in which antisemitism manifests itself with regard to the State of Israel taking into account the overall context could include: (…)
– Applying double standards by requiring of it a behavior not expected or demanded of any other democratic nation.
Det spørs om journalistene i NRK ville krevd at en demokratisk stat noe annet sted, som av behov for selvforsvar bygget en mur mot det resten av verden nokså febrilsk prøver å beskytte seg mot: muslimsk terrorisme, skulle rive ned dette forsvarsverket. Dette kravet ligger implisitt i NRKs feilaktige utsagn at «muren» – som knapt er en mur, men et gjerde – er «ulovlig».
Nå ser det ut til at de såkalte fredssamtalene mellom Israels forhandlingsledere og PA-administrasjonen går mot slutten. PA-formann Mahmoud Abbas har annonsert at de «ikke vil forhandle så lenge Israel bygger». Det har fremkommet opplysninger om at boligbyggingen er nøye koordinert med amerikanerne og PA. Abbas har med andre ord lenge visst om byggingen, og hans protester er derfor bare et spill for galleriet.
Israel har stor boligmangel, og det er verken mer eller mindre boligbygging i de omstridte områdene enn i Jerusalem og andre steder. Boligene er for både jøder, arabere og drusere. Ministeren for boligbygging, Uri Ariel, gjorde det klart i et møte i Frankrike nylig at det simpelthen er i Israel som andre steder: Prisene er for høye grunnet boligmangelen, og målet er å bygge flest mulig boliger for hele befolkningen. Dette er nødvendig overalt, blant annet i Jerusalem, men også i Judea og Samaria. I de sistnevnte områdene er det mindre boligbygging enn andre steder. Boligene legges dessuten til områder man regner med at Israel vil beholde, uansett utfall av forhandlingene. Eventuelle forhandlinger, får man kanskje si.
Symptomatisk for NRK er det også, som Med Israel For Fred (MIFF) påpeker, at man er så til de grader innsyltet med sin egen vinkling av saken at det ikke lar seg skjule i ordbruken. Boligbyggingen som er nevnt over, blir hos NRK til «bosettinger».
NRK bør som statsdrevet nyhetsformidler holde seg til sannheten. Ingen er tjent med at Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, nærmest konsekvent blir delegitimert og svertet på alle tenkelige sett, mens deres svorne fiender blir opphøyet til noe nærmest martyrer, med alle tilhørende rettigheter. Ordbruk som «ulovlig okkupert», «palestinernes land», «Palestina», «muren», «brudd på menneskerettigheter» og «brudd på Folkeretten» er så selvfølgelig og innarbeidet i mediene at man knapt tenker over det. Like fullt er det tendensiøst og på grensen til antisemittisk, i alle fall om man legger EUs foreløpige definisjon til grunn.
Opprinnelig artikkel: document.no