– Den ulovlige muren?

Sikkerhetsgjerdet redder liv
Sikkerhetsgjerdet redder liv

NRK slår i artik­ke­len – Sepa­ra­sjons­mu­ren bør bli pale­stinsk grense fast at «den ulov­lig bygde muren på pale­stinsk land mel­lom Israel og Vest­bred­den skal være ny grense mel­lom lan­dene. Det vil krympe et fram­ti­dig Pale­stina betrak­te­lig».
Len­ger ned i artik­ke­len låter det litt anner­le­des, og litt mer kor­rekt: «Den inter­na­sjo­nale dom­sto­len i Haag, ICC, har gitt en råd­gi­vende utta­lelse om at bar­rie­ren er i strid med folke­ret­ten. Og FN har ved­tatt en reso­lu­sjon – også denne råd­gi­vende, fordi den er gitt av Gene­ral­for­sam­lin­gen – som ber Israel følge rådet fra dom­sto­len.» [Det er ICJ – Den inter­na­sjo­nale dom­sto­len i Haag– som har gitt en råd­gi­vende utta­lelse. ICC er Inter­na­tio­nal Cri­mi­nal Court – Den inter­na­sjo­nale straffe­dom­sto­len for krigs­for­bry­tel­ser og folkemord.]
(Journalisten har rettet forkortelsen i ettertid.)
Får du et råd, kan du velge. Noen råd er dår­lige, noen bedre, men fel­les for alle er at det er den som ber om råd, eller får det uten å be om det, som må leve med kon­se­kven­sene av sine hand­lin­ger. Vi kom­mer til­bake til nett­opp dette.
Er muren ulov­lig? På det per­son­lige plan har vi har noe i straffe­lo­ven som heter nød­rett. Da en gutt på ti år nylig ble ranet, hyl­let store deler av den norske befolk­ning de modige og beslutt­somme men­nene som stop­pet rane­ren. Så mye som 8 av 10 nord­menn synes fak­tisk det er helt greit og på sin plass med slik nød­rett, i til­legg til at det ikke er straff­bart. At de tok litt hardt i ham, er så sin sak. Straffe­lo­ven har bestem­mel­ser for dette også.
Så til muren. Israel er et demo­krati. Ethvert demo­krati har ansvar for og plikt til å beskytte sine bor­gere. Nå er ikke Isra­els naboer som andre naboer. Vi her i nord gren­ser til rela­tivt fre­de­lige nasjo­ner: Sve­rige, Fin­land og Russ­land. Israel har som naboer noen av de mest uro­lige folke­grup­per som fin­nes i ver­den i dag. Hvis vi ikke er enige i dette, skrur vi på tv-en på en nyhets­ka­nal, fritt valg. Se en nyhets­sen­ding på et fritt valgt språk i et fritt valgt land. Lede­tråd: Se etter røyk, bom­ber, biler i brann, selvmordsbombere.
Det vi ser, er den ara­biske ver­den. Det fin­nes uro­lig­he­ter andre ste­der også. Men sær­lig i den ara­biske ver­den. Gru­som­he­tene er så intense at vi ikke kla­rer å ta det inn­over oss. Vi snak­ker om hals­hug­gin­ger, barne­drap, over­grep, mis­hand­ling, tor­tur. Alt i til­legg til gevær­ku­ler, bom­ber, gra­na­ter, raket­ter og miner.
Dette er ara­bere seg imel­lom, folk som er brødre. Ummah-en kal­ler mus­li­mene dette fel­les­ska­pet. Pla­nen var at ummah-en skulle vokse seg stor og sterk, og de mus­limske brød­rene skulle bli en stor og sterk gruppe som domi­nerte verden.
Sånn ble det ikke, for ara­berne klarte ikke, og kla­rer ikke, å stå sam­let. Den minste uenig­het blir til blo­dige sam­men­støt, og det er enorme for­skjel­ler mel­lom rik og fat­tig. Søkk­rike prin­ser leker seg med biler til 3,5 mil­lio­ner dol­lar pr. stk (og det uten norske avgif­ter). Prins Alwaleed Bin Talal Alsaud i Saudi Ara­bia reg­nes som god for 20 mil­li­ar­der ame­ri­kanske dol­lar – 119,2 mil­li­ar­der norske kro­ner. I Jemen lever 45 % av men­nes­kene under fat­tig­doms­gren­sen, det vil si tolv kro­ner dagen. Tre av fire kvin­ner er analfa­be­ter, alders­gren­sen for å gifte seg er sen­ket fra 15 år til star­ten av puber­te­ten, og kvin­ner har ingen ret­tig­he­ter som mindre­årige, uten stemmerett.
Ver­den uten­for ummah-en er deri­mot far­lig, tru­ende, ond, og frem­for alt gjel­der det van­tro. Tiår uten sær­lig utdan­nelse, eller med for det meste reli­giøse sko­ler, tenden­siøs og poli­ti­sert under­vis­ning, gjør at USA blir sett på som en fiende – Israel likeså. I til­legg kom­mer den anti­se­mit­tis­men som er impli­sitt i islam, både i Kora­nen og gjen­nom «pro­fe­ten» Muham­meds liv og eksem­pel (Sunna og Hadith). I Oslos gater under opp­tøy­ene januar 2009 gikk mus­limske ara­bere og sang Khay­bar, Khay­bar jahud, en refe­ranse til Muham­meds ned­slak­ting av jødene i Medina.

Vi behø­ver ikke å peke på World Trade Cen­ter, Nai­robi, Lon­don, Mad­rid, Stock­holm, Paris, Mar­seille, Malmö eller Göte­borg for å minne lese­ren på de blo­dige angre­pene på uskyl­dige men­nes­kers liv og eiendom.
Det er ved arne­ste­det for all denne uroen Israel befin­ner seg. Det er i denne blod­dryp­pende delen av ver­den – full av urett­fer­dig­het og stamme­kri­ger, reli­gions­kon­flik­ter og bor­ger­kri­ger, omgitt av land­om­rå­der styrt og domi­nert av ren­dyr­kede ter­ro­rist­or­ga­ni­sa­sjo­ner – Israel fin­nes. Et sivi­li­sert, demo­kra­tisk, vel­ut­vik­let, vel­fun­ge­rende, blomst­rende, gjen­nom­re­gu­lert, vest­lig ten­kende land blant fien­der på tre sider.
Alle nabo­lan­dene har på et tids­punkt angre­pet Israel, alene eller sam­let. I nord har Hiz­bol­lah kon­troll i Sør-Libanon (som angrep Israel i 1948) og utgjør en enorm trus­sel med titu­se­ner av raket­ter som kan avfy­res mot Israel når som helst. Syria angrep Israel i 1948, 1973 og 1967, og områ­det mel­lom de to lan­dene kon­trol­le­res den dag i dag av FN-styrker på Golanhøydene.
Jor­dan angrep sam­men med de andre ara­ber­sta­tene i 1948 og 1967. Israel har i dag en freds­av­tale med lan­det, som de også har med Egypt. Egypt var med i angre­pet i 1948, i seks­da­gers­kri­gen i 1967, og i 1973.
I for­len­gel­sen av den egyptisk-israelske gren­sen er det et lite land­om­råde, Gaza, som sty­res av ter­ro­rist­or­ga­ni­sa­sjo­nen Hamas. Hver­ken sosia­lis­tisk tanke­gang om at orga­ni­sa­sjo­nen også utfø­rer sosi­alt arbeide eller tid­li­gere uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Stø­res intense ønske om et poli­tisk sam­ar­beid og aner­kjen­nelse av orga­ni­sa­sjo­nen ved sam­ta­ler (selv om inn­røm­mel­sen satt dyptfor­and­rer noe på det.
Et bilde begyn­ner å demre slik mor­gen­tå­ken let­ter fra skogs­tjer­net. Bil­det fes­ter seg.
Siden 2001 har mer enn 12.800 raket­ter fra akku­rat dette lille land­om­rå­det hav­net i Israel, avfyrt for å drepe sivile israe­lere. Dette til­sva­rer gjen­nom­snitt­lig 3 raket­ter hver eneste dag. Mer enn en halv mil­lion men­nes­ker har 60 sekun­der (i Sde­rot 7-15 sekun­der) på seg til å finne ly når alar­men går. Imid­ler­tid har Israel lagt ned et impo­ne­rende arbeid i å for­svare seg og sine, og har utvik­let Iron Dome – Jern­kup­pe­len –, et pas­sivt rakett­sys­tem som over­vå­ker et gitt område, opp­da­ger (for­hå­pent­lig­vis) alle rakett­opp­skyt­nin­ger fra fien­den, og sky­ter opp en mål­sø­kende rakett som (for­hå­pent­lig­vis) tref­fer den fiendt­lige raket­ten og nøy­tra­li­se­rer den. Helt ufar­lig er det for­res­ten ikke, de to raket­tene og deler fra dem fal­ler nød­ven­dig­vis ned et sted. Og helt hundre pro­sent effek­tiv er den ikke.
Vi nær­mer oss kjer­nen, essen­sen i det vi vil frem til. Saken er at fordi Israel står stilt over­for en slik enorm, kon­stant trus­sel fra sine fien­der, og har vært det siden sta­ten ble opp­ret­tet i 1948, har jødene sim­pelt­hen hatt bare to mulig­he­ter: enten å utvikle et sterkt for­svar og søke beskyt­telse der det lar seg gjøre, eller bukke under. Som Rustad påpe­ker, er ikke ver­den inter­es­sert i slike baga­tel­ler. Jøder dør ikke. Vi Israel-venner har vel alle hørt argu­men­tet om at antall tapte «pale­stinske» liv kon­tra isra­elske er så mye større? Som han ord­leg­ger seg: Israel får ingen cre­dit for å stanse ter­ror mot egen befolk­ning, i seg selv noe å tenke over. Det samme skjedde under den andre inti­fa­daen, da Ara­fat slapp ter­ro­ren løs.
Har Israel brukt mil­li­ar­der av kro­ner og tapt hundre­vis av men­neske­liv i denne kam­pen, og så utvik­let et effek­tivt defen­sivt for­svar, blir også dét brukt mot dem på denne måten. Da kan fien­den nær­mest bare angripe videre. Lan­det har et enormt antall bombe­rom, og det kos­ter store sum­mer. Hvert eneste Iron Dome-missil kos­ter $50.000.
Nor­malt når du slåss mot en fiende, er det mann mot mann, eller avde­ling mot avde­ling, fly mot fly, fly mot sol­da­ter. Sol­da­ter i hundre­vis, tusen­vis, titu­se­ner av levende men­nes­ker, ansten­dige folk og skitt­støv­ler – alle er men­nes­ker med sine liv av ymse kva­li­tet. Men fel­les for alle – nes­ten alle – er ønsket om å leve, et mange gan­ger nokså tynt og nokså urea­lis­tisk ønske om å over­leve kri­gens hel­vete på jord, slik at man kan komme til­bake til sine kjære, eller for den del sitt nokså elen­dige liv. Man kan drepe, og man blir nokså full av adre­na­lin i kam­pens hete, men de aller fær­reste ønsker å dø. Hvis man ser bort fra enkelte his­to­rie­for­tel­le­res farge­rike beret­nin­ger om de norske vikin­gene, og ditto roman­ti­serte myter og sagn fra flere deler av ver­den, er det stort sett de japanske kamikaze-flygerne som er beryk­tet – og fryk­tet – for sitt ønske om å dø med den hen­sikt å ta flest mulig av fien­den med seg i døden.
Og mus­li­mene. Alle kjen­ner til deres, for øvrig for­vrengte og menings­løse, bruk av uttryk­ket mar­tyr. For mens en mar­tyr, slik ordet opp­sto, var en kris­ten som måtte bøte med livet for sin tro, drept eller pint til døde som han ble fordi han ikke ville svikte sin frel­ser, snak­ker vi her om men­nes­ker som ut av en dyp indre over­be­vis­ning ønsker å bringe død og lidelse over andre men­nes­ker. Men­nes­ker som i mange til­fel­ler er totalt uvi­tende om, uin­ter­es­sert i, og uskyl­dige i den kon­flik­ten fien­den del­tar i. De kan også sym­pa­ti­sere med mor­de­rens ideo­lo­giske mål, men blir drept fordi mor­de­ren ville det slik.
Lis­ten over Palestina-arabere som har valgt å avslutte sine liv på denne gru­somme måten, er lang som et ondt år. 804 men­nes­ker ble tatt av dage i årene før Israel fant et annet, svært effek­tivt mot­til­tak mot selv­mords­bom­bere: et sik­ker­hets­gjerde. Om man kal­ler gjer­det sepa­ra­sjons­bar­rieremur,Apartheid-mur, Berlin-mur, eller altså som NRKs jour­na­list Eva Sta­bell vel­ger å uttrykke det fra sin til­bake­trukne resi­dens på fre­de­lige Nor­ges pre­sump­tivt roligste sted, Mari­en­lyst, «den ulov­lig bygde muren» – så er gjer­det like­vel et pas­sivt, ikke-dødelig og der­med ganske humant for­svars­mid­del. Og udis­ku­ta­belt effek­tivt. Det er svært inter­es­sant å lese hva arki­tek­ten bak gjer­det, Danny Tirza, selv sier om hvor­for gjer­det ble bygd. Beslut­nin­gen ble tatt i juli 2002 mot både Ehud Bar­aks og Ariel Sha­rons vilje. De var blant annet bekym­ret for verdensopinionen.
Effek­ten av gjer­det? Da man begynte å bygge det, viste sta­ti­stik­ken straks en ned­gang i antal­let selv­mords­an­grep. Inne i Israel sank nem­lig antal­let dras­tisk, fra mer enn 130 i 2003 til 25 i 2005.
Jeru­sa­lem Cen­ter for Pub­lic Affairs(JCPA) har en kort­fat­tet gjen­nom­gang av de juri­diske sidene ved byg­gin­gen av gjer­det. Bil­det er langt fra så enkelt og kom­mer langt fra så nega­tivt ut for Israel der­som man tar med i bil­det de punk­tene orga­ni­sa­sjo­nen peker på.
Inn­ven­din­gene går mye på rent inn­ly­sende momen­ter som at flere av aktø­rene som har uttalt seg i saken, som FN, er sterkt inne i bil­det på den ene par­tens vegne (Palestina-araberne) og kan der­for knapt være i stand til å vur­dere saken objek­tivt. Dels også fordi bare språk­bru­ken viser det tenden­siøse stand­punk­tet orga­ni­sa­sjo­nen har valgt. For eksem­pel kal­les de omstridte områ­dene for «okku­perte pale­stinske ter­ri­to­rier», mens Israel kal­les «okku­pan­ten». Ter­ri­to­riene det dis­ku­te­res om (Gaza og «Vest­bred­den») hadde ingen juri­diske eiere da Israel vant dem i krig. De var ulov­lig okku­pert av hen­holds­vis Egypt og Jor­dan, og disse lan­dene gjør hel­ler ikke noe krav på områ­dene. FNs ytrin­ger er mer som poli­tiske menin­ger å regne, og har ikke noe juri­disk bin­dende med seg.
Den inter­na­sjo­nale dom­sto­len (ICJ) kan si sin mening, men er under­lagt FNs med­lem­schar­ter, og er ikke bin­dende for den enkelte stat, etter­som den er for gene­relle juri­diske vur­de­rin­ger, ikke spe­si­fikke saker.
FNs anmod­ning via ICJ hen­vi­ser til våpen­hvile­lin­jene fra 1949 som om disse mar­kerte en suve­re­ni­tet, noe de ikke gjør i hen­hold til folke­ret­ten. For det tredje, påpe­ker JCPA, mot­sier FN seg selv. Reso­lu­sjon 242 og 338 for­ut­set­ter en frem­for­hand­let avtale om kon­flik­ten, og fast­set­ting av ende­lige gren­ser, og erkjen­ner Isra­els «rett til aner­kjente og sikre gren­ser», mens den også site­rer ikke-bindende reso­lu­sjo­ner fra gene­ral­for­sam­lin­gen som refe­re­rer til Vest­bred­den og Gaza som «okkupert».
Dess­uten påpe­ker JCPA at spørs­må­let om ter­ri­to­riene må løses poli­tisk, uten inn­blan­ding fra noe organ uten juris­dik­sjon som prø­ver å få under­lagt seg Israel. PA-arabernes krav på områ­det er poli­tisk moti­vert. Der­som det skulle være juri­disk, er det uan­sett svært usik­kert hvor­dan even­tu­elle lover i så fall skulle tol­kes. Men det er en poli­tisk stra­tegi å dele­gi­ti­mere Israel. Skulle Israel aksep­tere ICJs juris­dik­sjon, ville dette involvere ICJ i denne poli­tiske kon­flik­ten, og FN ville ikke len­ger være et organ som kan iva­reta alle med­lems­sta­te­nes behov.
Det er nett­opp punk­tene over som gjør at Israel har valgt ikke nød­ven­dig­vis å føye seg etter FNs råd. Og de er altså hel­ler ikke i noen inter­na­sjo­nale avta­ler for­plik­tet til å gjøre det. Ingen kan hel­ler tvinge Israel til det, ikke en gang med loven i hånd. Årsa­ken er selv­sagt den at det fin­nes inter­na­sjo­nale avta­ler og over­ens­koms­ter som gir alle land – også Israel – adgang til en slags inter­na­sjo­nal nød­rett. Blir et land angre­pet, kan det for­svare seg med mid­ler som i andre sam­men­hen­ger er uten­ke­lige. Og det er lov­lig. Inter­na­sjo­nale avta­ler kan ikke gjelde for alle unn­tatt Israel.
NRK har valgt side i kon­flik­ten. Men NRK er et stat­lig organ som inn­byg­gerne i Norge er pålagt å betale for, og det minste man kunne kreve, var at kana­len holdt seg til sann­he­ten. Å påstå i en ingress at noe er ulov­lig i en kon­flikt som denne, hvor svært mange nord­menn er enga­sjerte og har en mening, uten å ha dek­ning for dette, er drøyt. Det er ikke sant.
NRK later til å glemme at vi snak­ker om en ter­ri­to­ri­ell kon­flikt som har pågått i årtier, men som har et bak­teppe av his­to­rie. Israel ble angre­pet av ara­biske sta­ter gjen­tatte ganger, og angri­perne tapte alle. Områ­dene som har blitt okku­pert, har blitt det av stra­te­giske grun­ner, og har kos­tet Israel mange men­neske­liv. Å stille seg bak den ene par­ten, som kon­se­kvent kre­ver det uten­ke­lige, nem­lig at Israel skulle gi fra seg alle de omdis­ku­terte ter­ri­to­riene de har vun­net i krig med store tap av men­neske­liv, uten å få noe igjen for det, er par­tisk og svært lite pro­fe­sjo­nelt av en nyhets­for­mid­ler. Sær­lig når denne er statlig.
NRK kunne ha stor nytte av å kaste et blikk på arbeids­ut­ga­ven av EUs defi­ni­sjon av anti­se­mit­tisme, som ble aksep­tert av the Euro­pean Moni­to­ring Cen­ter on Racism and Xenop­ho­bia (EUMC) i 2005. Orga­ni­sa­sjo­nen ble senere tilthe Euro­pean Union Agency for Fun­da­men­tal Rights (FRA)Defi­ni­sjons­teks­ten er over­satt til 30 språk, og er for­fat­tet av eksperter.
Her uttryk­ker EU det blant annet slik:

Examp­les of the ways in which anti­se­mi­tism mani­fests itself with regard to the State of Israel taking into account the over­all con­text could include: (…)
– Apply­ing double stan­dards by requi­ring of it a beha­vior not expec­ted or deman­ded of any other democra­tic nation.

Det spørs om jour­na­lis­tene i NRK ville krevd at en demo­kra­tisk stat noe annet sted, som av behov for selv­for­svar byg­get en mur mot det res­ten av ver­den nokså febrilsk prø­ver å beskytte seg mot: mus­limsk ter­ro­risme, skulle rive ned dette for­svars­ver­ket. Dette kra­vet lig­ger impli­sitt i NRKs feil­ak­tige utsagn at «muren» – som knapt er en mur, men et gjerde – er «ulovlig».
Nå ser det ut til at de såkalte freds­sam­ta­lene mel­lom Isra­els for­hand­lings­le­dere og PA-administrasjonen går mot slut­ten. PA-formann Mah­moud Abbas har annon­sert at de «ikke vil for­handle så lenge Israel byg­ger». Det har frem­kom­met opp­lys­nin­ger om at bolig­byg­gin­gen er nøye koor­di­nert med ame­ri­ka­nerne og PA. Abbas har med andre ord lenge visst om byg­gin­gen, og hans pro­tes­ter er der­for bare et spill for gal­le­riet.
Israel har stor bolig­man­gel, og det er ver­ken mer eller mindre bolig­byg­ging i de omstridte områ­dene enn i Jeru­sa­lem og andre ste­der. Boli­gene er for både jøder, ara­bere og dru­sere. Minis­te­ren for bolig­byg­ging, Uri Ariel, gjorde det klart i et møte i Frank­rike nylig at det sim­pelt­hen er i Israel som andre ste­der: Pri­sene er for høye grun­net bolig­man­ge­len, og målet er å bygge flest mulig boli­ger for hele befolk­nin­gen. Dette er nød­ven­dig over­alt, blant annet i Jeru­sa­lem, men også i Judea og Sama­ria. I de sist­nevnte områ­dene er det mindre bolig­byg­ging enn andre ste­der. Boli­gene leg­ges dess­uten til områ­der man reg­ner med at Israel vil beholde, uan­sett utfall av for­hand­lin­gene. Even­tu­elle for­hand­lin­ger, får man kan­skje si.
Sym­pto­ma­tisk for NRK er det også, som Med Israel For Fred (MIFF) påpe­ker, at man er så til de gra­der inn­syl­tet med sin egen vink­ling av saken at det ikke lar seg skjule i ord­bru­ken. Bolig­byg­gin­gen som er nevnt over, blir hos NRK til «bosettinger».
NRK bør som stats­dre­vet nyhets­for­mid­ler holde seg til sann­he­ten. Ingen er tjent med at Israel, det eneste demo­kra­tiet i Midt­østen, nær­mest kon­se­kvent blir dele­gi­ti­mert og sver­tet på alle ten­ke­lige sett, mens deres svorne fien­der blir opp­høyet til noe nær­mest mar­ty­rer, med alle til­hø­rende ret­tig­he­ter. Ord­bruk som «ulov­lig okku­pert», «pale­sti­ner­nes land», «Pale­stina», «muren», «brudd på men­neske­ret­tig­he­ter» og «brudd på Folke­ret­ten» er så selv­føl­ge­lig og inn­ar­bei­det i mediene at man knapt ten­ker over det. Like fullt er det tenden­siøst og på gren­sen til anti­se­mit­tisk, i alle fall om man leg­ger EUs fore­lø­pige defi­ni­sjon til grunn.
Opprinnelig artikkel: document.no

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte. Sammen kan vi tvinge sannheten om antisemittisme, Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan den økende toleransen for antisemittisme forebygges.

Du kan støtte SMA ved å dele artikkelen og ved å gi en gave. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Du kan også støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 600 i året. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Tusen takk fra oss i SMA!