Blant de få gode nyhetene i medier over hele verden de siste dagene har vi valgt å nevne en rapport offentliggjort fra en amerikansk studie vedrørende bruk av immunterapi på kreftpasienter. Resultatene har vært så vidt oppsiktsvekkende at de nå også kommenteres av Kreftforeningen i Norge som svært lovende. Et forhold som ofte ikke nevnes i disse medieoppslagene er at denne teknologien, som så mange andre i sitt slag, har sitt vitenskapelige opphav i Israel. I dette tilfellet er de gode nyheteneresultat av mange års avansert forskning ved det israelske Weizmann-instituttet i byen Rehovot hvor forsøk, utvikling og fremstilling av vaksiner mot en rekke kreftformer har pågått lenge.
Like lenge har norske universiteter og forskningssentra slitt med krav fra studenter, ansatte og deres organisasjoner om at de israelske institusjonene som bidrar med den mest avanserte høyteknologiske forskningen på deres områder må boikottes. Svært mye verdifull tid er sløst bort ved akademiske institusjoner over hele den vestlige verden på stadig tilbakevendende krav omboikott av Israel.
For å få satt en endelig stopper på dette antivitenskapelige uvesenet som truer stadig mer av det britiske samfunnet, har britiske myndigheter nylig vedtatt forbud mot diskriminerende boikottaksjoner. Boikottbevegelsens politikk og strategi har den dobbelte virkning at den foruten å være diskriminerende overfor israelske borgere og institusjoner, også er sterkt medvirkende til å svekke vestlig økonomi, vitenskap, forskning og utvikling.
Det britiske beskyttelsesvedtaket mot diskriminerende og tydelig antisemittiske aksjonsformer har skapt sinne blant innvandrere i Storbritannia og i arabiske medier som krever at europeiske institusjoner slutter med å dra nytte av verdens mest avanserte forskning når den stammer fra Israel. Begrunnelsen er som oftest at dette skal være et tiltak mot jødisk boligbygging i Judea og Samaria hvor det etter arabisk oppfatning ikke bør bo jøder, slik loven er i Arabia. Britene på sin side er helt klare: Boikottaksjonene i Storbritannia er i ferd med å bli en nasjonal sikkerhetsutfordring. Saken dreier seg nemlig ikke lenger om varer fra landsbyer i Judea og heller ikke om hva som skjer i resten av Israel, men om hvem som bestemmer hva i Storbritannia. Britene stenger gatens parlament før det tar makten.
Selv om den britiske regjering har satt foten ned og forbyr diskriminerende og udemokratiske aksjoner, er EUs øverste organer langt mer lydhøre overfor disse intimiderende kravene fra innvandrergrupper og demonstranter på ytterste venstre fløy. EU har, i likhet med Obama-administrasjonen i Washington, lagt seg på en ”myk” boikottlinje for ikke å støte arabiske venner i utrengsmål. Selv om både EU og Obama trår forsiktig i denne saken, er imidlertid palestinerne ikke i tvil om hvilke seire de har oppnådd med vestlig ettergivelse.
I en tid hvor behovet for nyvinning og utvikling innen vitenskap, teknologi og økonomi av kjente grunner er større enn noen gang, er det noe langt alvorligere enn bare bakstreversk politikk å agitere for boikott og sanksjoner mot det landet som representerer mye av den sterkeste innovative drivkraften vi i dag har i verdensøkonomien. De anti-israelske kampanjene som med hemmelig og ukjent finansiering drives over hele den vestlige verden har et formål som er langt mer destruktivt enn tap av noen palestinske arbeidsplasser og eksport fra en håndfull bosettinger i Judea og Samaria. Blant virkemidlene er å utnytte den allmenne forvirringen og kunnskapsmangelen som rår i vestlige samfunn.
BDS-kampanjen vil aldri kunne ramme israelsk samfunn og økonomi på en måte som leder til endret israelsk politikk. Dertil er israelsk økonomi og internasjonale støtte og nettverk for sterke. Man bør legge merke til at utenom USA, er Israel et av de mest oppsøkte land av statsledere, diplomater og forretningsfolk fra hele verden. Dette er noe mediene ikke snakker så mye om, men det er et symptom på fremtidig innflytelse, betydning og styrke.
Derimot vil en sterk oppblomstring av irrasjonell politisk atferd i vestlige land kunne ramme vestlig økonomi og samfunnsliv på måter som ingen i dag har råd til å tåle. BDS-kampanjen er av svært begrenset betydning for israelsk økonomi. Den er i realpolitisk forstand snarere rettet mot Vesten og vil ha som hovedeffekt å svekke Vestens modernisering og utviklingstakt og svekke motstanden mot ytterliggående grupper og deres politiske interesser med påfølgende tap av frihet og velferd.
Det er i det perspektivet vi bør forstå hva som er i ferd med å skje, og ikke minst bør vi erkjenne at ytterliggående politisk undergravende og diskriminerende virksomhet som boikottbevegelsen representerer, ikke er historisk ny. Det er dette den britiske regjering har forstått og som har fått den til å handle mens det ennå er tid. I Norge ser vi foreløpig ingen klare tegn på slik realpolitisk orientering og internasjonal virkelighetserkjennelse.
Vi sender utenriksministeren med velfylt lommebok til Ramallah etter at han har fått sitt årlige klapp på skulderen i Washington. Slik kan vi holde på så lenge vi har penger i kassa, men det peker ikke mot en lysere fremtid for de mange som trodde oljeeventyret ville vare lenge. Skal vi ta på alvor statsministerens visjon om et fremtidig alternativ til oljen, må vi begynne med ågjøre som Israel og tenke som Storbritannia. Vi må som andre nasjoner dra dit og lære hvordan vi skal livberge oss i fremtiden, og slutte med kaste bort tiden med å syte over israelske byggetillatelser. At Israel lever i et problematisk nabolag har vi nemlig selv noe av skylden for.