Shabbat shalom alle sammen,
Som markering av 75-årsminnet for Krystallnatten vil det uavhengige EU-instituttet European Union Agency for Fundamental Rights, FRA, den 8. november presentere resultatene fra enda en undersøkelse av antisemittismen i Europa. Arrangementet finner sted i Wien med deltakelse av The European Jewish Congress. Undersøkelsen har tatt for seg jødenes egne opplevelser av antisemittisme og diskriminering i ni EU-land. Et formål med dette arbeidet er å finne måter å bekjempe jødehatet og diskriminering av jøder på.
I undersøkelsen svarer om lag 75 % av Europas jøder at de opplever ulike former for jødehat, vold og diskriminering. Undersøkelsen ble gjort i ni land der mer enn 90 % av Europas jøder bor. Av frykt for trakassering lever om lag en fjerdedel av alle jøder i Europa uten å tilkjennegi sin jødiske tilhørighet. Så mange som 60 – 90 prosent av jødene forteller at antisemittiske opplevelse har økt de siste årene, og tre av fire rapporterer at de ikke melder antisemittisk trakassering til politiet ”fordi det ikke er bryet verd.”
Resultatene overrasker oss ikke. De stadfester det SMA har advart om i mer enn 10 år, nemlig at jødehatet er institusjonalisert og vedlikeholdes og formidles av politikere, organisasjoner og medier under påskudd av idealistiske politiske og humanitære formål. Slik var det også både for 75 og for 100 år siden da antisemittisk agitasjon og oppvigleri inngikk i både politisk og kirkelig liturgi og ledet til årvisse pogromer. Etter mange tiår med falsk og ondskapsfull propaganda som daglig rettes mot jødenes hjemland og siste tilfluktssted, Israel, er det ikke rart at tre av fire jøder blir utsatt for hat i europeiske land, inkludert Norge.
Med dette som bakgrunn er det mulig å begripe hvordan journalister kan formidle vulgær og løgnaktig propaganda mot Israel uten skamfølelse og i noen tilfeller uten påviselig bevissthetsnivå. Et avskrekkende eksempel på dette forfallet i norsk journalistikk presenterte journalisten Ole Peder Giæver på nettstedet www.abcnyheter.no nylig med sin artikkel ”Opplev den israelske okkupasjonen av Vestbredden.” Det er folk som Ole Peder Giæver som bidrar til at 75 prosent av Europas jøder opplever jødehat daglig. Jødehatet vokser ikke av intet, det næres gjennom folk som Giæver.
Vi ønsker dere alle en strålende flott helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Åtte år med rødgrønn ørkenvandring
Denne uken fikk Norge en ny regjering. Den siviliserte måten maktskifter finner sted på her i landet er et gode de færreste mennesker i verden kan ta del i. Når vi ser bort fra mediefolkene, og især enkelte i NRK som ennå ikke ser ut til å ha akseptert valgresultatet, har det politiske Norge vist en moden og imponerende demokratisk ånd. Det har tidligere vært en god skikk at den nye regjeringen skulle få 100 dager på seg før medienes ulveflokker kastet seg over den. Regjeringen Solberg fikk knapt 100 minutter. Men det tåler den og vi ønsker lykke til videre.
For jødene i Norge er dette en begivenhet som forsiktig tenner nye håp. Bak oss har vi åtte år med mange dype skuffelser over en Midtøsten-politikk som har satt den gamle fredsnasjonen Norge i skammekroken. Det gjenstår å se hva den nye regjeringen blir i stand til av kursendring, men vi fikk gode signaler fra utenriksminister Brende allerede i kveldsnytt første dagen. Han har oppfattet problemstillingen. Det store spørsmålet er om hans embetsverk har gjort det samme, og om hans regjeringskollega Vidar Helgesen er i stand til å legge av seg rollen som karrierebyråkrat, noe forgjengeren, Gahr Støre, ikke mestret. Trår man feil i det rollespillet, kan nemlig veien ut i grøften bli kort.
Det vil også være av stor betydning at vår statsminister Erna Solberg er sterk og modig nok til å stå imot presset fra organisasjoner og medier, og derved bidra til at norsk Midtøsten-politikk faktisk blir ny og balansert. Dette vil være lakmustesten på at regjeringens kamp mot jødehat og diskriminering er reell og at man ikke på ny henfaller til makelig pengestøtte til organisasjoner som har gjort undergraving av Israels omdømme og legitimitet til et statsfinansiert levebrød.
Med boikott-partiet SV ute av regjeringskontorene, og uten ideologisk forpliktelse til å støtte opp om LOs diskriminerende 1. mai-demonstrasjoner, burde grunnlaget være til stede for å komme i gang med oppfølgningen av de mange undersøkelsene som har dokumentert et voksende jødehat i den norske befolkning. Både i Holocaust-senterets rapport og i Oslo kommunes undersøkelse av antisemittismen i skolene er det nok av utgangspunkt for å iverksette et arbeid med å kartlegge opphavet til utbredelsen av antisemittisme i Norge. Dette er en helt nødvendig oppgave å ta fatt på dersom man skal ha det minste håp om å komme uvesenet til livs.
Vi forstår hvorfor dette arbeidet ikke kom i gang i den rødgrønne regjeringens tid. Der fant vi folk som Jonas Gahr Støre som ved siden av Kristin Halvorsen uten tvil var de mest aktive formidlerne av anti-israelsk propaganda. Gahr Støres ensidige, uforsonlige og uvennlige stil overfor Israel, sammen med hans nesten underdanige velvilje overfor organisasjoner som Det muslimske brorskap og Hamas, med tilhørende rause pengebruk som han fikk lov til å drive med i 7 år, la det tidligere gode forholdet mellom Norge og Israel i grus. På den måten og gjennom sin stemmegivning i FN mistet Norge all troverdighet som upartisk fredsmekler. Denne situasjonen kunne hans etterfølger Espen Barth Eide ikke gjøre noe med. Han var helt prisgitt en situasjon som var skapt av forgjengeren og som hadde innprentet i sitt embetsverk en virkelighetsbeskrivelse som summerer seg opp til en grotesk løgn om ”ulovlige bosettinger og folkerettsstridig okkupasjon. ” Med et slikt ”diplomati” måtte det gå galt.
En annen del av den nye regjeringens arv fra de rødgrønne er det groteske misbruket av penger som har preget utenriksforvaltningen. Det gjelder både Utenriksdepartementets og utviklingsministerens disposisjoner. Noe av det mest alvorlige for Norges internasjonale anseelse er medvirkningen til å finansiere politiske påvirkningsagenter i Israel, hvor det har vokst opp en veritabel milliardindustri, finansiert av europeiske og norske myndigheter, og hvor oppgaven er å undergrave det israelske demokrati, påvirke politiske beslutningsprosesser og svekke Israels internasjonale omdømme og legitimitet. Norge er både direkte og gjennom norske bistandsorganisasjoner en aktiv deltaker i denne virksomheten. Ingen synes å ha reflektert over at i Norge fikk Arne Treholt 20 års fengsel for å ha tatt imot slike penger.
Men her er det ikke bare Norge som har svin på skogen. EU har nylig måttet innrømme at nærmere 3 milliarder dollar i bistand til PLO-myndigheten er forsvunnet i korrupsjon og økonomisk vanskjøtsel. Dette skjer mens en voksende skare av arbeidsledige europeere må gå fra sine boliger og står i kø ved et suppekjøkken. Vi har i dag ingen grunn til å tro at norske bistandsmidler er forvaltet på mer forstandig måte. Vi vet at svært mye av de norske milliardene går til avlønning av terrorister og til anti-jødiske propagandatiltak. I løpet av de siste fire årene har PLO-myndigheten klart å slumse vekk 2.7 milliarder dollar, og ifølge Jerusalem Institute of Justice har Palestina-araberne til nå fått 25 ganger mer bistand per capita enn hele Europa i årene etter Den andre verdenskrig.
Den nye regjeringen står foran et krevende ryddearbeid som vil være nødvendig for å gjenopprette folks tillit til det politiske systemet, og især til vår utenriksforvaltning. En like stor ryddesjau må gjennomføres dersom vi skal få en troverdig Midtøsten-politikk og forebygge antisemittismen i Norge. Vi er klar over hvor vanskelig dette vil bli, for er det noe politikere, byråkrater og mediefolk aldri er villige til å innrømme, så er det at de har tatt feil. Men det må fortsatt være lov å håpe.
