Den håpløse tostatsløsningen


I mai i år var det tyve år siden utløpet av den avtalte tidsfristen Israel og PLO i 1995 satte seg for å innlede forhandlingene om en fredsavtale basert på en tostatsløsning.  Sluttstatusforhandlingene skulle lede til en endelig fredsavtale og opprettelsen av en palestinsk stat i de omstridte områdene i Gaza, Judea og Samaria, innenfor avtalte grenser.  Hvor grensen mellom de to statene skulle gå var et forhandlingsspørsmål som imidlertid ville være påvirket av sikkerhetshensyn og det geografiske bosettingsmønsteret til de to folkene.
I den midlertidige fredsavalen, Oslo 2-avtalen, besluttet man å separere forvaltningsansvaret for sine respektive befolkningsområder i påvente av det endelige forhandlingsresultatet og den avtalte grensedragningen mellom de to statene.  De palestinske selvstyremyndighetene fikk midlertidig ansvar for palestinsk befolkning som bor i Område A og B, mens Israel, fremdeles i påvente av endelig fredsavtale, beholdt forvaltningsansvaret for lokalsamfunnene i Område C hvor de jødiske bosettingene ligger.  Oslo 2-avtalen legger ingen begrensninger på partene når det gjelder regulering av allmenn samfunnsutvikling, inkludert boligbygging, i deres respektive ansvarsområder.  Områdene A og B styres i henhold til palestinsk lov og Område C styres etter israelsk lov slik de to partene er blitt enige om og som det internasjonale samfunn har bekreftet.
Det var palestinernes manglende vilje til å hindre fortsatt terror mot det israelske samfunnet og det tiltakende anti-israelske oppvigleriet i palestinske medier som var årsak til at tidsfristen for fredsforhandlingene ikke ble overholdt.  I ettertid har denne utviklingen bare fortsatt.  Et endeløst antall israelske og internasjonale forsøk på å komme i gang med reelle fredsforhandlinger har bare ført til at avstanden mellom partene har økt.  En viktig årsak til dette er at den internasjonale støtten til de palestinske organisasjonene også har økt, i takt med palestinernes gjenstridighet.  Den sikreste erkjennelsen PLO sitter tilbake med etter disse tyve resultatløse forhandlingsårene er at deres negative holdning til direkte fredsforhandlinger med Israel har vært usedvanlig lønnsom både økonomisk og politisk.
I disse dager forsøker Frankrikes president Hollande enda en gang å holde den for lengst avdøde fredsprosessen levende ved å invitere til en ny fredskonferanse i Paris før Jul.  Denne gangen har han foreslått å kombinere sin konferanse med et direkte forhandlingsmøte mellom statsminister Netanyahu og Mahmoud Abbas.  Netanyahu har lovet å stille opp til direkte samtaler med Abbas dersom Hollande avlyser sin internasjonale konferanse som etter israelsk syn ikke kan oppnå annet enn å lede forhandlingene ut på et politisk sidespor som garanterer ny fiasko.
Det er påfallende hvordan den internasjonale opptattheten omkring Israel vokser når ledere som Hollande og Obama går mot slutten av sine presidentperioder.  De ønsker begge å bygge et ettermæle som initiativtakere til et fredsprosjekt, men synes ikke å forstå at deres selvopptatte innspill bare tjener til å forlenge konflikten.  Mahmoud Abbas representerer i dag ingen andre enn seg selv, sin familie og dens omfattende private forretningsvirksomhet, finansiert av bistandsmidler, som han nå forsøker å flytte ut av landet av frykt for den blodige maktkampen som vil følge hans bortgang.
På amerikansk side er aktiviteten intensivert for å skape et ”ettermæle” etter Obama i Midtøsten, muligens for å gi et skinn av rettferdiggjørelse for tildelingen av Nobels fredspris til ham i 2009.  Mye av denne aktiviteten foregår innenfor FN, hvor israelerne er redde for at Obama-administrasjonen kanskje vil si ”takk for seg” ved å støtte Israel-fiendtlige initiativer før den går av i januar.  Mange frykter at en slik avskjedsgave fra president Obamas administrasjon vil forlenge virkningen av den anti-israelske kampanjen fra de islamske statene som har pågått i FN i mange år og som opprinnelig ble drevet frem av Sovjetunionen og dens allierte.  Dette vil i så fall være president Obamas siste mulighet til å innfri noen av de løftene om støtte til den islamske verden som verdens muslimer oppfattet at han ga i sin tale ved Al-Azhar-universitetet i Kairo i 2009.
Israels regjering er imidlertid ikke veldig bekymret for denne politiske sabelraslingen fra vestlige politikere.  Orienteringen mot en annen og ryddigere fremtid er allerede kommet inn i et spor som peker mot en mer realistisk erkjennelse av situasjonen enn den som ledet landet inn i Oslo-prosessen og som dessverre endte med Oslo-krigen med tusener av tapte menneskeliv og et havarert fredshåp.
I disse dager behandles nye lovforslag i Knesset som vil styrke statens rett til forvaltning av landområdene i Judea og Samaria på en måte som er i pakt med hva som er realistisk og normalt i alle vestlige demokratier, inkludert Norge.  Den politiske debatten om dette i Israel er sterk, og motsetningene er tydelige, slik det ofte er i et levende demokrati, men den politiske trenden er tydelig, selv om vestmaktene er i harnisk over utviklingen som de ser på som et skritt i retning av israelsk anneksjon av områdene.  Fordi USA og EU avviser Israels rett til å realitetsorientere seg i dagens endrede situasjon i Midtøsten, må vi forvente at også norske myndigheter vil plassere seg i det samme ekkokammeret.
Israel vil ikke lenger av hensyn til fremtidig samfunnsutvikling avstå fra retten til offentlig regulering, inkludert ekspropriasjon mot full erstatning av privateid land for å sikre utbygging av infrastruktur og boligområder i de deler av Judea og Samaria som etter Oslo-avtalene er underlagt eksklusiv israelsk forvaltning.  I en situasjon hvor strømmen av jødiske flyktninger fra Vesten til Israel er økende, har landet ikke lenger råd til å avsette store landområder til en hypotetisk palestinsk statsdannelse.
En ikke-eksisterende fredsprosess og en uoppnåelig tostatsløsning er ikke lenger en rasjonell begrunnelse for å ta hensyn til Vestens politiske behov.  Skulle det en gang i fremtiden oppstå muligheter for reelle fredsforhandlinger som ikke bare er ment å skulle gi vestlige ledere en aksje i en Nobel-pris, åpner fremdeles Oslo-avtalene for forhandlinger om ethvert spørsmål som gjelder disse territoriene.  Israels dør til direkte og reelle fredsforhandlinger forblir stående på vidt gap.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644