Alle kjenner den gamle antisemittismen – enten det er den folkelige fordomsfulle eller den biologisk-ideologiske.
Men hva med den nye? Er den virkelig ny, eller er det den gamle i nye klær?
Jeg mener den er ny og at de er vesensforskjellige. Det er mulig resultatet er det samme: fiendskap mot jødene, men også på dette punkt må man differensiere, for den nye antisemittismen skaper ikke først og fremst hat, den bygger over tid opp en kjølighet og distanse til jøder, Israel og alt jødisk.
Og denne gradvishet gjør at subjektet kan bibeholde en oppfatning om at hans syn på Israel eller jøder bare er en adekvat respons på en gitt politisk utvikling, og ikke rommer noen ideologiske eller psykologiske komponenter. Denne selvrettferdiggjøring er en vesentlig faktor i å forklare den nye antisemittismens utbredelse. Det er som man sier: en antisemittisme uten antisemitter.
Jeg tror det er denne gradvise reservasjon og kjølighet som umerkelig aksentueres som skremmer jøder mest. Den er vanskelig å gripe, vanskelig å forholde seg til. Den er indirekte, vikarierende, benektende, dobbeltkommuniserende. Hvis det kommer direkte angrep på jøder eller Israel som går over en grense, vil de sågar rykke ut til forsvar for Israel og sette vedkommende på plass.
Men dette er en temporær grense, prisgitt omstendighetene. Spoler man litt frem i tid, er de samme angrepene blitt stuerene, og da er ikke de samme ridderne å se.
Det store Man må forstå at det er Israel selv som nedkaller denne kritikk over sitt hode. Som Aftenposten skriver på forsiden: «hele verden fordømmer» – om brevet som gir tillatelse til oppføring av en bolig på Vestbredden, den okkuperte Vestbredden, vel å merke.
Den nye anitsemittismen er ikke sofistikert, men subtil, den benytter seg av antydningens kunst, men sluttresultatet er alltid det samme: Jødene taper.
Dette spillet, for det er et spill, er Israel i ferd med å gå trett av. De har vært trette lenge. Det er som å delta i et spill med merkede kort, hvor utfallet er avgjort på forhånd.
Hvem bestemmer spillets regler? Aftenposten later som om det er «verden». Dette er selvsagt en tilsnikelse. Det er Aftenposten som snakker på vegne av Det store vi, som spiller et moralsk kort og driver en form for utpressing av leseren: Han er vel ikke på parti med okkupanten?
Denne finurlige propagandaen er blitt finpusset gjennom årtier og består i dag av et sett med virkemidler som journalister må lære før de slipper til for å dekke Midtøsten.
Midtøsten i Norge
Men i den senere tid har Europa og Norge begynt å minne mer og mer om Midtøsten. Det gjør at den samme subtile manipulasjon av nyheter og kommentarer også må anvendes på det hjemlige publikum og nasjonale saker. Her er fallhøyden større. Israel og Midtøsten har de færreste detaljert kunnskap om. Norge, derimot …
Ut fra det foreliggende vil en oppmerksom leser forstå at Israel og jødene gjøres til et objekt. Israel inngår i et spill. Midtøsten har rykket nærmere, og Midtøstens befolkning har kommet til Europa. Det gjør at Israels og jødenes skjebne blir en brikke i et større spill. Dette er en rolle jøder og israelere opplever som ytterst vanskelig.
Det betyr at Israel/jødene er utlevert til forhold som de ikke har kontroll over. Deres situasjon er blitt en funksjon av en både innenriks- og utenrikspolitisk situasjon i Europa, der Europa tilpasser seg mer og mer arabernes og muslimenes interesser. Europa er under press og presser i sin tur Israel og jødene. Det gjør Israel og jøder ytterst ubekvemme. De har ikke lenger kontroll over sine handlinger eller sin posisjon, men er en kasteball i et stort spill.
Brikke, spill og utlevering
Slik sett er det paralleller til 1930-årene. Også den gang ble jødene en brikke. Hitler forsto at han kunne spille på en folkelig antisemittisme. Den ble en politisk kapital som nazistene kunne bygge opp og bruke. Den hadde et kynisk element.
Slik fungerer også den nye antisemittismen. Den «elegante», finurlige distanseringen til Israel og jødene virker som et kodesystem hvormed europeiske eliter kommuniserer med representanter for nye folkegrupper og lederne og massene i den arabiske og muslimske verden: Europa forstår dem, Europa deler deres oppgitthet og ressentiment over de håpløse israelerne/jødene.
Denne «signaliseringen», denne markeringen av at tålmodigheten med Israel er i ferd med å ta slutt, er et språk med konsekvenser. Israelerne føler seg hjelpeløse, for det er en debatt som foregår over hodet på dem.
Nok en likhet med 1930-årene.
Jøder har en velutviklet teft for å sanse fiendtlighet; de merker den på nakkehårene, uansett hvor dannet og polert den kommer til uttrykk.
De har merket det lenge.
Alt kan brukes mot deg
Men jødene får skylden også for at de reagerer på fiendtligheten, og dette er nok et av de paradoksene som særmerker den nye antisemittismen. Alt kan brukes mot jødene, også at de reagerer på fiendtlighet.
Eksempelvis gjør norske medier et stort nummer av at så mange israelere ser med skepsis eller verre på Barack Obama. Det er nok et tegn på hvor uforbederlige jøder er. Jøder kan rett og slett ikke oppføre seg. De tar ikke signalene.
Dette er farlig nær essensialisering av jøder, at de bare er slik. Men så lenge man kontrollerer debatten, kan man late som om det er de håpløse jødene som heller ikke forstår sitt eget beste. Det gjør jo Jørgen Lohne og Aftenposten.
Dermed opphøyer man seg selv til velgjørere.
Vi trenger ikke lenger Klassekampen og ytre venstre for å holde liv i antisemittismen.
Slik sett minner den nye om den gamle: Man sier ikke tingene rett ut, man åkker og beklager seg over hvor håpløse jødene er, for man vil bare deres eget beste. Slik bevarer man sitt selvbilde og sin selvgodhet.
Forstillelsens kunst
Den nye antisemittismen kjennetegnes først og fremst ved sin modus operandi: ved forstillelsens kunst.
Etter 1945 er den gamle død, dvs. gjort umulig. På samme måte som nazismen. En ny jødefiendtlighet må finne en form som gjør at bæreren bevarer sin selvaktelse i egne og verdens øyne.
Den nye antisemittismen får bæreren til å føle seg anstendig. For å oppnå det, må han ha en mulighet for deniability, for benektelse, på både det indre og ytre plan.
Ingen indre demoner her. Men en polert overflate. Glatt.
For å oppnå denne balansegangen, må man ha makt, makt til å opprettholde en konsensus som gir inntrykk av at dette er noe alle mener. Derav Aftenpostens henvisning til hva «en hel verden mener».
Dette er ikke bagateller. Det er med på å gi en selv legitimitet.
Mye flyter automatisk av slike forestillinger: Skal Israel sette seg opp mot en hel verden? Hvem har gitt dem rett til det? Kanskje verdenssamfunnet burde sette hauken Netanyahu, de høyrenasjonalistiske israelerne, drømmerne om et Stor-Israel, på plass? Ville ikke dét være en humanitær handling?
Selvbedrag
Kan gode hensikter føre til forbryterske handlinger? Kan konsekvensene av menneskerettigheter, konvensjoner, straffedomstoler og prinsipper bli noe helt annet enn de intenderte?
Fraværet av dette spørsmålet er i seg selv grunn til uro, for at en slik konsekvens er mulig, er noe mennesker har visst så lenge de har kunnet uttrykke seg.
Men ikke i det antiseptiske, politisk korrekte Europa, som mener det har brakt sivilisasjonen til sitt høyeste nivå.
Forstillelse i internettets tidsalder er en vanskelig øvelse. Men forstillelsens kunst er raffinert. Man har mange strenger å spille på.
Avstanden til Israel, det beskjedne antallet jøder, nyhetsstrømmens fart og korte blafring gjør det vanskelig å holde fast inntrykkene og omforme dem til meningsfulle sammenhenger for den enkelte.
Politikk har alltid vært et skuespill. Mens journalistenes oppgave tidligere var å avsløre spillet og vise sannheten, hva som foregikk bak kulissene, er journalister i dag selv blitt spillere.
Det gjør situasjonen langt mer komplisert. Men for den som vil se, er enstonigheten i norske medier så massiv at den er lett å gjennomskue.
Rekruttering
Man vil ha kontroll og sørger for at man kun rekrutterer mennesker som abonnerer på de riktige sett av meninger og holdninger, enten det gjelder journalister, akademikere, forlagsmennesker eller kulturarbeidere.
Man har effektivt eliminert mennesker som kunne tilbudt motforestillinger. Når denne prosessen først har kommet i gang, er den selvforsterkende. Det finnes ikke lenger noen som er bærere av motforestillinger, fordi miljøet har eliminert tankeuniverset som kunne skapt dem.
Tanker må ha en grobunn for å yngle. Den som har hørt NRKs Tomm Kristiansen, Fritz Nilsen, Sidsel Wold, Lars Sigurd Sunnanå og Odd Karsten Tveit vet hva vi snakker om. Slike mennesker forvandler eteren til et ekkokammer, finansiert av skattebetalerne.
Det har skjedd mens verdens kommunikasjon har gjennomgått en rivende utvikling. Egentlig er denne ensidigheten en psykologisk gåte som roper på nærmere forklaring.
Intrusjon
Men det aktørene ikke har kontroll over, er den virkelige verden. Den trenger inn, ofte brutalt. Hvis Israel er involvert, eskalerer retorikken, og man går i fistel. Men når den arabiske våren blir til vinter, og opprøret i Syria blir sekterisk og blodig, blir man taus. Likevel er det ikke mulig å viske vekk at dette skjer og at det involverer oss.
Det har de norske jihad-krigerne sørget for, og man merker at det skremmer dem som har makt og kontroll.
Før helgen skrev Halvor Tjønn at det nå er etablert kontakt mellom jihadister/salafister i Norge og i Midtøsten der man rapporterer hvilke reportere man ikke liker. Redaktører ble intervjuet og sa de var blitt forsiktige når de sendte noen ut. Men det artikkelen ikke sa, var at trusselen og risikoen også gjelder på hjemmebane.
Som Kadafi Zaman sa i rapporten som ble lagt frem på SKUP-konferansen lørdag: – Jeg tenker meg om flere ganger før jeg går alene gjennom Grønland.
Salderingspost
Jøder og Israel er blitt en salderingspost i forholdet mellom Europa og islam/muslimer.
Europa lider av skyldbevissthet. De møter nye innbyggere med et svært fiendtlig forhold til Israel og jøder. Europa har her en sjanse til å slippe fra ansvaret for jødene og Israel. Hvis Israel er en okkupant, er da ikke palestinere ofre, og er ikke deres kamp rettferdig?
Slik kan man bedra seg selv, ved å gjøre rollefordelingen enkel og tilpasse fortellingen deretter.
De storyene som Khaled Abu Toameh skriver om palestinernes mørke side, skriver ikke norsk presse om. Man utelater. Til slutt tror man på sin egen versjon.
For man har nå en forbundsfelle, eller flere, som begjærlig griper den utstrakte hånd. Slik relativiseres Holocaust, og jødene må tåle at deres historie blir en historie på linje med andres. De skal vel ikke ha særbehandling?
Det nye norske Vi lukker øynene for det brutale jødehatet, som kaller jøder for aper og griser, som tror på en endetid som vil gjøre ende på verdens jøder, som nekter å godta Holocaust.
Man vet nå at det er der, men man aner ikke hva man skal gjøre, og lar det skli.
Jøder går igjen utrygge på gatene i europeiske byer. Ikke bare på gaten. En norsk jøde fortalte meg for noen dager siden at da han lå innlagt på sykehus, ba han familien om å ta av ham davidsstjernen han alltid gikk med rundt halsen. Han følte utrygghet ved tanken på at noen ville reagere på den.
Dette skjer i Norge anno 2013. Det gjør inntrykk å høre slikt fra munnen til en man kjenner.
Fart
Under den annen intifada sa Ariel Sharon under et besøk til Frankrike at franske jøder burde gjøre aliya (emigrere til Israel). Han ble møtt med sterke reaksjoner, også fra franske jøder. Dette var uhøflig og helt på jordet. Se på situasjonen i Israel!
I dag emigrerer franske jøder til London, New York og Israel. Og den etablerte pressen er taus.
Lord Ahmed, den første muslim som ble adlet i Storbritannia, sier at fengselsstraffen han fikk for uaktsom kjøring, var jødenes feil.
En AUF-politiker på Hamar kommer med sterkt nedsettende omtale av jødiske kvinner på Facebook, og når det omtales i mediene, sier han det skyldes jødene.
En kjent muslimsk SF-politiker i Danmark sier i en Facebook-debatt under siste korte Gaza-krig at drapene på settlerfamilien i Itamar var oppkok, det var ikke noen drap.
Den europeiske eliten står rådløs foran dette hatet og disse løgnene. Den mangler språk og forståelse og blir handlingslammet. Hvis den tar til motmæle, vil den selv bli en Israel-venn, og vil selv bli fiende. Det ønsker man ikke.
Derfor har jødene begynt å forlate Europa.
I det mest islamofile, politisk korrekte landet i Europa, Sverige, har justismyndighetene begynt å omtale angrep på jøder, fysisk som verbalt, som barnestreker som ikke fortjener rettsforfølgelse.
Man signaliserer at man heller ikke med lov og rett vil beskytte jødene. Man beskytter i stedet antisemittene.
Dette skaper et spesielt klima.
Omskjæring
I den senere tid har også omskjæring av jødiske og muslimske gutter blitt et tema. Jødene er havnet i det klima som er skapt i det flerkulturelle sammenstøtet, der sekularister og troende står mot hverandre. Sekularister kan benytte disse verdiene som skalkeskjul for sin avsky for religion generelt og islam spesielt. Jøder liker ikke å få en slik oppmerksomhet. De merker en ubehagelig intensitet.
Under et møte i København om omskjæring sa rabbineren i København at jødene ville forlate Danmark hvis det ble innført et forbud. Da var det en røst fra salen som spurte: – Er det et løfte?
Her dukker en fiendtlighet mot jøder opp som vi har registrert også på document.no. Noen viser null forståelse for jødenes historie og religiøse arv. Alle jøder omskjærer sine guttebarn, troende som ikke-troende.
Hva som mangler, er en type pragmatisme.
Selvfølgelig vil et omskjæringsforbud være som en rød klut for Europas muslimer. Hvilket minner om den koblingen mellom jøder og muslimer som jøder frykter.
Hva slags rollercoaster er de satt på? Det rapporteres om økende fiendtlighet mot muslimer i Europa. Og jøder er den minste og mest utsatte gruppen, og nederst: den muslimene tar det ut på. Hvis Europas eliter signaliserer at de ikke vil intervenere, hvilken utvei har de da annet enn å utvandre?
Det umulige valg
Europas jøder kommer ikke nok en gang til å være sitting ducks.
Ansvaret ligger hos europeerne. Det er de som til syvende og sist avgjør.
Et Europa som jødene forlater, er ikke lenger et Europa. Men jødene vil ikke ha noe annet valg hvis Europa ikke våkner opp og konfronterer sin egen forstillelse og bruk av jøder som stråmenn for egne utopier og behov for ofre og syndebukker.
Hvis europeerne virkelig brød seg om Europas voksende muslimske befolkning, ville de vite å beskytte muslimene mot seg selv. De ville fortelle dem om Europas erfaringer med antisemittisme og kalle en spade en spade.
Det ville kreve et politisk oppgjør om Midtøsten, men også et oppgjør med den millenaristiske islamismen som vinner frem, og det vil volde besvær og smerte, og europeerne gjør som man gjorde i 1930-årene: man utsetter og tror problemene skal forsvinne.
Imens vokser de. Forspilte sjanser kommer ikke tilbake.
Det er et svakt Europa som agerer slik. Det vitner om et Europa uten styrke, og det merker muslimer. Europa svikter sine eldre åndsfrender, nok en gang. Antisemittismen blir en rambukk også mot Europa.
Konsekvensen av dette kan bli at Europa må velge: muslimer eller jøder?
Man kan ha manøvrert seg inn i en posisjon der den ene utelukker den andre, hvor muslimenes etablering har gjort jødenes nærvær umulig.
Når dette går opp for Europas ledere, vil det kanskje være for sent. De håper å lukke øynene lenge nok til at de slipper å velge. Det vil bli en selvoppfyllende holdning.
Hvem kan velge: jøder eller muslimer?
Jeg vil helst slippe å svare.
Foredrag avholdt for Med Israel for fred i Trondheim onsdag 20. mars 2013.
Fra document.no. Med forfatterens velvillige tillatelse
